Bokelskere.no

Arlo, 12, flytter med mor og søster til det lille tettstedet Pine Mountain, morens hjemsted. Han begynner i Vandrerne, en speidervariant, men når området ligger på grensen til andre verdner, kan det bli mye moro! Her siver magien gjennom og vandrerne fanger alvebiller, ser etter harebukker, klapper tordenskrall og knipser lys. Men Arlo er spesiell og noe er ute etter ham. Dette blir spennende og passe skummelt, morsomt og koselig på en gang. Jeg liker skildringene av den parallelle virkeligheten og måten befolkningen i Pine Mountain tar nærheten med knusende ro på. Vennskapet mellom Arlo og de andre i patruljen er nesten det beste med boka, liker det godt!

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne. Bokas hovedperson er Anthony Horowitz, ikke til å skille fra forfatteren på noe område. Han blir hyra til å følge etterforskningen av et drap og skrive bok om det. Det er jo en artig idé, og enkelte vil kanskje finne det underholdende å gjette hvor grensen for fiksjon går, jeg er ikke helt der. Men boka er godt skrevet, spennende og intrikat, så jeg koste meg også.

Kosekrim satt til Oxford. Og det er superbritisk med te og scones og følelser en helst holder for seg selv og en liten, grå katt, gamle, nysgjerrige damer, en superkjekk etterforsker og ei mor som helst vil unngå å omgås folk fra arbeiderklassen. Ikke spesielt troverdig, men veldig, veldig kos!

Å, denne var nydelig! Fred er forelska. For hvordan kan en unngå å like ei med krøller, sterke armer og som snakker i nesa? Men så er det krigen. Vel er ikke Sverige med, men det er rasjonering, pappa er utstasjonert ved grensen, det er utrygge tider og snart er det jul. Med enkle, men fargerike illustrasjoner har dette blitt ei barnebok som sier mye om mange ting på få sider. Og det er så fiiint!

Nydelig! Hva gjør en hakkespett som har fått hodepine og svimmelhet og verken får hakke eller fly mer? Er det hakkingen eller resultatet, altså hullet, som er det viktigste? Og er det egentlig noe hjelp i muldvarpen? Dette er dype og eksistensielle spørsmål som denne boka gir en mulighet til å gå i dybden på. Illustrasjonene står på ingen måte i veien, heller!

Genial tegneserie! Det handler om hvordan vi behandler folk som er anderledes, selvfølgelig. Her er zombien Lars (unnskyld, han er levende ulevende), en ninja som kan bli usynlig og en heks. De to siste må skjule seg for ikke å bli dårlig behandla av omverdenen, men Lars er litt for tydelig. Så da kan rektor like godt kjøre ham ned, ikke sant? Han tåler det jo uansett. Og "like barn leker best", tross alt. Det er skolens motto.

Denne rektoren er vidunderlig fæl, forresten, på linje med Roald Dahls Trunchbull. Hun likner veldig på Erna Solberg, men det kan jo være en tilfeldighet...

Jeg liker tegningene, enkle, men detaljerte og med mye farger. Jeg liker også en tør å ta i både når det gjelder vanskelige teamer og humor i en serie for barn. Og at det handler om å finne sin gjeng med raaringer og oppdage at selv zombier kan ha følelser.

Jeg liker tematikken og dramaturgien i hvordan feminismen sprer seg blant jentene på denne dusteskolen. Men boka fenger meg ikke. I første rekke handler det om språket. tror jeg. Det blir veldig skravlete og barnslig. Og dermed langtekkelig. Samtidig virker det oppstylta og unaturlig på meg, og det siste skyldes nok oversettelsen. Å skille to ballspill fra hverandre ved å kalle dem football og fotball, blir klønete. Og at guttene understreker kjønnsroller ved å bruke uttrykket "Fiks litt mat", klinger ikke godt. Resten av språket står i stil.

Jeg er heller ikke sikker på om boka treffer det norske publikummet helt. Nå kjenner norsk ungdom godt til amerikansk skolehverdag fra TV-serier ol, men der vises glansbildeversjonen fram. Kleskoder er vel ganske ukjent her, i alle fall måten de praktiseres på mange steder i USA. Og jeg tror ikke det ville falle norske jenter inn at et seksuelt overgrep skulle meldes til skolen, ikke til politiet. Nå lærer jo leserne av denne boka disse tingene, men det som presenteres som den største selvfølgelighet i boka, bryter nok med gjenkjennelsen for norske lesere, Og denne genren krever at leseren identifiserer seg med både hovedperson og miljø.

Så njæh...

X-Files i Oslofjorden! Jeg synes dette var riktig underholdende. Gode skuespillere og.

Kanskje den svakeste boke i serien så langt? Nå er ikke dette den mest realistiske typen krim, men nå ble det litt i overkant for meg. Men jeg liker miljøet så godt!

Nok en flott bok om et vanskelig tema. Jeg er bare litt usikker på slutten. Det hadde vært fint å se Dragen som ikke-Drage, bare i et speilbilde eller noe...

Denne boka leste jeg så sakte jeg kunne. Jeg ville ikke at den skulle ta slutt!
Eleanor vokser opp i et hjem der hun aldri kan være trygg, med redde småsøsken, en voldelig stefar og en stakkarslig, tafatt mor. Jeg kommer aldri til å glemme det første møtet mellom den nyankomne og veldig rare Eleanor og Park, den litt nerdete, streite gutten som ikke orker måten de andre ungdommene behandler Eleanor på.
Hjertet mitt vokste et par størrelser da jeg leste denne.
Jeg vi si at boka passer svært godt for oss som er født og oppvokst på 80-90 -tallet. Vi er vel ikke lenger å vurdere som ungdommer, så jeg mener denne boka kan treffe voksne, kanskje enda mer enn dagens ungdom. Men alle burde lese den. Den er nydelig.

Uoversiktlig og rotete. Klønete språk, hvorfor brukes for eksempel ordet thorax om den midterste delen av insektkroppen når bryst eller overkropp er dekkende? Og når ei side inneholder fakta om en kakerlakks spisevaner, hvorfor er det bilde av en kneler? Nope.

Fin fagbok for de litt eldre barna. Mye tekst, med illistrasjoner og korte avsnitt gjør den lettlest. Morsomme fakta som, så vidt jeg har kunnet sjekke, stemmer. Men hvorfor så mye om samer i ei bok om vikinger?

Dette må være noe av det rareste og psykeste jeg har lest. Med mytologiske vesner, transformers og velferdsstaten i en salig blanding... Men svært underholdende!

Jane Austen OG Emma Thompson! Trenger ikke si mer.

Oi oi oi, dette var teit! Jeg tror de må tatt opp første leseprøve og bare gitt det ut. Og latt noen nybegynnere slenge på noen lydeffekter. Tror jeg står over del to...

Sterk og flott bok om å leve med sykdom og familiehemmeligheter. Det siste traff meg egentlig mest. Sykdom må en ta om og når den kommer, men å snakke sammen, være åpne og støtte hverandre, det er et valg en tar. Og noen velger altså å skygge unna. Det opprørte meg virkelig.

Åttende og siste (?) bok i serien. I overkant mye spikersuppekoking.

Utrolig godt gjort å skrive om 22. juli uten å skrive om 22. juli. Det er så mye som er godr tenkt om norsk politikk, rettsvesen, media- og forlagsliv at det bare er å bli imponert. Godt grep å dele boka i tre med ulike synsvinkler. Likte nok de to første delene best, men alle funker!

Syntes lenge at dette var tynne greier. Usansynlig plot, hopping hit og dit i fire (!) tidlinjer og flate karakterer. Men slutten redda den opp på en firer for min del.