Bokelskere.no

Jeg er ikke på villspor, jeg er i skyene (skjønt det ikke nødvendigvis er bedre). Det jeg forsøkte å skildre var - på mitt vante burleske vis, som ofte kan gå hus forbi - en mulighet, en dysotopi, hvordan et litteraturhus kan utvikle seg, og kafékulturen som utopien ved siden av, en løsning. I en dysotopisk virkelighet vil menneskene være besteborgerlige, de besøker litteraturhuset bare for å kunne si de har vært der, at de har menget seg med litteraturen; og i en dysotopisk virkelighet ville de også ha blitt prakket på litteratur av en prekende kar på talestol. Heldigvis er det ikke slik. Jeg kunne godt ha nevnt fascisme (og kaféene som demokratiets høyborg), men det innså selv jeg at ville være å overdrive en anelse for mye. Kafékultur alla bohemene tilhører en svunnen tid, og ikke engang en særlig fin tid. Jeg ønsker meg ikke tilbake dit. Men at vi kan ta det gode (eller si, sjarmerende) fra denne tiden og til vår, er det så dumt? Mitt poeng var: man skulle ikke trenge et litteraturhus for å kunne nyte litteraturen og sette pris på den, eller: kunsten og samfunnet må holdes fra hverandre (det er nå mitt syn). Jeg bygger her på mytene om litteratur og ensomhet, men jeg tror ikke de er helt gale. Er ikke litteraturen møtet mellom leser og tekst? La for all del litteraturen få et hus til sin ære - det fortjener den like mye som musikken, teateret og filmen . . . og hvis atmosfæren i et litteraturhus innbyr utelukkende til prat om litteratur og aldri om bensinpriser, jo, da er det jammen et flott initiativ . . .

I Oslo har man bygd et tempel for litteraturen. Alle andre vil ha et også. Naturligvis er det slik, det er ikke smålighet men noe som nok heller nærmer seg rettferdighet. I Bergen, Trondheim og andre steder diskuteres det hvordan man kan realisere et slikt prosjekt. Men jeg vil heller spørre "hvorfor?" Er et litteraturhus ønskelig for litteraturen, for forfatterne, for produksjonen - ja, endog for leserne? Jeg vil nå, etter noen dagers refleksjon, rope 'nei'! Hvorfor rope? Jo, fordi det er en eiendommelig ting å mene, ikke nødvendigvis populært. Jeg trenger en brodd. "Hva behager?" kan du spørre. "Litteraturhus må da være ensartet bra! Et sted man kan møte likesinnede og diskutere litteratur!" Jo kanskje, men er det ikke rimeligere å spørre seg: "Vil jeg prate noe mer om bøker på et litteraturhus enn jeg ville på en kaffebar? Eller ville jeg også der ha pratet om prisene på bensin og Senterpartiet?" Den gode samtalen kan man ha hvor som helst.

Jeg er, merker jeg, utrolig glad i kafékultur. Når jeg er ute og tar en kopp kaffe eller et glass øl med en god venn, ser jeg ofte for meg meg selv som Strindberg og den andre som . . . mja, kanskje Edvard Munch. En forfengelig drøm, jeg innrømmer det! Men ikke en drøm for dem, for Munch og Strindberg, for dem var det virkelighet. De levde og åndet på mørke kneiper, de levde og åndet for kunsten. Og hva med de store franske, gjorde ikke de det samme, om enn de var rimelig dekadente og avhengige av opium og can-can-dans? Selvsagt kan litteraturhus og kaféer eksistere side om side, det er ikke et enten-eller, men jeg ser ikke hvordan man kan foretrekke noe - som jeg med mine fordommer vil betegne som - upersonlig og kaldt. Det synes meg å være en helt egen sjarm med de grupperinger som oppstår på de enkelte kaféene, en intimitet, en varme, en individualitet. Er det ikke her litteraturen hører hjemme? Hos den enkelte?

Litteraturhus blir (ser jeg for meg i en uidealisert virkelighet) som kirken gjerne er for gudstro, noe som prakkes på folk og enda mer betydelig - tolket. Litteraturhus vil med andre ord gjøre lesning mer utbredt, kan vi tro, men også, ser jeg for meg, fordreid eller "kommersielt" hvis vi kan anvende et kritisk ordforråd. Her taler en med luksusproblemer, ha meg unnskyldt! men se likevel mine poenger. Bøker er ikke noe besteborgerlig, det er en lidenskap. La den løpe sitt eget løp istedet for å stenge den inne i institusjoner. Templer er vel og bra, man dyrker og tilber det som tempelet rommer - mitt tempel blir dog bokhyllen min, min egen, lille bokhylle.

Som Morten skrev nedpå siden her, Espedal hadde gode poenger i sin kronikk, men Heger har hengt seg opp i én frase og blåser det opp, ja, jeg vil si han har blåst det opp så mye at det sprekker (jajaja, en lite oppfinnsom ballongmetafor, dette!). Er "kulturmennesket" en generalisering, eller skal vi gå ut ifra at Espedal har mer vett enn som så og at han bare presenterer en stereotyp, en karakteristikk, for å illustrere hva han mener? Espedal debaterte om litteraturhus, Heger om Oslo vs Bergen og folket vs eliten. Det er jo ikke dét det handler om. Enhver - uansett stand i livet - kan ha integritet i møte med kunsten. La meg mæle at kvinner "med sine vevede sjal, sine fargerike smykker" (Hegers ord) kan være like spjåket som intervjuobjektene på Nrks 'Nasjonalgalleriet', hvis slik polemisk språkbruk er tillatt. Jeg må ihvertfall si meg enig med mannen: litteraturen er for litteraturen og ikke for de som kun vil fjonge seg med den. Det må det vel være lov til å si. Hm, kanskje jeg burde skrive en kronikk selv, nå som blodet ennå bruser. Eller kanskje ikke, det finnes andre ting å gjøre, f.eks. kose seg med en bok.

Det rare -- eller kanskje heller flotte -- ved denne romanen er hvor tilgjengelig den åpenbart er. Den faller jo i smak hos alle, synes det som (skjønt den er skrevet for snart 200 år siden), med mindre man på forhånd er utstyrt med fordommen at Austen bare er kliss. Og det er hun langt ifra ikke, snarere tvert imot. Mange leser likevel Pride and Prejudice på grunn av den fengslende romantikken, og leser den altså slik i tråd med mange av (særlig de nyere) filmatiseringene av Austens romaner (og det er selvsagt ikke noe galt i dét, det er nettopp mitt poeng); men jøss, den holder flere nivåer og kan leses både slik og slik, sånn og sånn. Romanen er vidunderlig mangfoldig! For meg blir denne en av de morsomste bøkene jeg har lest til nå, overgått i så måte kun –- hvis vi ser bort ifra skuespill -- av Pantagruel/Gargantua, Don Quijote, Dorian Gray, A Sentimental Journey og diverse verker av Hamsun. Mr Collins, Mrs Bennet.... Aaahg! jeg humrer hver gang de åpner munnen. Og Mr Darcy er naturligvis en rollemodell for enhver ung mann med respekt for seg selv. Jeg underskriver her som en av de få menn som storkoser seg hver gang en Austen-adapsjon ruller på Nrk! Akk ja, vi har vel alle våre tilbøyeligheter. Min er heldigvis en hyggelig én!

Jeg er i ville vesten anno 1903, sammen med Mary som er skyld i sin egen enkestand og vi er på flukt fra svogerne hennes.

Jeg leser 'Enken' av Gil Adamson.