Eirik Røkkum siterer De tre musketerer av Alexandre d.e. Dumas
11:45, 12. januar 2012 Ingen har det som favoritt.
Ja vel, hvis han ikke kommer, så er han vel blitt forsinket. Han kan ha falt av hesten, han kan ha falt i vannet, han kan ha ridd så fort at han har fått lungebetennelse av det. Vi må ikke glemme hva tilfellet har å bety her i verden. Livet er en rosenkrans av små fortredeligheter som filosofen tar med ro og ler av. Vær filosof som jeg, mine herrer, sett dere til bords og ta et glass. Det finnes ikke noe i verden som gjør fremtiden så rosenrød som når en ser den gjennom et glass Chambertin.
Eirik Røkkum siterer Farvel til våpnene av Ernest Hemingway
11:35, 12. januar 2012 Ingen har det som favoritt.
The world breaks everyone and afterward many are strong at the broken places. But those that will not break it kills. It kills the very good and the very gentle and the very brave impartially. If you are none of these you can be sure it will kill you too but there will be no special hurry.
Har allerede nevnt Lorrie Moore flere ganger på bloggen den siste uka. Å, elsker henne. Leste en novelle av henne for circa tusen år siden, 'How to Be an Other Woman', som jeg likte, men som likevel forsvant for meg (dvs. at jeg skrev ikke ned navnet hennes for å sjekke ut mer) fordi jeg leste den i en novelleantologi hvor det var et par andre noveller som jeg heller la merke til. Den gang da. Siden, i høst, leste jeg et forfatterportrett av henne i Vinduet hvor jeg tenkte hm, har jeg ikke lest Lorrie Moore før? Og joda, en rask titt i nevnte novelleantologi gav meg svaret. Jeg hadde lest henne før. Jeg ble nysgjerrig og fant fram til henne igjen. Novellene handler om helt ordinære mennesker og minner meg litt om Raymond Carvers Where I'm Calling From akkurat sånn (kanskje tenker jeg det fordi jeg leste Where I'm Calling From ikke så lenge før Birds of America). Uansett, Birds of America. Jeg er helt rørt og betatt. Favorittnovella mi er 'Charades'. Det er ikke lenge siden jeg leste denne ferdig, men allerede nå er jeg i gang med A Gate at the Stairs.
Lettlest, enkel og kanskje... en smule for dum. Selv om den later som den er smart. Likte ikke hovedpersonen noe særlig (som jeg forøvrig så for meg så ut som en blanding av de to forfatterne avbildet på omslaget). Vanligvis liker jeg når det refereres til andre bøker i en bok, men i denne boka funket det ikke for meg. Jeg fikk ikke lyst til å sjekke opp referanser jeg ikke hadde hørt før. Og de jeg gjenkjente virket bare banalt.
Kathleen Rani Hagen siterer Talent for lykke av Ari Behn
18:43, 6. januar 2012 Ingen har det som favoritt.
Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke, før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt. Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede. Det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.
Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke, før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt. Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede. Det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.
Slik er en av novellene i Ari Behns Talent for lykke ('Punktum' heter den). Hele boken er en samling kortprosa. Noen av novellene er tilogmed mindre enn denne. Jeg hadde skyhøye forventninger til denne boken etter anmeldelsene, og det faktum at han skriver kortprosa, som er det jeg også liker best å skrive. Til tross for det har jeg nemlig ikke lest så mye kortprosa.(Anbefalinger tas i mot med takk!)
En annen novelle fra samlingen jeg vil nevne er den som handler om to fyrer som drar til Timbuktu, som er en av de litt lengre novellene (som jeg ikke kan huske tittelen på). Det kanhende det var denne reisen i ørkenen som fikk meg til å tenke på Camus, samt at personene hos Ari Behn har den samme typen likegyldighet til verden som hovedpersonen i Den fremmede. (Er ikke dette et kompliment, så vet ikke jeg!) Riktignok er Behns karakterer hakket mer fandenivolske. Litt Bukowski-ish. (Enda et kraftkompliment!)
Talent for lykke var en god bok, mener jeg, og nå lurer jeg på hvordan Behn skriver når han skriver lengre. Derfor akter jeg å lese Vivian Seving etc.
Ingen antihelter i denne listen - altså ingen Dorian Gray, Macbeth, Emma Bovary, Pinkie Brown eller Alex DeLarge - og ikke ting som f.eks. den katolske tro i Joyces Portrait of the Artist [...], haiene i The Old Man and The Sea eller Loven hos Kafka. Kun tydelig artikulerte skurker, skjønt kanskje mitt valg av Moby Dick og Miltons Satan er et unntak her, men isåfall er de unntak som er for gode til å utebli! Det er nemlig også et poeng at antagonisten tar stor plass og er minneverdig. Man kunne selvsagt ha lagt til alt av Shakespeare i en slik liste, men det er vel gunstig å begrense den en smule; la oss derfor også avgrense listen til klassikere. Gjerne skyt inn forslag - jeg har hverken lest alt eller husket alt. Jeg vet det er mye jeg har glemt av f.eks. Walter Scott, Dostojevskij, Dickens, Balzac og Ibsen, og fra Bibelen, der er det vel mye saftig og mørkt å hente.
Diktantologien Verdens finnes ikke på kartet ble ikke lest i en jafs i løpet av noen dager i desember. Jeg leste i den med jevne mellomrom over en tidsperiode som begynte omtrent fra september (etter å ha hørt Pedro Carmona-Alvarez fortelle om boka og høytopplese fra den på Kulturnatta) til midten av desember. Jeg leste meg gjennom kontinenter og stusset på kunsten å gjendikte fra et språk til et annet. Jeg møtte på noen kjenninger, som Yoko Tawada, Velimir Khlebnikov og Ulf Karl Olov Nilsson, men de fleste var nye. Jeg leste Sharon Olds, Vénus Khoury-Ghata og Nathalie Quintane og ville lese mer. Andre favoritter var: Noémi Lázlo, César Vallejo, Martin Gambarotta, Kim Hyesoon og Hiromi Ito.
Eirik Røkkum siterer Vestens litterære kanon av Harold Bloom
22:11, 2. januar 2012 2 har det som favoritt.
Det å lese for å tjene en eller annen ideologi er, etter min vurdering, det samme som ikke å lese i det hele tatt.
Frøydis Sollid Simonsen siterer Lewis' mangfold av verdener av Jacques Roubaud (side 61)
13:19, 2. januar 2012 Ingen har det som favoritt.
Tingene begynte å kle av seg, de la sine formers plagg over de siste trappetrinnene som ennå kunne sees utenfor skyggene og pakket sine konturløse masser inn i gyllent gjennomskinnelige stoffer. Og uten noen som helst aktelse for min angst, blottla de seg, og lot meg skue fritt inn bak deres høyst tomme og tause masker, men ikke lenger enn til deres innerste ugjennomskinnelighet, som de forsvarte til det siste.
denne boken betyr mest for meg i hele verden. (utenom mennesker)
Eirik Røkkum som svar til Reidun Granberg :
13:06, 27. desember 2011 Diskusjon: Eirik Røkkum om De tre musketerer av Alexandre d.e. Dumas av Alexandre d.e. Dumas
Det er iallefall mye eting, slåssing, drikking og prat om kvinnfolk!
Gjør ikke noe at det er orkan utenfor. Forbaska herlig bok.
hvor mange sider er denne boken på? og er det en roman, eller hva?
det var rart å tenke på at det bodde seks og en halv milliard mennesker på jorden men likevel var det umulig å se bebyggelse i det hele tatt. ikke én av de store byene var synlige, det så bare grønt og forlatt ut, alt sammen.
jeanette som svar til Kaja Marie Lereng Kvernbakken :
23:15, 20. desember 2011 Diskusjon: Kaja Marie Lereng Kvernbakken om Darlah 172 timer på månen av Johan Harstad av Johan Harstad
jeg skjønte fort at det ikke var mia som reiste tilbake til månen, pga hvordan resten av boken var. var ganske opplagt. kan jo ikke stå "så gikk dobbeltgjengeren inn, og den ekte mia ble igjen på månen". man må bruke hjernen litt selv
men er helt enig med brevet
Eirik Røkkum siterer Farvel til våpnene av Ernest Hemingway
19:02, 20. desember 2011 2 har det som favoritt.
I was always embarrassed by the words sacred, glorious and sacrifice and the expression in vain. We had heard them, sometimes standing in the rain almost out of earshot, so that only the shouted words came through, and had read them, on proclamations that were slapped up by billposters over other proclamations, now for a long time, and I had seen nothing sacred, and the things that were glorious had no glory and the sacrifices were like the stockyards at Chicago if nothing was done with the meat except to bury it.
Eirik Røkkum siterer Farvel til våpnene av Ernest Hemingway
13:48, 18. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Life isn't hard to manage when you've nothing to lose.
Eirik Røkkum siterer På sporet av den tapte tid. Bd. 1 av Marcel Proust
00:08, 17. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Hvis mine foreldre hadde gitt meg lov til å besøke den egnen jeg var i ferd med å lese om, ville jeg hatt inntrykk av å ta et avgjørende skritt i retning av sannhetens erobring. For om vi føler at vi bestandig er fanger i vår egen, personlig farvede opplevelse av tingene, så er vårt fengsel ikke ubevegelig: vi befinner oss snarere underveis, i en uavlatelig higen efter å komme ut over oss selv, efter å tre i kontakt med omverdenen
Eirik Røkkum siterer Stadier paa Livets Vei. Studier af Forskjellige. Sammenbragte ... og udgivne af Hilarius Bogbinder pseud., i.e. S. A. Kierkegaard. Anden Udgave av Søren Kierkegaard
12:04, 15. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Gud hjælpe Poesien, ved Politikens Hjælp sættes den paa Vand og Brød!
Sist sett
