Bokelskere.no

Nåååh, ro i gemyttene! Enn hvor mye det smigrer meg at to kvinner slåss over min ære, så er jeg ikke verdt det, og hva mer, det er unødvendig. Jeg ble ikke fornærmet av det Ann Christin skrev, skjønt jeg må nok innrømme jeg la merke til de samme antydningene som Keti påpekte. Men jeg tar det for gitt at folk ikke er her for å være ufine mot hverandre, med andre ord, jeg tar det for gitt at det ikke var vondt ment det uskyldige jeg fanget opp. Som idealist nærer jeg det håp at vi kan komme overens.

Hehe, nei, jeg er nok ikke i den grad radikal - eller i den grad selvdestruktiv. På bakgrunn av hvordan ordet (eller tittelen?) anvendes og settes ved siden av ulike navn og personer, ser jeg meg berettiget til å klassifisere meg som en idealist, jeg også. Det selvmotsigende her er vel at jeg utroper meg selv som idealist uten å se på meg selv som en eller annen ideell forestilling om en idealist. Jeg er idealist i betydningen: "ung, stolt, entusiastisk, menneskelig lite jordnær og selverklært naiv". Ja, vi er oss selv straff nok: problemer skyter frem hos oss som om de var sopp."Hold deg til realitetene, hold deg til realitetene!" "Nei, helst ikke-!" Nåvel.

Virgin Suicides av Jeffrey Eugenides og The Road av Cormac McCarthy.

Mitt siste kjøpt var Tove Ditlevsens 'Barndommens gate' som jeg kjøpte i en bruktbutikk for 10 kr i dag. Det var på nippet, for vi havnet i bruktbutikken 2 minutt før den stengte.

Jeg elsket Adressebøkene og tenke følgelig jeg ville like denne godt også, men til tross for at de er skrevet i samme stil, likte jeg ikke denne på langt nær så godt som førstnevnte. Forfatteren virker liksom litt mindre til stede i diktene her enn i Adressebøkene. Det er en slags distanse her som jeg ikke har lest tidligere, på en måte.

Ved første gjennomlesing av tittelen fenget den meg nok til at jeg ville lese boka, deretter tygget jeg litt på den og tenkte at den ikke er noe fin, jeg mener, man skal da heller elske noen enn trenge noen. Å trenge noen bringer assosiasjoner til needy jenter og kontantkort brukt opp i løpet av en natt. Likevel leste jeg boka, og jeg må si at tittelen er en smule misvisende, for personene i boka er aldri irriterende. Kanskje rekker de ikke å bli det fordi boken er så liten, alle kapitlene er bare små avsnitt på mindre enn an halv side og de består for det meste av samtaler mellom Betty og Morris. Noen av dem synes jeg er riktig fine, men boka i helhet kan kanskje være litt grunn. Og dessuten synes jeg det virker unødvendig at faren til Morris har en psykisk lidelse, som om forfatteren bare har latt han ha en slik far for å rettferdiggjøre at Morris har det vanskelig (fordi det er litt vanskelig på hjemmebane pga. faren). Morris er en tenåring og dét i seg selv er god nok grunn til at Morris oppfører seg som han gjør. Alt i alt: Boka er lettlest og søt, og hvis du leser den og ikke liker den, har du max. kastet bort én kort time av ditt liv.

Hvis du har lest Tove Nilsens Skyskrapersommer, Skyskraperengler og G for Georg og likte dem, så må du lese denne. Til de som ikke har lest disse bøkene, så lar det seg godt gjøre å bare lese Nede i himmelen alene. Jeg elsker Skyskrapersommer spesielt og gledet meg til Nede i himmelen og jeg ble ikke skuffa. Jeg synes nesten denne var bedre enn Skyskrapersommer (men tør ikke si det helt sikkert, det er jo noen år siden jeg leste den)! Skjønner ikke at en bok (og tre bøker før det igjen) om ei jente oppvokst i en drabantby utenfor Oslo på 60-tallet kan være så utrolig gøy; jeg smålo og koste meg glugg med denne boka som jeg ikke ville legge fra meg; jeg liker alle de små detaljene forfatteren har med, alle enkelthistoriene innimellom, som f.eks. den gamle skipsrederenken som skal på Muchmuséet, men som blir fortumlet av at det er så glatt ute sånn at Tove og Kristian må hjelpe henne tilbake til leiligheten og hun gir dem en valgfri bok fra hylla som takk, og sjarmen og all hjertevarmen og denne forfriskende ærligheten som aldri føles påtrengende og masete, og også tristheten (for alt er ikke fryd og gammen), og Tove Nilsen balanserer alt dette lekende lett, det er en fryd å lese denne boka, og det kommer jeg til å gjøre igjen.