"Det du opplever nå, er alle forfatteres dilemma. Kunsten stilt opp mot det å beskytte dem du kjenner - og er glad i."
Jeg lener meg tilbake i setet og smiler, fast bestemt på å se på dette som et antropologisk eventyr.
Dette må jeg diksutere med Mouse, tenker jeg og fører det opp på min mentale huskeliste.
Plutselig virker det som om verden er inndelt i to mennesketyper - de som har gjort det og de som ikke har det.
Når jeg blir nervøs, bruker jeg formuleringer som "våger den påstand at". Jeg leser helt klart for mye.
Donna og Cynthia er venner på den underlige måten jenter er venner på når de tilhører samme klikk.
De eneste mennesker vi anser for fornuftige, er de som deler våre egne meninger.
Noget Vidunderligt er der hendt mig. Jeg blev henrykket i den syvende Himmel. Der sad alle Guderne forsamlede. Af særlig Naade tilstodes den Gunst mig at gjøre et Ønske. «Vil Du», sagde Mercur, «vil Du have Ungdom, eller Skjønhed, eller Magt, eller et langt Liv, eller den skjønneste Pige, eller en anden Herlighed af de mange, vi har i Kramkisten, saa vælg, men kun een Ting.» Jeg var et Øieblik raadvild, derpaa henvendte jeg mig til Guderne saaledes: Høistærede Samtidige, jeg vælger een Ting, at jeg alltid maa have Latteren paa min Side. Der var ikke en Gud, der svarede et Ord, derimod gave de sig alle til at lee. Deraf sluttede jeg, at min Bøn var opfyldt, og fandt, at Guderne vidste at udtrykke sig med Smag; thi det havde jo dog været upassende, alvorligt at svare: det er Dig indrømmet.
Mens dovenskapen og fryktsomheten holder oss fast ved våre plikter, er det ofte våre dyder som får æren for det.
Nåååh, ro i gemyttene! Enn hvor mye det smigrer meg at to kvinner slåss over min ære, så er jeg ikke verdt det, og hva mer, det er unødvendig. Jeg ble ikke fornærmet av det Ann Christin skrev, skjønt jeg må nok innrømme jeg la merke til de samme antydningene som Keti påpekte. Men jeg tar det for gitt at folk ikke er her for å være ufine mot hverandre, med andre ord, jeg tar det for gitt at det ikke var vondt ment det uskyldige jeg fanget opp. Som idealist nærer jeg det håp at vi kan komme overens.
For hva er det litteratur egentlig handler om? Hvorfor skriver og leser vi? Vi søker det personlige uttrykket, det kunstnerisk gyldige vitnesbyrdet om at verden finnes, og at det som er sant for ett menneske, også vil være sant for et annet. God litteratur viser oss jo at det som én forfatter har skrevet, aldri ville kunne være skrevet av en annen forfatter. Og ikke desto mindre: at det som bare kunne vært skrevet av ett bestemt individ, likevel fremstår som om det er skrevet for alle.
Du som ser for mye, || lukk øynene || rundt oss || og sov || for lenge siden.
Jeg våknet ved at datteren til kvinnen fra La Baule satte i et hyl av glede: "Colosseum! Colosseum!", og helt mekanisk reiste jeg meg fra setet og fant min plass i rekken av turister på vei ut av bussen. I den klare sommerkvelden innga det berømte byggverket meg en følelse av å stå overfor et kjempemessig kranium, helt renset for kjøtt og med de mørke buegangene som tomme, blinde øyenhuler.
Hehe, nei, jeg er nok ikke i den grad radikal - eller i den grad selvdestruktiv. På bakgrunn av hvordan ordet (eller tittelen?) anvendes og settes ved siden av ulike navn og personer, ser jeg meg berettiget til å klassifisere meg som en idealist, jeg også. Det selvmotsigende her er vel at jeg utroper meg selv som idealist uten å se på meg selv som en eller annen ideell forestilling om en idealist. Jeg er idealist i betydningen: "ung, stolt, entusiastisk, menneskelig lite jordnær og selverklært naiv". Ja, vi er oss selv straff nok: problemer skyter frem hos oss som om de var sopp."Hold deg til realitetene, hold deg til realitetene!" "Nei, helst ikke-!" Nåvel.
Solen skinner saa skjønt og livligt ind i mit Værelse, Vinduet staaer aabent i det næste; paa Gaden er Alt stille, det er Søndag-Eftermiddag: jeg hører tydelig en Lærke, der uden for et Vindue, hvor den smukke Pige boer; langt borte fra en fjern Gade hører jeg en Mand raabe med Reier; Luften er saa varm, og dog er hele Byen som uddød. – Da mindes jeg min Ungdom og min første Kjærlighed – da længtes jeg, nu længes jeg kun efter min første Længsel. Hvad er Ungdom? En Drøm. Hvad er Kjærligheden? Drømmens Indhold.
Virgin Suicides av Jeffrey Eugenides og The Road av Cormac McCarthy.
Mitt siste kjøpt var Tove Ditlevsens 'Barndommens gate' som jeg kjøpte i en bruktbutikk for 10 kr i dag. Det var på nippet, for vi havnet i bruktbutikken 2 minutt før den stengte.
Jeg elsket Adressebøkene og tenke følgelig jeg ville like denne godt også, men til tross for at de er skrevet i samme stil, likte jeg ikke denne på langt nær så godt som førstnevnte. Forfatteren virker liksom litt mindre til stede i diktene her enn i Adressebøkene. Det er en slags distanse her som jeg ikke har lest tidligere, på en måte.
Ved første gjennomlesing av tittelen fenget den meg nok til at jeg ville lese boka, deretter tygget jeg litt på den og tenkte at den ikke er noe fin, jeg mener, man skal da heller elske noen enn trenge noen. Å trenge noen bringer assosiasjoner til needy jenter og kontantkort brukt opp i løpet av en natt. Likevel leste jeg boka, og jeg må si at tittelen er en smule misvisende, for personene i boka er aldri irriterende. Kanskje rekker de ikke å bli det fordi boken er så liten, alle kapitlene er bare små avsnitt på mindre enn an halv side og de består for det meste av samtaler mellom Betty og Morris. Noen av dem synes jeg er riktig fine, men boka i helhet kan kanskje være litt grunn. Og dessuten synes jeg det virker unødvendig at faren til Morris har en psykisk lidelse, som om forfatteren bare har latt han ha en slik far for å rettferdiggjøre at Morris har det vanskelig (fordi det er litt vanskelig på hjemmebane pga. faren). Morris er en tenåring og dét i seg selv er god nok grunn til at Morris oppfører seg som han gjør. Alt i alt: Boka er lettlest og søt, og hvis du leser den og ikke liker den, har du max. kastet bort én kort time av ditt liv.
Hvis du har lest Tove Nilsens Skyskrapersommer, Skyskraperengler og G for Georg og likte dem, så må du lese denne. Til de som ikke har lest disse bøkene, så lar det seg godt gjøre å bare lese Nede i himmelen alene. Jeg elsker Skyskrapersommer spesielt og gledet meg til Nede i himmelen og jeg ble ikke skuffa. Jeg synes nesten denne var bedre enn Skyskrapersommer (men tør ikke si det helt sikkert, det er jo noen år siden jeg leste den)! Skjønner ikke at en bok (og tre bøker før det igjen) om ei jente oppvokst i en drabantby utenfor Oslo på 60-tallet kan være så utrolig gøy; jeg smålo og koste meg glugg med denne boka som jeg ikke ville legge fra meg; jeg liker alle de små detaljene forfatteren har med, alle enkelthistoriene innimellom, som f.eks. den gamle skipsrederenken som skal på Muchmuséet, men som blir fortumlet av at det er så glatt ute sånn at Tove og Kristian må hjelpe henne tilbake til leiligheten og hun gir dem en valgfri bok fra hylla som takk, og sjarmen og all hjertevarmen og denne forfriskende ærligheten som aldri føles påtrengende og masete, og også tristheten (for alt er ikke fryd og gammen), og Tove Nilsen balanserer alt dette lekende lett, det er en fryd å lese denne boka, og det kommer jeg til å gjøre igjen.