Bokelskere.no

Nydelig! Grepet med at tvillingene forteller hver sin del av historien, Noah fortid og Jude nåtid, fungerer utmerket. På den måten får leseren gradvis innblikk av hendelsene som har endret dem begge to. Og viser virkelig hvor vondt det kan gjøre å ikke snakke sammen. Hvor stor skaden kan bli.

Språket gnistrer, oversetteren har gjort en superjobb. Det kan ikke ha vært bare enkelt å gjøre disse småsprø, kunstfanatiske menneskenes språk til troverdig norsk. Synes til og med grepet med britisk og spansk aksent funker.

Tror kanskje ikke helt på plottet hele veien, men det blåser jeg i. Det spiller faktisk ingen rolle i denne sammenhengen.

Interessant å se feminismen med nigeriansk synsvinkel samtidig som det universelle er like naturlig til stede.

Nja... Godt plot og tidvis spennende, men synes karakterene, særlig hovedetterforskeren og skurken, blir lite troverdige. Språket blir også i overkant blomstrende innimellom.

Jada! Alle tråder samles, de fleste mysterier oppklares, vi lærer masse nytt om både personer og verdener og jeg finner ikke en eneste klisje! Ikke mange som både tenker og skriver like godt som Siri Pettersen. Kom igjen! Skriv mer! :-)

Liker fortsatt folka i denne serien godt. Fine persontegninger som gjør at jeg bryr meg om dem. Men her ble det lassa på litt vel mye action for meg, altså. At en familie på tre er forsvunnet og at landsbybeboerne er overtroiske, holder da vel i massevis? Må en putte inn rømte fanger, hevngjerrige amerikanere og naturkatastrofer i tillegg? Ikke for min del, i alle fall...

Ny vri på dystopigenren. Mye er kjent; et Amerika delt av borgerkrig, fallende fruktbarhet i befolkningen med påfølgende kontroll av kvinnene. Men originalt derfra. Boka kunne med fordel vært korta ned en del, det er begrensa hvor interessante hovedperson Emmas tanker er i lengden. Og lengselen etter kjernefamilien blir i overkant klissete. Men mer enn ok.

Starten var så god! Den litt spesielle gutten blir mobbet av klassens "kuleste" jente og skolens dummeste gutt. Plutselig blir boka innsvøpt i tåke og mystikk da den nye jenta dukker opp. Jeg fikk skikkelig "Låt den rätte komma in"- følelse og storkoste meg. Men etter en liten stund var plottet avslørt og boka ble full av tull og sikkel. Jeg vil tro at barna likevel vil synes den er skummel, men jeg synes den ble for rotete.

Nærmest en samling noveller hvor Olive Kitteridge er mer eller mindre til stede i alle sammen. Fantastisk innsiktfulle skildringer av ulike menneskeliv. Jeg har blitt rørt, irritert, glad, fnisete, oppgitt og sinna. Og tenkt mye på at folk stort sett er veldig ok. Mest lyst til å lese den om igjen med en gang!

Original og kreativ historie, Joe Hill er uten tvil sønnen til faren sin! :-) Men skjønner at jeg har blitt bortskjemt med stram radioteaterregi av NRK. Her ble det langtekkelig i flere perioder, fortellerstemmen var overforklarende mens andre deler føyk av sted så jeg ikke skjønte det spøtt. Men alt i alt en god nok lytteopplevelse.

Jeg får kaste meg over min datter når hun er hjemme på ferie. Ellers liker jeg å surre meg fram på egen hånd. Jeg har fått ungens tillatelse til å låne maskinen hennes bare jeg kjøper ny når jeg ødelegger den! :-D

Takk for oppmuntring, jeg skal begynne pent. :-)

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lære å sy. På maskin. Symaskinen og jeg har aldri vært venner... Så jeg lånte med meg Lappeteknikk og Quilting med kjærlighet fra biblioteket for å se om det var en retning jeg kunne tenke meg å prøve meg i. Leste den første først. Og følte meg ekstremt dum! Jeg skjønte ikke det spøtt av forklaringene. Både masse faguttrykk og veldig dårlig språk. Forlaget burde spandert en korrekturleser. Men det jeg skjønte, er at om du ikke har alt spesialutstyr på plass og gjør alt absolutt riktig hele tiden, kommer du ikke til å få til noe som helst. Så jeg var desillusjonert da jeg bestemte meg for å i alle fall bla gjennom bok to. Men ser der, det er håp! Her fikk jeg lese at "jada, reglene sier dette, men jeg liker nå best å gjøre det sånn". Og noe var litt skeivt, men fint likevel. Så kanskje det er lov å prøve seg da...?

Moralen er at en nybegynner må passe på å få tak i den rette fagboka.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lære å sy. På maskin. Symaskinen og jeg har aldri vært venner... Så jeg lånte med meg Lappeteknikk og Quilting med kjærlighet fra biblioteket for å se om det var en retning jeg kunne tenke meg å prøve meg i. Leste den første først. Og følte meg ekstremt dum! Jeg skjønte ikke det spøtt av forklaringene. Både masse faguttrykk og veldig dårlig språk. Forlaget burde spandert en korrekturleser. Men det jeg skjønte, er at om du ikke har alt spesialutstyr på plass og gjør alt absolutt riktig hele tiden, kommer du ikke til å få til noe som helst. Så jeg var desillusjonert da jeg bestemte meg for å i alle fall bla gjennom bok to. Men ser der, det er håp! Her fikk jeg lese at "jada, reglene sier dette, men jeg liker nå best å gjøre det sånn". Og noe var litt skeivt, men fint likevel. Så kanskje det er lov å prøve seg da...?

Moralen er at en nybegynner må passe på å få tak i den rette fagboka.

Tenk at jeg i så mange år har utsatt å lese denne nydelige boka! Jeg trodde at den skulle være gammelmodig og forferdelig trist. I det store og det hele var den ingen av delene, selv om den skildrer triste skjebner og urettferdige hendelser. Dette ble rett og slett en av mine favorittbøker, og jeg er glad for at jeg omsider fikk rotet meg til å lese den!

Den største fordelen med denne boka er vel at en ikke trenger følge med. Alt blir gjentatt. Utallige ganger... Altså, forfatteren kan dette med å bygge opp både plot og personer, men denne gangen blir det hele for stillestående. Dialogene tværes ut og folk husker tydeligvis ikke hva de nettopp har sagt, for det kommer igjen og igjen. De samme spørsmålene. Men ikke nødvendigvis de samme svarene, faktisk, det var denne korttidshukommelsen...

Men skildringen av tilstanden på Island under andre verdenskrig, var interessant. Så det er ikke sånn at denne boka var helt bortkasta tid.

Ikke hans beste, synes jeg, til det blir for mange hendelser og mytologier uten indre sammenheng trykket inn på liten plass. Men fortellergleden og overskuddet og språket og humoren gjør at det er umulig å ikke like det. :-)

Fytterakkern, dette var ubehagelig! Ikke instenst spennede, masse action eller store mengder blod, men et krypende ubehag etter som jeg mer og mer mistenkte at jeg på ingen måte kunne stole på fortelleren. Var sikker på at jeg visste hvilken retning det ville gå i og at jeg ikke ville like det. Men jeg tok feil. Om retningen, altså. Flere ganger. Veldig godt fortalt!

Elsker disse bøkene! Ble en del parallellhandlinger å holde styr på i denne, og det er jo ganske krevende for et uoppmerksomt surrehue som meg. Men personene er så levende for meg at jeg hang med i svingene likevel.

Nja, jeg ble ikke helt overbevist, jeg altså. Ser folk har lest den i ett strekk og ikke klarte å legge den vekk og i det hele tatt, men jeg følte ikke at det var nok som sto på spill til at boka tok meg dit. Veldig begeistra for vendingen som kommer, men så dabber det av igjen, synes jeg. Og slutten? Nnnjjaanei.

Jeg ante ikke at frie svarte kunne kidnappes i for eksempel New York og selges sørpå på 1800-tallet. Jeg ante ikke at papirene deres kunne brennes og at det var det. At svarte ikke kunne vitne i retten, det visste jeg, men jeg har aldri tenkt over at dermed var det ingen som kunne støtte andre som sloss for sin identitet og dermed sin frihet. At politiet (aldeles nyoppretta på 1840-tallet!), domstolene og politikerne valgte å se mellom fingrene med dette, forbauser meg ikke. Dette var slitsomme saker. Og så mange penger det var i det!

Dette er bakgrunnen for denne boka. En krim, for så vidt. Men mer et samfunnsmessig og moralsk tidsbilde. Kruttsterk, vond og grusom. Og veldig, veldig god.