Bokelskere.no

Ofte når jeg vurderer å lese ei bok leser jeg den første setninga. Noen ganger gjør den at jeg må lese videre, andre at jeg legger boka fra meg for godt.

Min absolutt favoritt er fra Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet:

"Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker."

Dette var utrolig fint å lese, tusen takk. Om jeg ser deg på Roskilde i år, skal du få en jäger.

Jeg forstår lett at min bruk av ordet erotikk kan misforstås, og jeg misforstår sannelig meg selv av og til. Men formulert annerledes kan man vel istedet si retorikk, språkets slagkraft, dets evne til å påvirke, til å vekke følelser og til å uttrykke følelser, til å åpne øyne osv. En slik kvalitet finner jeg mye hos Hamsun; og for meg virket den fraværende i Mesteren og Margarita, hva nå grunnen til det måtte være. Foruten da i de delene som omhandler Voland og hans følge, som du sier. Og som du også sier, smaken er som baken. Eller kanskje jeg burde lese den på nytt.

jeg husker ennå da jeg leste brevene fra St. Petersburg, for eksempel. på en buss, i vinter-tromsø. fyfan.

Da bør du lese Roskilde også, hvis du ikke allerede har lest den. Den er like fin og ganske mye lenger! Gleder meg til mer fra fröken Strømsborg :)

Skriver under på det! En verden uten Woody, Wilder og Kubrick ville vært betydelig fattigere.

Medynk er sannelig på sin plass, og Kinski er vidunderlig. Vi får imidlertid sympati med Grev Orlok tross at han mer ligner en rotte enn et menneske. Å skape et så motbydelig vesen og samtidig klare å vekke nevnte følelser hos leseren, det er da virkelig et kunststykke. Derimot, at vi får sympati med en supermodell som ikke engang skader mennesker, hva er vel det for en prestasjon (nå snakker jeg selvsagt om Twilight).

Jeg håper forøvrig realismeidealet forsvinner fra norsk litteratur, i det minste for en stund. Økonomisk språk, råskap, incest, kreftsykdommer og bannskap blir langt fra god litteratur. Det trenger mer. Og leserne har behov for litt myter og visdom igjen, som du sier.

Veldig sant! Trenger litt av alt.

Det burde du. Misunner deg litt som leser bøkene hans for første gang, jeg kan dem jo utenat omtrent ;)

Åh. Herlig! Sitter igjen med samme følelsen etter å ha lest Renbergs bøker jeg også. Han er en prins! Om bare alle kunne skrevet så levende!

Godt observert i henhold til resirkulering – er ikke det noe positivt og nødvendig, som du sier? Bøker og hjertebarn er ikke pappkartonger og plastflasker, og det er vel årsaken til at ordet får en annen betydning. Men merkelig er det ikke! Gjenfødelse er flott, såfremt man ikke går fra å være menneske til en snegl. Det denne tråden gjennom host og hark og ild prøver å proklamere, er at pandaen er blitt reinkarnert som gresshoppe, og at flere lesere enn det er sunt omfavner gresshoppen istedet for å tråkke på den, og glemmer pandaen som sakte dør ut, gjemt bak bambusskogens skygge. Overdrevet? Ja. Melodramatisk? Joda, jeg er klar over det. Men poenget ligger i ordene allikevel! :-)

Fenomenet som herr Michalsen skildrer, er alver, dverger og lignende i fantasylitteratur, og da snakker vi alver slik de ble utviklet av Tolkien. Sant, opprinnelig finner vi jo slike skapninger i folketro og mytologi – nesten alle dvergnavnene i Hobbiten, for ikke å nevne Gandalv, er navn som dukker opp i det norrøne dommedagsdiktet Voluspå. For å se hvordan Tolkien har utviklet alven (hvis vi ser bort fra viktorianske feer osv), bør det påpekes at fra det norrøne «små menn under jorden» gjorde han dem til «et høyt og vakkert folkeferd som lever i skogen», flinke bueskyttere, intelligente, udødelige, og lever over Donau (så og si) i forhold til menneskene hva viten, velstand og skjønnhet angår. Til denne rasen skapte han flere underraser, dusinvis av kulturer, to språk, en hundresiders lang historie, mer mer mer. Hva betegnelsen «alver» angår, var det vel bare for å gi leserne et referansepunkt, med tanke på hans andre og desto vakrere navn på dem, som til dømes eldar, edhil, tareldar og calaquendi. I ettertid er det sørgelig få som har gjort som Tolkien og laget noe nytt og helhjertet, men heller kopierer en form og et innhold som man vet vil tjene inn ens daglige brød. Hvorfor er alver blitt en standard i fantasylitteratur? Og hvorfor er det alltid alver, dverger og drager i samme univers? Vi har jo, for å nevne noen, New York Times-bestselgere som Eragon-bøkene og Shannara-serien, som er mer eller mindre direkte kopier av Ringenes herre. Ikke bare er disse dårlige kopier, de er også dårlig skrevet. Vel, det er ihvertfall min mening.

Det finnes originale versjoner av folketro og mytologi, vil jeg si. En forfatters jobb må være å skape sin egen, som både Tolkien og Stoker gjorde. Det er noe unnskyldt (her med Tolkien som eksempel) ved å konstruere tre til fire fungerende språk og lage et univers med så mange navn at det samlet utgjør et 440-siders leksikon, jobbe med dette universet fra man er tolv år gammel og til man ligger i graven, lage en forhistorie som utgjør et eget bind, ja ja osv. Eller ved å skrive en fortelling med slik dyktighet og stil at mytologien skaper seg selv. Det handler om å gjøre en gjennomført jobb.

enig, han er best!