Bokelskere.no

Tove har alltid vært en pappajente. Ufrivillig. Moren blødde ihjel i forbindelse med fødselen og helt siden da har det vært de to. De er mer venner enn far og datter, og det er kanskje problemet. Tove har nemlig ikke andre venner. Men det endrer seg når hun møter Julian.

Julian er like gammel som henne, mistet faren sin seks måneder tidligere, bor sammen med moren,, en berømt poet. Han er også steinsamlersamler. Ikke akkurat en vanlig hobby for en tenåring. Men nettopp fordi de begge ser verden på en litt annerledes møte, er det noe som klikker mellom Julian og Tove. De blir venner.

Uheldigvis er vennskapet ikke balansert. Mens Julian er mer komfortabel med seg selv, er Tove desperat etter å få noen annen som hun kan betro seg til i livet sitt. Og hvis hun må late som hun forstår Mira Pams «svevende» dikter for å få ønsket oppfylt, så er hun villig til å gjøre det.

Samtidig blir Toves far alvorlig syk. Kreft i bukspyttkjertelen lyder diagnosen. Vil Julian være der for henne? Og hvor langt må man egentlig strekke seg for å få en ekte venn?

Hvis «Stille, stille, stille» hadde vært en novelle, ville jeg kalt den en ledig og totalt forglemmelig liten historie om å strekke ut en hånd og våge å åpne sitt hjerte for et annet menneske. Men «Stille, stille, stille» er ikke en novelle, det er en liten roman på litt over hundre sider, hvor det skjer så lite og det er så mye luft mellom hver gang noe som helst skjer, at det er litt utilgivelig.

Ar karakterene er sympatiske, at boka er greit komponert, at språket ikke kommer i veien for det lille som er av historie, ville vært noe jeg ville rost boka for hvis boka hadde noe å melde. Når den ikke har det, holder den ikke mål.

Dessverre.

Styr unna.

Den er ikke minneverdig akkurat, men jeg likte at språket ikke var som humper på veien for historien og at forfatteren, i motsetning til mange av de jeg har lest i det siste, ga hovedpersonen sin et dramatisk behov og et mål som jeg så frem til å se henne nå. Forklaringen på "mysteriet" om postkortene var skuffende, men frem til da var jeg virkelig med.

Tenåringer med en fraværende forelder, ofte en far, er temmelig vanlige i ungdomsbøker. Det som gjør femten år gamle Una er at faren hennes, en mann hun aldri har kjent, har (tilsynelatende) sendt henne et postkort på bursdagen hennes. I femten år. Men så fyller hun seksten, går til postkassa og finner ikke noe postkort der.

For første gang i livet sitt, vil hun forsøke å finne ham. Hun får hjelp av Leo, en kjekk, 19 år gammel gutt med planer om å bli filmskaper, mer presist en dokumentarist. I tillegg til å ønske å lage en film om Unas forsøk på å finne faren sin, har Leo en hemmelig motivasjon, en jeg egentlig ikke hadde sansen for.

"Pappa er et postkort" overvelder ikke en med overraskende vendinger. Boka får heller ikke følelsene til å dirre. En kan heller ikke påstå at den har et budskap som gjør inntrykk på en. Men boka har flere ting en kan beundre; en historie med driv, et ledig språk og karakterer som er troverdige og som en kan heie på.

En grei ungdomsroman altså. Ikke mer.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Pappa er et postkort
Utgitt: 2014
Forlag: Schibsted forlag AS
Sider: 173

Terningkast: 4

Diego Marani er en av disse forfatterne som enten treffer deg med sin spesielle humor, litt forskrudde karakterer og hang til å skrive om Finland, eller så vil bøkene hans være som et spørsmålstegn på hundre og åtti sider (denne boka)/to hundre og noen og tretti sider ("Ny finsk grammatikk", anmeldt her).

Tross de lysende anmeldelsene bøkene hans er møtt med, er jeg en av de som ikke har maktet å få noe som helst av bøkene hans. Til og med "Den siste Vostjakeren", en bok med en hovedperson som tilbringer flere år i en gulag, blir løslatt og funnet av en kjærlighetssulten lingvist som er en av få som kan forstå ham, før han blir en trussel mot teoriene til Jarmo Aurtova, en finsk nasjonalist og lingvist.

Boka har flere problemer.

Det som burde være interessant nok, f.eks. Ivans opplevelser i gulagen, blir fort feid til side til fordel for det uinteressante; Jarmos teorier om finnere, språk og fornedrelsen han mener nasjonen vil bli utsatt for dersom Ivan beviser slektskap mellom finnere og en annen folkegruppe jeg skal la være å nevne her.

Humoren fungerer heller ikke. I hvert fall smilte jeg ikke én eneste gang. Til det er boka og humoren for tørr og kald. Selv når Ivan "låner" et reinsdyr fra en dyrehage og forsvinner i storbyen blir det morsomt.

Enda en av mine verste leseopplevelser i år og i juli.

Styr unna.

" Armstrong tok seg på en skinnjakke over genseren og gikk ut bakdøren. Vinden rufset ham i håret, og han lukker glidelåsen på jakken mens han gikk til porten. To skritt før han rakk dit, ble han fanget opp i kikkertsiktet.[…] mannen med øyer mot kikkertsiktet var bare 115 meter fra porten på baksiden av Armstrongs hus. Han visste det helt nøyaktig, for han hadde akkurat sjekket avstanden med en lasermåler. […]Armstrong nådde fram til porten. Han sluttet å gå. Hundre og femten meter unna kunne mannen med kikkertsiktet mot øye bare bevege riflen ørlite mot venstre, helt til han hadde målet nøyaktig i sentrum. Han holdt pusten. Trakk fingeren bakover så det ikke lenger var noen slakk i avtrekkeren. Så klemte han den helt inn.[…] Kulen brukte en brøkdel over fire tideler av et sekund på å forflytte seg de hundre og femten meterne. Den traff Armstrong med et vått dunk høyt i pannen.» Uten svik

Forlaget skriver:

Secret Service har gitt Jack Reacher i oppdrag å drepe USAs visepresident.
Det de ikke har fortalt ham, er at hensikten er å teste hvor effektivt sikkerhetsopplegget rundt visepresidenten er. Reacher kan dette gamet, han er rask, smart og anonym - den perfekte snikmorder. Det han ikke vet, er at en gruppe attentatmenn allerede har planlagt å ta visepresidenten av dage. De er superprofesjonelle, men de har oversett ett viktig element: Jack Reacher.

"Uten svik", Lee Childs sjette bok om den tidligere militærpolitimannen Jack Reacher, har, som så mange av Reacher-bøkene, et spennende premiss: Etter et mislykket drapsforsøk på Brook Armstrong, en tidligere anonym politiker som nå overraskende er et valg og et hjerteslag unna presidentembetet, blir Jack Reacher kontaktet av Secret Service-agenten M.E. Froelich.

Hun ønsker at han skal forsøke å penetrere forsvarsverkene Secret Service har rundt visepresidenten, slik at de bedre kan forberede seg på de økende truslene mot den ferske visepresidentkandidaten. Reacher er i Atlanta, ikke særlig hipp på å bli involvert, men lar seg overtale. Delvis fordi Froelich er eksen til Joe, storebroren som ble drept år tidligere.

Reacher kaster seg ikke ut i oppgaven uten å komme til bunns i hva årsaken er, og Froelich er ikke vond å be. Hun forteller ham det hun vet, om drapsforsøket, om trusselbrevet som ble funnet på et av kontorene hos Secret Service, og hennes mistanker om at muldvarp i organisasjonen sannsynligvis samarbeider med den som ønsker å ta livet av Armstrong.

Reacher går i gang med oppdraget. Og han finner flere hull i forsvarsverkene. Pragmatisk som han er, ber han Froelich om å avlyse visepresidentens offentlige tiltredener, eller begrense dem kraftig. Men det lar seg ikke gjøre. Visepresidenten er tross alt en politiker, og selv om han aldri har vært ærgjerrig til å ønske å være noe mer enn representant for staten sin, har utnevnelsen tent gløden i ham. Det betyr at han heller vil gå ut og hilse på folk og kysse babyer og risikere livet, enn å sitte bak flere lag med væpnede Secret Service-agenter.

Dermed blir oppdraget tofoldig; beskytte Armstrong og spore opp drapsmannen/drapsmennene. Det er lettere sagt enn gjort.

"Uten svik" er helt fantastisk. Til den ikke er det. Problemet, som først dukker opp på slutten, har å gjøre med skurkenes motivasjon. Den er temmelig overfladisk for å si det mildt. Det skuffer stort og tar boka fra å være en som absolutt fortjener en sterk femmer, til å være en som ikke knapt bør få en firer.

Anbefales med forbehold.

“He did not want an affair with his boss. He did not even want a one-night stand. Because what always happened was that people found out, gossip at the water cooler, meaningful looks in the hallway. And sooner or later the spouses found out. It always happened. Slammed doors, divorce lawyers, child custody.” Avsløringen

Forlaget skriver:

Tom Sanders er gift og har arbeidet for et høyteknologifirma i tolv år. Da bedriften skal omorganiseres, tror alle at Tom skal bli den nye sjefen, men Meredith Johnsen, som Tom engang har hatt et forhold til, blir ansatt i steden. Hun bruker hele sin tiltrekningskraft på Tom, men da Tom ikke vil være med på leken, beskylder hun ham for seksuelle overgrep. Tom hevder at det var hun som forgrep seg på ham, med det er hun som blir trodd, han risikerer å miste jobben. Tom går til advokat, og under etterforskningen av saken, avdekkes det blant annet misligheter rundt en forestående fusjon.

En gang tidlig på 2000-tallet hadde jeg en tekno-thriller-periode. Jeg slukte opp alt, uansett kvalitet. Det var også da jeg begynte å sluke Michael Crichtons bøker. Han hadde blitt introdusert for meg av storebroren min (Gud nåde hans sjel). Den første boken jeg hjalp meg med å lese, var "En trussel fra rommet". Senere hjalp han meg med å komme gjennom "Congo". Så gikk det mange år før jeg leste ham igjen.

"Avsløringen" var en av de jeg leste sent. Men den har blitt en av mine favoritter av Crichton. Så mye faktisk at det ikke går ett år uten at jeg gjenleser boka.. Det har nå blitt over et dusin ganger og fortsatt er jeg interessert i karakterene og det sentrale temaet i boka; seksuell trakassering.

Boka og temaet er like aktuelle i dag som da Crichton først ga ut boka tidlig på 1990-tallet. Så sent som for en time siden hørte jeg på radioen at en av fem (yrkesaktive) norske kvinner sier at de opplever seksuell trakassering på jobben. Ofte i forbindelse med sosiale tilstelninger på jobben hvor alkohol drikkes.

Alkohol er også inne i bildet i "Avsløringen". Meredith, hovedpersonens tidligere elskerinne, nå sjef, bestiller det før hun inviterer Tom til kontoret sitt sent en ettermiddag. Ingen av dem blir fulle, men det er med på å endre situasjonen. Eller mer presist, hun vil mene at det bør tolkes på den måten. Ingen voksen kvinne inviterer en voksen mann hun har hatt en intimt forhold med til kontoret sitt, serverer vin uten at det signaliserer noe. Mener Meredith.

Toms argument når Meredith anklager ham for seksuell trakassering etter at han avviser henne (etter å først ha klint med henne og latt henne begynne å utføre oralsex på ham), er at han som hennes underordnede følte seg presset, og at han uansett har rett til å si nei når som helst.

Meredith er selvfølgelig av annen oppfatning. Det er også Toms sjef og mange av kollegene hans. De mener at påstanden hans, om at hun- en kvinne- skal ha trakassert ham - en fysisk sterkere mann-seksuelt, er så latterlig at den ikke fortjener et motargument. Forresten; hvilken seksuelt aktiv mann sier nei til å ligge med en så vakker kvinne som Meredith?

Selv Toms kone kan ikke la være å lure på det samme. Men overraskende nok, tror hun på mannen sin. Det hjelper ham litt, men trøsten er mager; ikke bare vil selskapet, DigiCom, sparke ham, noe som vil koste ham millioner, de vil også sverte hans navn slik at han blir en paria i bransjen. Det kan han ikke leve med.

"Avsløringen" er ikke bare en spennende, realistisk, intelligent bok, den er også rasende godt komponert, evner å overraske og gir leseren flere uforglemmelig godt realiserte karakterer.

En av Crichtons absolutt beste.

Anbefales på det varmeste.

Forlaget skriver:

"Uken etter at mor forsvant, ble det soknet i elven etter henne. Da tenkte jeg på mor, som lå i vannet. Det lange røde håret duvet som trådene på en brennmanet, og ansiktet hennes var hvitt. Hvitt som baksiden på en krabbe, tenkte jeg, og følte meg skyldig fordi jeg tenkte sånn. For hvis mor lå i vannet, var hun jo død. [...] En dag var det ingen båter mer, og ingen folk gikk og lette."

Stine har ikke hatt noen lett oppvekst, og moren har brydd seg lite om henne. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, savner Stine henne. For alt vil bli annerledes når moren kommer tilbake. Hvis hun kommer tilbake?

Konkurranse mellom søsken om foreldrenes gunst er et av litteraturens eldste temaer. Det samme kan ikke sies om foreldre som aktivt eller på en passiv aggressiv måte misliker barna sine. Eller i Høge Follegg Pedersens «Skorpionen», barnet sitt.

Femten år gamle Stine har, som baksideteksten sier, ikke hatt et enkelt liv. Faren Arne, en drømmer som planla å immigrere til Canada med moren, døde i en bilulykke samme dag som Stine ble født. Moren, Bea, måtte-fordi hun ikke hadde noe annet valg-flytte tilbake til barndomshjemmet, der faren og lillesøsteren, Vivi, ennå bodde. Et ikke lite ydmykende valg.

Frigjøringen kom først fem år senere for moren. Da døde Stines bestefar, og arven ga Bea for første gang en mulighet til å stable et liv på beina. Det gjorde hun også. At det ikke ble noe lykkelig liv for Stine, lå kanskje i kortene. Men siden ingen hadde fortalt henne om bestemorens tragiske bortgang, hvordan den fortsatt hjemsøkte moren og hvordan dette marerittet en gang gjorde det nødvendig at hun ble sendt på et lengre opphold på en psykiatrisk klinikk, ender det med at Stine klamrer seg enda sterkere til moren jo dårligere Bea behandler henne.

Så forsvinner Bea en dag, og langsomt begynner morens bagasje å flyte til overflaten. Det får konsekvenser for Jan, den late og voldelige samboeren til Bea, og mest, for Stine.

«Skorpionen» er ikke en bok med store ambisjoner. Den starter gripende, forteller en enkel historie om et vanskelig mor-datter-forhold, og gir hovedpersonen sin en god karakterark i løpet av litt over hundre sider.

Det er ikke mye som er minneverdig, men jeg likte historien som ble fortalt, brydde meg om karakterenes skjebne og kjedet meg aldri. Det er ikke ofte man kan si det om bøker.

Ofte er det enkle det beste. Også når det gjelder bøker.

Anbefales.

Forlaget skriver:

Lone er 15 år, bor på et lite sted i Østfold, er adoptert fra Korea og skriver brev til en katolsk nonne, søster Milde. [...] Gjennom brevene blir vi kjent med en utrolig sjarmerende ung jente med skeive og rare blikk på verden, skolen, familien, og, ikke minst, seg selv.

Synne Sun Løes har fanget undring, tankesprangene, den første forvirrende forelskelsen, veslevoksenheten og stemmen til en 15-åring som vi blir glad i og ler med.

Yoko er alene har også mørkere sider som gir boken tyngde og forankring i en sammensatt virkelighet. Lones mor er psykolog, ofte høyt oppe, men like langt nede i kjelleren. Lone elsker moren sin, men ser også tragedien hun og familien nærmer seg. Synne Sun Løes er født i 1975, hun bor i Bergen. Dette er hennes første bok.

Hvis jeg kort skal oppsummere hva jeg mener god litteratur er, så ville jeg sagt dette: en god bok må ha et dramatisk hjerte. Med det mener jeg at når f.eks. noen spør, «hva handler den om?», slik de fleste av oss gjør når vi blir fortalt om at en bok eller film kan være spennende å se/lese, så må svaret inneholde et dramatisk poeng eller element som får oss til å ville vite hvordan det går videre. Resten er hva jeg vil kalle stemningslitteratur. De er ikke egentlig ment for et publikum, i hvert fall ikke et stort et.

«Synne Suns «Yoko er alene» er en liten ungdomsroman og fortjener ikke sikkert ikke å bli brukt som et generelt eksempel på det jeg mener feiler litteraturen i dag. Samtidig er det første som streifet meg mens jeg leste den dette; hvor er historien?

Lone, den femten år gamle hovedpersonen, er sympatisk, brevene hun skriver er vare og gir oss et godt innblikk i hennes og familiens liv (inkludert en særegen storebror som studerer religionshistorie og som har blitt buddhist), men i kapittel etter kapittel er forfatteren mer opptatt av å fange en stemning mer enn å fortelle en historie med et anslag som vekker, en midtdel som bygger på det og kompliserer ting for hovedpersonen og en slutt som fungerer som en katarsis- eller ikke.

Hovedgrunnen til at krim og spenningsbøker selger bedre enn såkalte litterære bøker, er ikke fordi det store publikumet har samme forhold til litteratur som til junk-food. Eller ikke bare det. Jeg tror genuint at krim-og-spenningsforfattere, i motsetning til sine kolleger på den litterære siden av gjerdet, er langt flinkere til å huske at de fleste mennesker, uansett bakgrunn, bare vil ha en god historie med noen som vil noe og noen som står i veien for dem. Så enkelt, og likevel…

Styr unna.

"Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library. Det var kaldt da vi ble kjent. Kaldt, som det nesten alltid er i denne byen. Men nå er det kaldere, og det snør."

Forlaget skriver:

Agnes er død. Drept av en historie Slik begynner kjærlighetshistorien om en sveitsisk, navnløs forfatter, bosatt i Chicago, og den 20 år yngre Agnes. Etter at paret har flyttet sammen, ber Agnes forfatteren om å skrive om deres kjærlighet. Men fiksjonen begynner snart å ta overhånd over det virkelige livet. Jeg-fortelleren mister mer og mer evnen til å se den virkelige Agnes og ta vare på hennes behov.

Det som begynte som et eksperiment, utvikler seg til et spørsmål om liv og død, hvor grensene mellom realitet og fiksjon til slutt utviskes helt. Romanen er Peter Stamms mest kjente verk og er utgitt i 20 land.

Jeg ble først kjent med Peter Stamms forfatterskap i år. Det skjedde gjennom «Hver dag er natt», hans kritikerroste og nyeste roman fra 2014. Som du kan lese her, falt boka ikke helt i smak. Av flere grunner.

Kort sagt likte jeg den første halvdelen veldig godt, anslaget fenget, og både språket og karaktertegningene var det ingenting å si på. Men så kommer den andre halvdelen, og karakterarken og historien som fortelles sporer av på en måte som gjorde at min interesse for både hennes ve og vel og historien generelt kollapset lik det kinesiske aksjemarkedet denne uken.

«Agnes», Stamms litterære debut fra 1998 følger det samme sporet. Anslaget er interessant, introduksjonen til den tjuefem år gamle fysikkstudenten Agnes og hovedpersonens kurtisering av henne, minner som en romantisk indie-film. På en god måte. Men bare i første halvdel.

Da den andre halvdelen kom, mistet jeg interessen. Mest fordi hovedkarakterene og historien deres befinner seg i en kjølig boble som holder meg på avstand. Og ved alt som er hellig!- hva er det som får forfattere til å ha hovedpersoner som aldri blir navngitt? Eller rettere sagt, hvorfor velge å gjøre det og så IKKE bruke det til å gjøre et dramatisk poeng?

«Agnes» er ikke overraskende en godt skrevet roman. Men dessverre redder det ikke boka fra å være under middels interessant.

Styr unna.

Forlaget skriver:

I september 1943 oppdages en alvorlig såret mann på en brygge i Trieste, Italia. Det finnes ingen papirer som kan gi et hint om hvem han er, bare en brodert navnelapp i kragen på sjømannsjakken hans: Sampo Karjalainen, et finsk navn. Når han våkner, har han glemt alt - inkludert språket. Legen som behandler ham er selv finsk, og påtar seg å lære ham morsmålet på nytt. Snart sendes Sampo tilbake til Finland for å nøste opp i sin identitet og historie og finne ut av hvem han er. Dette er en gripende historie om å miste seg selv og å være uten fortid. Med stor humor og stort alvor får vi en sprelsk og annerledes fortelling fra andre verdenskrigs Italia og Finland, om identitet, språk og tilhørighet, og om krigens råskap og kjærlighetens nødvendighet.

Med fare for å gjenta meg selv; alle som er opptatt av bøker begynner på enhver ny bok med et håp om å finne diamanten i det store litterære havet, boka som får oss til å oppføre oss som en tween; uhemmet av relativistiske bremser, så entusiastisk at vi bare snakker i utropstegn om funnet vi har gjort.

De fleste bøker leverer ikke. Noen få kommer nær idealet, de får vår ros og høye terningkast, men selv disse bøkene blir ikke lenge i hukommelsens innerste hvelv. Der er det bare plass til to typer bøker; de eksepsjonelle og kanskje overraskende-de virkelig, virkelig dårlige.

Diego Maranis "Ny finsk grammatikk" er, tross de gode kritikerne den har fått av kritikere, en av de verste bøkene jeg har lest på en stund. Boka handler kort sagt om hukommelse, dens forming og viktighet for vår identitet.

Marani gjør det alt for mange skribenter med erfaring fra akademia og byråkratiske institusjoner ofte gjør når de blir forfattere: Han glemmer å fokusere på historiens hjerte. Verre; han gir oss drepende kjedelige karakterer som har så kjedelige tanker og samtaler at jeg ikke kunne lese mer enn tjue sider før jeg måtte ta en pause fra boka.

At historien foregår under andre verdenskrig, at hovedkarakteren er etterretningssoldat, gjør det enda mer uforståelig at resultat er som det er.

Utvilsomt månedens verste leseopplevelse.

Styr unna som pesten.

"The donor money poured in still, and we learned the benefits of creative accounting. We assured ourselves that the creative accounting did not matter because the peasants and the workers still got the benefits of creative accounting." Klagesang for Easterly

Robert Mugabe, diktatoren som styrer Zimbabwe, startet karrieren som en helt, ble en ærgjerrig sjarlatan, før han sluttet å late som om han var en ordinær politiker og ble en degenerert diktator.

Hans ekstraordinære inkompetanse som leder har i de siste femten årene tatt Zimbabwe fra å være et land med store utfordringer men med gode muligheter til å overkomme dem, til et land som har blitt et kroneksempel på alt som feiler alt for mange land i Afrika.

Petina Gappahs prisbelønte novellesamling "Klagesang for Easterly", handler om livet under Mugabes styre. I elleve utsøkte noveller introduserer hun oss for zimbabwere fra alle sosiale lag.

Fra elitemenn som tar elskerinner til høyre og venstre og blir offer for AIDS-epidemien i landet, til de bunnløst fattige som bor ulovlig og risikerer å bli vekket grytidlig om morgenen av bråket fra bulldosere som vil jevne deres hus og liv med jorden.

Fra psykisk syke, til koner av maktmenn som reiser til utlandet for å ta en pause fra et liv hvor de er konstant redde for å bli kastet ut av eget hus og erstattet av ektemannens noen og tjue år gamle elskerinne.

Felles for alle karakterene, er at de lever under Mugabes tommel. Noen har ektemenn og fedre som konkurrerer om den gamle diktatorens gunst, noen er offer for hans politiske forfølgelser, og enda andre er offer for hans inkompetente økonomiske politikk.

Men alt handler ikke om politikk. Det handler også om død, begravelser og de vanskelige forholdene mellom de som valgte å bli i hjemlandet og de som dro til Storbritannia eller USA og som de hjemme er så avhengige av økonomisk.

Ikke alle novellene er gode, eller interessante. "Mupandawas dansemester", er den verste. Kjedelig og totalt retningsløs. Heldigvis er novellen som kommer etter den, "Vår mann i Genève vinner en million euro" en glitrende og morsom liten sak. Mønsteret gjentar seg et par ganger; en dårlig og kjedelig novelle etterfølges av en informativ og frisk novelle. Til slutt overgår de gode de dårlige, eller kanskje mer generøst- de forglemmelige novellene.

Er du interessert i Zimbabwe, Mugabes katastrofale regime og hvordan det utarmer og har utarmet landet som en gang ble kalt "Afrikas kornkammer", er " Klagesang for Easterly" en novellesamling det er verdt å få med seg.

Anbefales med forbehold.

Ferrara, nord-Italia, på midten av 1930-tallet. Dr Fadigati, en aldrende øre-nese-halsspesialist, opprinnelig fra Venezia, har siden han kom til Ferrara år tidligere, vært godt likt av stedets innbyggere. Hovedsakelig fordi han er en dedikert lege som fra klokka ni om morgenen til sent på ettermiddagen deler tiden sin mellom det lokale sykehuset og privatklinikken i sentrum av byen, men delvis også fordi han, med sitt ungkarsliv og sine mystiske utflukter til Bologna, gir innbyggerne enda en grunn til å drive med favoritthobbyen; spekulasjon og ryktemakeri.

At de, tross at legen har bodd årevis i byen, ikke vet så mye om ham, stopper dem ikke. De vet nok, mener de.

De vet f.eks. at han hører på Bach, Mozart og Wagner til sent på natta. De vet at han pleier å dra til Bologna for å se opera og de vet at han har et mistenkelig nært forhold til en politikonstabel, senere en dørvakt ved rådhuset og enda flere andre. De vet også at han ikke har forsøkt å forføre noen av Ferraras kvinner, enda flere av dem mer enn gjerne ønsker å bli forført av ham. Konklusjonen er like enkel som den er farlig; Dr Fadigati er sodomist.

Det er ikke bare de voksne og gamle som er nysgjerrig på Dr Fadigatis privatliv. Også de unge lar seg både fascinere, forundre og forarge. Fortelleren, en ung mann i begynnelsen av tjueårene er en av dem.
Hans venner, jusstudenten Nino Bottecchiari og Vittorio Molon-den eneste med en familie som ikke kommer fra Ferrara, blir også involvert i forsøket på å avdekke Dr Fadigatis mål med sine utflukter til Bologna.

Også med er en fjerde ung mann, en med langt mer beregnende hensikter.

Dr Fadigati er selvfølgelig homofil. I et konservativt samfunn styrt av hardhendte fascisteri, er ikke det akkurat en atferd som blir møtt med silkehansker. Men mer enn fascistene, er det noe annet som truer med å forråde Fadigati; hans naivitet.

«Gullbrillene» er ikke verdt å lese fordi den handler om en homofil mann i mellomkrigsårene, heller ikke fordi den på en utsøkt enkel måte fanger livet på den italienske provinsen i disse årene, ikke en gang fordi den er beundringsverdig usentimental, men fordi språket og stemmen som bærer historien er magisk.

Vanligvis er språket ikke det som vinner meg over. Og hvis jeg skal være ærlig, tror jeg ikke jeg ville skrytt av boka om det var det eneste boka hadde å fare med. Heldigvis er det ikke slik. I hjertet av boka, er en god, dramatisk og interessant historie. Språket tjener denne historien på en god måte.

Hvis du ser etter en historie med hjerte, som også snakker til hodet, anbefaler jeg deg å lese Giorgio Bassanis «Gullbrillene». Du vil ikke angre på det.

Juni begynte bra og endte langt bedre enn jeg hadde ventet.

1: Kill Your Friends av John Niven (6) ; satirisk roman om musikkbransjen i Brit-pop-perioden på slutten av 1990-tallet/begynnelsen av 2000-tallet.

2: Han er her igjen (6) ; Hitler vender tilbake med hysteriske følger

3: Ru av Kim Thuy (6) ; vakker erindringsbok om oppvekst i Vietnam og immigrasjon og liv i Canada gjennom tre tiår.

4: The Scarecrow av Michael Connelly (6); journalisme+seriemorder+internett

5: Advarsel Ambler av Robert Ludlum (5) ; paranoiaroman, en av Ludlums beste

6: Ellen Foster av Kaye Gibbons (6) ; om en grusom barndom

7: Gilly Hopkins av Katherine Paterson (6) ; barnebokperle

8: Cellisten i Sarajevo av Steven Galloway (5); spennende og gripende om beleiringen av Sarajevo

9: Loven i en Lincoln av Michael Connelly (6) ; En av Connellys beste bøker

10: Sandor av Mathis Mathisen ; overraskende tidlig og klok liten norsk roman om konflikten i Balkan.

"Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling. Og det var en svært god fiolin, men det visste jeg selvsagt ikke da. Jeg visste imidlertid at det dreide seg om en magisk fiolin. Det skjønte jeg med det samme, bare ved å se på den, for selv om det var i ferd med å bli mørkt, skinte den, og det som skinner, er som regel magisk." Stillhetens hus

Forlaget skriver:

Stillhetens hus er en roman om kvinner, musikk og en helt spesiell fiolin. Rammen rundt historien er en klassisk konsert som finner sted i Berlin. Konserten skal til å begynne, luften er fylt med forventing, og en gammel kvinnes tilstedeværelse blant publikum gjør noen av orkesterets medlemmer nervøse. Hvem er hun? Hvilken forbindelse har hun til orkesteret? Dette er en roman med mange historier i én.

Det enkleste og kanskje vanligste en kan skrive om en bok som handler om musikkens magi, dens evne til å nære drømme, være som bankhvelv vi kan bruke til å bevare minner og transportere oss, er at den er musikalsk, eller at den synger. Jeg vet ikke om det er en klisje ennå, det spiller ingen rolle. Blanca Basquets prisbelønte spiller på noen vidunderlige strenger og var et gledelig funn.

Boka handler om musikere. De to viktigste er Teresa og (fru) Anna. Teresa er den fattige. Faren er fraværende og moren, en hardtarbeidende og oppofrende kvinne, jobber som renholder. Inntekten er så liten at de bare har råd til å bo i en leilighet med ett rom, ett bad og et kjøkken. Møbler har de ikke råd til, så de bruker den lokale søppelfyllinga som sin Ikea. Da sier det seg selv at å få det hun vil ha, det hennes jevnaldrende har, ikke er noe Terese kan regne med. Det vet hun allerede som sjuåring. Men hun vet også noe annet: Hun har en mor som elsker henne mer enn livet og som er villig til å gjøre hva som helst for at hun skal bli lykkelig.

Anna derimot, er rik. Hun bor i et stort hus og får det hun peker på. Og klisjé eller ikke, går moren hennes rundt og tror at det skal oppveie for omsorgen og strukturen datteren trenger. Faren har dratt sin vei i den tro at kona vet best hvordan deres felles datter bør oppdras.

Det som forener Anna og Teresa er musikken. Mer presist fiolinspilling. Teresas mestring av dette instrumentet, er mer mirakuløs og magisk enn Annas. Og troen på magien som skjer i møtet mellom musikeren, instrumentet, publikum og komponisten, er sentral for Teresas kunst. Slik er det ikke med Anna. Hun er teknikeren, perfeksjonisten som går gjennom vegger for å spille korrekt og fast.

Historien om disse to jentene, senere kvinnene, er også en historie om en helt spesiell fiolin. Den ble en gang for hundrevis av år tidligere laget av en av historiens fremste produsenter av instrumentet, blir ved en feiltakelse kastet av hushjelpen til en prominent tysk komponist og Casanova bosatt i Spania, blir like etter funnet av Teresa, stjeles, før det flere tiår senere stjeles tilbake.

Det er mer, ikke minst flere historier om tapt kjærlighet, giftig kjærlighet og uoppfylt kjærlighet. Det er et forførende språk, en forflytting i tid som er helt sømløs og levende karakterer som blir med deg. De ble i hvert fall med meg.

Høyst leseverdig. Anbefales varmt!

"Det kommer et snerr til, og plutselig forstår Malorie hva det er. Det høres ut som en hund. Noe fra hundefamilien. Ulver. Hun rekker ikke å krøke seg sammen før en ulveklo kutter opp skulderen hennes. Hun skriker. Straks kjenner hun varmt blod renne nedetter armen. Det plasker i kaldt vann nedi bunnen av robåten. Urin også. De kjenner lukten av det fra oss, tenke Malorie panisk og snur hodet i alle retninger mens hun slår om seg med åren. De vet at vi ikke kan forsvare oss. Hun hører lav snerring igjen. Det er en flokk." Lukk øynene

Forlaget skriver:

"Det er noe der ute som ikke må bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til dødelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra.

Malorie, mor til to små barn, har overlevd. Det har gått fem år siden det hele begynte, og Malorie vil søke tilflukt til et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebære døden."

Det er ikke ofte at en debutants bok blir kjøpt av et stort filmstudio i Hollywood. Enda færre får kritikerne til å sammenlikne ens debutbok med bøkene til Stephen King. Men det var det som skjedde med Josh Malerman. I tillegg ble han nominert til noen betydelige priser. Er det fortjent?

Hvis en bok skal roses for premisset og for den vedvarende uhyggelige stemningen den klarer å opprettholde fra første kapittel til det siste, så er jeg ikke i tvil om at Malerman fortjener all suksessen han har fått. Selv forventet jeg mer. Jeg ville ha en aktiv karakter som gjorde noe mer enn å være innestengt, som prøvde å finne ut av trusselen og kjempet.

En god venninne sa at hun satte pris på at boka fokuserte på menneskenes reaksjon på de mystiske skapningene som sprer død over hele verden i de fire årene vi følger Malorie, hovedpersonen. Jeg har forståelse det, men for min del er faren menneskene utgjør verken spennende nok eller interessant nok til å distrahere meg fra å ville vite mer om skapningene boka blir solgt på. Hvor kommer de fra? Hva vil de? Og har de noen svakheter man kan bruke mot dem?

Bortsett fra noen spekulative teorier noen av karakterene kommer med, blir disse spørsmålene aldri svart. Dermed kan jeg ikke la være med å spørre meg selv; hvis forfatteren ikke hadde tenkt å bruke skapningene så aktivt, hvorfor finne dem opp?

Skuffende.

Det er ikke blod og gørr her. Men måten de svakeste av de svake blir behandlet på, gjorde meg veldig opprørt. Boka har likevel en overraskende håpefull tone, så det er ikke total bekmørkt. Det er en bok jeg anbefaler alle å lese.

En gang tidlig på 2000-tallet så jeg en gammel dokumentar om livet på barnehjemmene i Sovjet. Jeg husker ikke mye av filmen, egentlig bare én scene: Der ser vi en liten og bevegelseshemmet gutt i sju eller åtte årsalderen som prøver å ake seg på rumpa ut av rommet der man har latt ham ligge igjen. Han klarer det ikke, til det er han for utsultet og avmagret. Scenen varer kanskje i et par-tre minutter, men der jeg satt og så på den, ble disse to tre minuttene så uutholdelige at jeg slo av tv-en, kledde på meg og dro på spasertur.

Ruben Gallegos "Hvitt på svart" minnet meg ikke bare om dokumentaren jeg så for så mange år siden, den tvang meg også flere ganger til å ta en nødvendig pause fra lesningen. At boka ville være mørk, hadde jeg forventet. Men jeg hadde ikke ventet at den skulle være så full av skjødesløs ondskap, umenneskelighet og uanstendig likegyldighet.

Rubins historie starter i 1968. Rubins mor, Aurora Gallego, av spansk opprinnelse, treffer en mann fra Venezuela. En kort romanse produserer tvillinger. Men bare ti dager etter fødselen dør det ene barnet, mens det andre, Ruben, blir født med cerebral parese og erklært så godt som død av helsepersonalet. Konsekvensene blir katastrofale for Ruben: Moren drar hjem for å bearbeide tapet og komme seg videre i livet, mens han blir plassert i et barnehjem fra helvete.

De ansatte på institusjonen er barn av sovjetstaten. De har lært at empati belønnes med svik, pliktoppfyllelse med sjalusi og livsfarlig ryktemakeri og redelighet og ærlighet med at ens egne og en selv vil sulte. Så de tyr til de samme to tingene som har holdt statens maskineri i gang siden tidlig i 1920-årene; frykt og korrupsjon.

Forsendelser fra familie- hos de som har noen men av skam har blitt stuet på institusjonen-blir beslaglagt nesten totalt, eller – hvis man er heldig- får man en brøkdel av det som er sendt (et par hundre gram av en matforsendelse på over ti kilo). Den som oppleves som vanskelig eller hvis «omsorg» blir for krevende, blir overført til et gamlehjem som får barnehjemmet til å virke som Ritz Carlton.

Ruben ender opp der. Hvordan han overlevde oppholdet og de mirakuløse sammentreffene som førte til at han kom ut med hjertet og hodet fortsatt på rett plass, er vanskelig å forklare med noe annet enn en klisje; menneskeånden er i stand til å overkomme uforståelig mye dritt.

Inspirerende og høyst interessant.

Caleb Witting og Lottie, storesøsteren hans, bor et sted på prærien sammen med faren, Jacob. Caleb og Lotties mor døde da Caleb kom til verden, og siden den gang har Caleb og søsteren vært morløse og faren koneløs.

Likevel er familien lykkelig. Barna er sunne, veloppdragne og barnlig eventyrlystne. Jacob selv har med årene lært seg å mestre foreldrerollen og klart å fostre opp to oppegående barn uten at utfordringene som kommer med det å være enslig forelder, har fått ham til å bli håpløs av å stå i spagat mellom det å være omsorgsperson og det å være en mann på slutten av 1800-tallet. I en tid da det var vanlig at menn forlot barna hos den nærmeste kvinnen i slekta, eller giftet seg med en gang de de la den døde kona i graven, er Jacobs valg om å være både mor og far for Caleb og Lottie ikke bare uvanlig, det er også lite troverdig.

Lenge truer boka med å gjøre Jacob til en utradisjonell mannlig karakter, men så skifter historien kurs og blir veldig tradisjonell. Det skjær når naboen lykkes med å hente en kone fra Tennessee. Både barna og Jacob blir vitner til hvor høyt naboen og husholdningen hans blir løftet høyere opp av konen. Jacob ser også noe i barnas øyne, en slags lengsel, og sammen med sitt eget behov for et kvinnelig selskap, blir denne avgjørende.

Jacob skriver et «ektefelle søkes» brev i avisa, og mot alle forventinger, får han et svar fra Sarah Wheaton, en elegant, kompleks kvinne fra Maine. Sarahs positive svar og senere, flytting til ingenmannsland for å gifte seg med Jacob, er bokas andre «usannsynlighet». For det første, sies det, svarte Sarah ikke av interesse, men desperasjon.

Broren, William, som hun bodde med, giftet seg, noe som gjorde Sarah en fremmed i eget hus. For det andre; hvor sannsynlig er det at en kvinne som er vant med å bo på et stort sted, elsker havet og er hobbymaler, søker en mann å gifte seg med på landsbygda?

Fordi Sarahs første valg er så svakt motivert, kjøper man heller ikke hennes vakling mellom å bli eller dra tilbake til Maine i siste halvdel av historien. Når dette lite spennende valget likevel utgjør bokas dramatiske hjerte, kunne boka ikke annet enn å skuffe meg.

Det er lite å rose her. Språket er greit, karakterene gjør ikke inntrykk på en og slutten er like kjedelig som begynnelsen og midten.

Styr unna.

Weetzie Bat, tittelpersonen i Francesca Lia Blocks roman fra 1999 (i Norge, kom ut i USA i 1989), bor i Los Angeles og er, enda hun ikke selv har noen forbindelse til filmbransjen, opptatt av stjernestøvet den har drysset over østkyst-byen.

Hun er, ifølge sine egne ord, en av byens vanlige innbyggere som faktisk ser det magiske ved byen; de legendariske danseklubbene, de berømte gatene og restaurantene og de historiske kinoene.

Når hun ikke er på jobben (hun er servitør), henger hun sammen med Duke. Han er ifølge Weetzie «skolens flotteste gutt» og kjører en Pontiac 1955-modell. Han er også homo, og bor sammen med bestemoren sin, Fi-Fi.

Dukes legning kommer frem alt for sent. Før det inviterer han stadig Weetzie på kino, på konserter og lærer henne å surfe, noe som får en til å tro at romantikk ligger i lufta. Når det blir tydelig at det ikke er så, blir historien også fragmentert og går i flere uinteressante retninger.

Fi Fi dør. Duke arver huset hennes og lar Weetzie flytte inn. Kort tid etter får begge kjæreste, og begge kjærestene flytter også inn i Dukes hus. Og ikke lenge etter bestemmer Duke, Weetzie og Dick, kjæresten til Duke, seg for å lage barn sammen. Uten å først informere Weetzies kjæreste, My Secret Agent Lover Man(!).

Litt på grunn av språket, men hovedsakelig på grunn av de «progressive» temaene Frances Lia Block tar opp, har en del kalt «Weetzie Bat» «original» og «banebrytende».

Selv hadde jeg store problemer med bokas mangel på fokus, driv og overfladiske «originalitet»-mest ved å gi dyr og karakterer sære navn. En kan gjerne ha en hund som heter Slinkster Dog og kalle et barn Cherokee (er det rasistisk?), men en bok, hvor enn kort den er, bør ha en historie, gjerne en god en, å fortelle.

«Weetzie Bat» har dessverre ikke det.

Den er bare kjedelig og en anelse pretensiøs.

Styr unna.

"Dristige og brutale ran har nådd foruroligende høyer de siste ukene, " skrev Illustrated London News 21. desember 1854, "særlig om kveldene. Det viser seg at den tro Nr Wilson hadde på at gatebelysning skulle virke hemmende på vold, ikke var berettiget, for bandittiene er frekkere enn noensinne. Så sendt som i går ble konstabelen Peter Farrell lokket inn i et smug, hvoretter en bande bøller kastet seg over ham, rundhjulte ham og tok alt han eide, tilmed uniformen. Helle ikke må vi glemme at parlamentsmedlemmet Mr Parkington for bare fjorten dager siden ble overfalt på åpen gate underveis fra Parlamentet til sin klubb. Denne voldsepidemien må myndighetene reagere raskt og effektivt på." Det store togrøveriet

Året er 1854. Dronning Victoria har sittet på tronen i sytten år. Krigen i krim, mellom Storbritannia, Frankrike, det Ottomanske riket og Sardinia på den ene siden, og Russland på den andre, har pågått i snart ett år. Og nesten tjue år etter dets oppfinnelse, er toget modernitetens siste vidunder. Ikke bare skyfler det tusener fra London til steder der hestekjerren lenge hadde monopol på fremkomst, det brukes også som transportmiddel for viktig last, nemlig til å frakte deler av gullet den britiske imperiet bruker til å betale for den pågående og blodige krigen.

Mens mange i landet er opptatt med å børste støvet av patriotismen sin, er Edward Pierce, hovedpersonen i Michael Crichtons suverene "Det store togrøveriet, opptatt med å planlegge hvordan han skal legge beslag på gullforsendelsen.

Pierce er på mange måter en mann forut sin tid. En som trosser vedtatte sannheter i det Viktorianske samfunnet om hvem som begår kriminalitet og hvorfor de gjør de. Man tror nemlig at kriminalitet og forbrytelse var en reaksjon på pressende ytre omstendigheter; mangel på husvære, føde og arbeid. Hvis man utslettet disse ytre omstendighetene, ville forbrytelse og kriminalitet forsvinne for godt. Trodde man.

At noen som Edward Pierce, tross sin elegante klesstil, dannelse, intelligens og raffinement, ble kriminelle og begikk forbrtelser, ble ansett som mulig hvis personen trosset sin "karakter". De som hevdet at forbrtelse skyldes en annen impuls, ble ledd ut av rommet.

Pierce tar en Danny Ocean; han rekruterer medarbeidere, legger opp en intrikat plan for å få tilgang og adgang til steder og nøkler han er avhengig av for å lykkes med prosjektet, svikter de han må svikte, lyver for de han må lyve for og begår Stobritannias mest spektakulære ran på den tiden. Hvordan han gjorde det og hvorfor det likevel gikk så galt etter at pengene var i boks, er en spennende, intrikat og uimotståelig godt sammenskrudd historie.

Anbefales varmt!