Bokelskere.no

When we are born, we cry that we are come

To this great stage of fools.

Come not between the dragon and his wrath.

Silence hung in the air like secret loss.

At the time, there would only be incoherence. As though meaning had slunk out of things and left them fragmented. Disconnected. The glint of Ammu's needle. The colour of a ribbon. The weave of cross-stitch counterpane. A door slowly breaking. Isolated things that didn't mean anything. As though the intelligence that decodes life's hidden patterns - that connects reflections to images, glints to light, weaves to fabrics, needles to thread, walls to rooms, love to fear to anger to remorse - was suddenly lost.

Rahel watched Estha with the curiosity of a mother watching her wet child. A sister a brother. A woman a man. A twin a twin. She flew these several kites at once. He was a naked stranger met in a chance encounter. He was the one that she had know before Life began. The one who had once led her (swimming) through their lovely mother's cunt. Both things unbearable in their polarity. In their irreconcilable far-apartness.

Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv!
Ha, de blinke jo somom de vilde tale til dig!

Wer nichts wagt, gerwinnt nichts.

Wer nie sein Brod mit Tränen ass,

Wer nie die kummervollen Nächte
Auf seinem Bette weinend sass,
Der kennt euch nicht, ihr himmlischen Mächte.

bok II, kapittel 13.

[...] jeg kom til å tenke på at jeg engang hadde meldt meg inn i det kommunistiske parti, fordi en venninne av meg hadde fortalt at i Russland kunne man kjøre gratis på trikken.

Vi må ha gått forbi de to menneskene en mengde ganger uten å se dem, for vi så jo bare den delen av verden som vi hadde bruk for, liksom vi heller ikke så annet hos hverandre.

Vera elsket sin kropp og gikk ut fra at alle andre også gjorde det. Hvis en mann viste seg ufølsom for dens erotiske utstråling, regnet hun med at han enten var soper eller impotent, og hva kvinner angikk, så gjorde hun seg alltid store anstrengelser for å dempe deres lett forståelige misunnelse. Ut over det hadde hun ikke mye til overs for sitt eget kjønn [...]

De kommer for å se igjen det de aldri har sluttet å se. De nærmer seg barndommen. Ingenting blir til. Eller går framover.

KJÆRE SKRIVEBOK, skrev jeg. JEG SKULLE ØNSKE JEG HADDE VINGER PÅ RYGGEN. Det hadde jeg aldri tenkt på før, men nå hadde jeg skrevet det, og jeg tenkte at det var sant. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde vinger på ryggen.

Gud er det eneste vesen som ikke engang behøver å eksistere for å herske.

Saaledes frister Sommeraftenen det Idylliske frem, qvæger selv et higende Sind med sin Beroligelse, bevæger selv den flyvende Phantasie til med autochtonisk Hjemvee at dvæle ved Jorden, som det Sted man er kommen fra, lærer det umættelige Sind at nøies med Lidet, stiller Een tilfreds, thi i Aftenstunden staaer Tiden stille og Evigheden dvæler.

Sigh no more, ladies, sigh no more,
Men were deceivers ever,
One foot in sea and one on shore,
To one thing constant never:
Then sigh not so, but let them go,
And be you blithe and bonny,
Converting all your sounds of woe
Into Hey nonny, nonny.

Jeg ville ikke være kravløs, jeg ville være krevende, jeg ville være i stand til å få kravene oppfylt, før de forsvant, jeg vil ha kravene og behovene mine tilbake.