Bokelskere.no

Hvert år er det titusener, om ikke hundretusener, av flyktninger som prøver å komme seg inn i Europa. Noen via landeveien, innesperret i kontainere eller bagasjerom. En brøkdel har stjålne eller falske dokumenter og nerver av stål (godt støttet av desperasjon) og kommer til Europa via lufta. Men de fleste flyktningene, entrer Europa gjennom Italia og Spania.

Det er sjeldent at vi hører om disse. Deres lidelse og historie er på ytterkanten av vår oppmerksomhets-og interessefelt. Utfordringene, både de juridiske og de humanitære, som er knyttet til dem er såpass skjult bak lag på lag med grenser og byråkratiske og diplomatiske forhandlinger, at de fleste ikke gidder å begi seg ut i den labrynten.

Siden jeg selv var flyktning da jeg kom til Norge for over fjorten år siden, og ettersom jeg har jobbet med flyktningsfeltet i mange år, har jeg en større forståelse for mennesker som immigrerer fra nød og krig, eller på grunn av uheldige økonomiske omstendigheter.

Likevel blir jeg stadig målløs av desperasjonen og styrken til de mange som reiser tusenvis av mil.Via ørken og golde landsskap; over farlige farvann og over eller gjennom piggtråd; forbi kystvaktbåter og noen ganger væpnede lokale som er lei av fremmede ansikter som skyller over deres land i hundrevis eller tusenvis hvert eneste år. Fremmede som er på jakt etter et forespeilt forfjettet land.

"Eldorado" handler om disse menneskene. Når han ikke sitter og samtaler med sin gode venn, den forhenværende ingeniøren Angelo i Catania, kommanderer Salvatore Piracci en fregatt som har som oppgave å bevokte kysten av Lampedusa mot hordene som prøver å komme inn til Europa gjennom dette Sør-italienske paradiset.

En dag blir han oppsøkt i Catania av en kvinne som var en av passasjerene på en av disse båtene. Hun forteller han om sin skjebne, og spesielt om en tragisk hendelse underveis som nå tvinger henne til å reise tilbake til Lebanon for å gjøre opp et regnskap.

Besøket avtvinger ikke bare Piracci tjenesten kvinnen ber han om, men får ham også til å revurdere hva hans jobb egentlig er, og hva det gjør med både han og skjebnene til menneskene han arresterer.

"Eldorado" er fantastisk finstemt bok som glir fremover jevnt og trutt. Lokalitetene er fint tegnet. Karakterene er sympatiske og få. Dilemmaene de sliter med berører, og leseren kan ikke unngå å bry seg om deres skjebne.

Den prisbelønte franske dramatikeren og forfatteren Laurent Gaudé har her ikke bare greid å skrive om en substansiv bok om et aktuelt tema, men han har også greid å skrive på en så enkelt og likefrem måte at det er en ren nytelse. Mindre talentfulle forfattere ville ha dvasket i elendigheten, og sannsynligvis produsert en bok uten noen store nyanser.

Heldigvis er ikke Gaudé en slik forfatter.

"Eldorado" er en varm og god bok.

Les den!

Tittel: Eldorado
Utgitt: 2014
Forlag: Bazar forlag
Sider: 221

Terningkast: 5

Det som ikke dreper deg, vil bare gjøre deg sterkere. Det er i hvert fall det vi alltid har blitt fortalt, og det er mer eller mindre sant. Resultatet er selvfølgelig avhengig av hva slags påkjenning du utsettes for og hvem du er. Altså hva som bor i deg.

En del mennesker kan gå gjennom de mest traumatiserende hendelser en kan forestille seg, for bare å børste det av seg og marsjere videre. Andre er ikke like heldige; store og små vonde hendelser dytter dem ut av kurs, inn i en nedadgående spiral og til slutt: det berømte og uunngåelige krasjet.

I bøker som på film, er denne malen ganske vanlig. I bok etter bok og i den ene filmen etter den andre, er det karakterer som har opplevd påkjenninger av en eller annen grad som prøver å gjøre seg selv numne for de psykologiske smertene fra traumaene sine ved å skeie ut; drikke, bruke narkotika og kaste seg ut i risikabel atferd. Til bunnen blir nådd og karakteren(e) erkjenner at den vonde sirkelen bare kan brytes ved at han/hun/de gjør ett av to valg: «Get busy living, or get busy dying.»

Sånn sett er ikke Hedda Robertsens «Ildfuglen» særlig overraskende. Stiene den tar er allerede godt tråkket ned av mange andre som kom forut (intet nytt under solen). Men boka er ikke kjedelig eller uinteressant. Til det er den for særegen, poengtert, freidig og frisk.

Da boka kom ut, sa forfatteren til Dagbladet at hun var opptatt av «fangenskap, eksistensielt og fysisk, og hvorvidt underkastelse og hengivelse kan være en vei ut av det.»

Amalie og Simone er to unge og seksuelt aktive studenter på Blindern. Psykologistudenten Amalie har et forhold til den ti år eldre Thomas. Det er ikke uvanlig. At han er en av lærerne hennes, har samboer og barn, og at hun likevel går med en insisterende drøm om at han skal forlate familien for hennes skyld, er nok litt mer uventet. Men ikke nok til at hun overgår venninnen. Ikke bare Simone en større seksuell appetitt, hun har også et uforståelig sterkt behov for å bli bundet, mishandlet og ydmyket av sine seksuelle partnere.

Psykologiseringen av atferden deres, tvinger frem en, etter min mening, dum grunn for hvorfor de oppfører seg som de gjør. Forklaringen er verken naturlig eller passende. Tvert imot får den dem til å fremstå som veike og tafatte, i stedet for som handlende agenter med full kontroll over sin seksualitet.

Det er ikke et spesielt uvanlig grep.

En skulle bare ønske at forfattere sluttet å si at enhver atferd karakterene legger for dage og som er litt på siden av det normale, nødvendigvis måtte ha rot i et eller annet traume.

Ville ikke bøker være mer interessante hvis karakterene drakk fordi de likte å drikke, i stedet for å døyve smerten av et tap? Ville ikke seriemorder-litteraturen vært mer gripende om flere av drapsmennene var som Hannibal Lecter og hevet seg over simpel psykologisering som gjør dem til sjakkbrikker som ufrivillig blir styrt av barndommen? Og ville ikke erotikalitteraturen ikke vært mer spennende om karakterene hadde sex fordi de ville, og ikke for å komme over et eller annet?

Jo, jeg synes at det ville.

I intervjuet med Dagbladet som er lenket til over, nevnte forfatteren over at en av de store i erotikasjangeren, franske Georges Bataille, var blant hennes forbilder. Jeg skulle ønske at det var mer tydelig i boka.

Tross svakhetene, er "Ildfuglen" en minneverdig og modig liten bok. Karakterene er interessante, flott tegnet og mer lekne enn man ofte er vant til i norske bøker. Språket er rett på sak og lider ikke av symbolikksyke. Det gjør historien mer troverdig og gripende.

Men det er selve hjertet, historien, som holder "Ildfuglen" fra å bli ødelagt av den klisjéaktige psykologiseringen.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Ildfuglen
Utgitt: 2012
Forlag: Tiden norsk forlag
Sider: 136

Julian Barnes' Booker prisvinnende roman er kanskje liten, men rekker i løpet av sine 150 sider å skrive flytende, reflektert og med klokskap om historie, tid og erindringens kraft. Her er det tydelig at man leser en reflektert, generøs og vektig forfatter.

Boka og historien er delt i to deler. Den første presenterer oss for hovedpersonen Tony Webster, kameratene Alex og Colin, og senere Adrian. Unge tenåringsgutter i 60-åras England. I likhet med andre ungdommer er de opptatt av sex og musikk. Men i motsetning til forestillingen vi har om 60-årene, vasser de ikke i sexpartnere, mens de går på den ene sagnomsuste konserten etter den andre. Som Tony senere sier, så levde de fleste sine glade promiskuøse år i 1970-årene, mens 1950-årenes konservatisme fortsatt preget hvordan folk oppførte seg i 1960-årene.

Som ungdommer flest er de uforvarende pretensiøse. De danser til Rolling Stones, men vil heller skryte av at de hører på Tchaikovsky og Dvorák. De er spøkefulle når det forventes at de skal være alvorlige, og alvorlige når det sømmer seg å være spøkefulle. I hvert fall Tony, Alex og Colin. Adrian derimot ter seg så seriøst at Tony, Colin og Alex tviler på om han har gått glipp av de anti-autoritære revolusjonene de tror deres generasjon er spydspissen for. Men jo bedre de blir kjent med han, jo mer blir de trukket mot hans syn og tolkning av de filosofiske spørsmålene de er opptatt av; hva kan vi vite om historien? Kan vi stole på historiske kilder, eller minner til å gjengi en objektiv realitet/sannhet?

Jo eldre de blir, jo mer åpnes deres øyne for den hammen av illusjon av viten og skråsikkerhet som omga dem. Men erkjennelsen er bare kortvarig. Når de er såpass gamle at hver må ta forskjellige ruter for å etablere seg som voksne, presenterer livet nye muligheter og utfordringer; affærer, forhold, svik, bitterhet, sammenbrudd og oppløsning.

Mer enn førti år senere kommer hendelsene til å hjemsøke Tony. Og både han og vi lærer om minnenes kraft, og vår kapasitet til selvbedrag for å skape eller opprettholde vår versjon av historien.

Jeg plukka opp "The Sense of an Ending" ved en tilfeldighet. Jeg saumfor engelskhylla på biblioteket da jeg trakk den ut for å lese baksideteksten og se om den kunne være interessant. Men det sto ingenting på baksida. På fremsida sto det at boka hadde fått den prestisjefylte Booker-prisen i 2011. Jeg husker at jeg det vekket min interesse. Like etterpå streifet det meg hvor mange av vinnernes bøker som hadde skuffet meg. Så jeg leste noen av de første linjene i boka for å se om det var verdt å ta den med seg. I motsetning til mange bøker som starter med en bang, husker jeg at jeg ikke akkurat ble imponert over de første linjene. Jeg lånte likevel boka.

Det er jeg glad for at jeg gjorde!

"The Sense of an Ending" er en intelligent, filosoferende, morsom og makeløs liten bok. Det er en boka som slo meg omkull med sin varme, sin upretensiøse klokskap, og ja, sin tvers igjennom "britiskhet". Karakterene er sarkastiske, ironiske, lakoniske, underdriver og er ellers så korrekte som bare briter kan. I tillegg er historien som fortelles så hjerteskjærende og berører som få bøker kan.

Dersom du er på jakt etter en bok som sprenger seg ut av sin beskjedne større på alle tenkelige måter, så er "The Sense of an Ending" en bok du absolutt må lese. Du vil aldri glemme den.

Tittel: The Sense of an Ending
Utgitt: 2011
Forlag: Jonathan Cape/Random House
Sider: 150

"Bugs kunne ikke se inntrengeren skikkelig; bare at det var noen der. Bare en utydelig skygge blant de andre mørke skyggene i rommet. Men det var nok." Hard by

Fillebyen, det lille stedet vest i Texas som John Thompson skriver om i «Hard by», er alt det man forbinder med staten: vill, korrupt og røff. Det er også, i likhet med staten, et sted som holdes i live av oljen som ligger under bakken. Det er den som har gjort pioner ut av menn som Mike Hanlon, den gamle og nå lamme streberen som var den første som ble rik på det svarte gullet i Fillebyen, og det er den som har trukket ambisiøse og ikke rent lite tvilsomme unge menn og kvinner til byen. En av disse David «Bugs» McKenna.

Bugs har akkurat kommet ut av fengsel. Det tredje lengre oppholdet hans i kasjotten. Men han er fast bestemt på å holde seg på matta fremover. Dessverre er ikke Fillebyen et sted for folk som ønsker å rehabilitere seg og holde seg på den smale veien. Det finner Bugs først ut senere.

For i starten virker alt rosenrødt. Ufattelig og utrolig rosenrødt, hvis man spør Bugs. I stedet for å bli hundset med av lovens lange arm og avvist av ethvert sted han søker arbeid slik han har blitt andre steder i staten, tas han imot med åpne armer.

Sheriffen hjelper ham med å få jobb som husdetektiv på Hanlon Hotel, byens eneste hotell (oppkalt etter eieren), og flere av stedets mest ettertraktede kvinner sjarmeres av hans røffe språk og landsens væremåte. Han har aldri vært bemidlet nok til å tro på hell, og det er ikke en uvane han har tenkt å starte nå. Likevel er det det han blir nødt til å gjøre når hammeren han venter skal falle og knuse avbrekket skjebnen luller ham med ikke viser seg på måneder.

Men den kommer, og faller og setter ham i en umulig situasjon.

Det starter med en vennlig bønn om hjelp, som han ikke kan besvare. Deretter forsvinner 5000 dollar fra hotellets kasse. Og til slutt er en mann død.

Enda han ikke kan bevise det, er sheriffen sikker på at Bugs har noe med dødsfallet å gjøre. Det kan Bugs leve med. Verre er det at noen andre vet at han var på rommet til offeret da mannen fløy ut av vinduet på hotellrommet. Og denne noen krever penger for å holde informasjonen for seg selv. Penger Bugs ikke har.

Så han bestemmer seg for å finne tyven som stjal hotellets penger og bruke pengene til å betale utpresseren. Men det er lettere sagt enn gjort. Særlig når du aldri har vært detektiv.

Hvorfor du bør lese den

«Hard by» er en hardkokt noir-bok, og den har det du kan vente i slike bøker; korrupte og semi-korrupte karakterer i offentlig tjeneste, damer som er røffe i kantene, en helt med en dunkel moral og med en enda dunklere bakgrunn og en rik gammel mann. Det siste er kanskje ikke et offisielt kjennetegn ved sjangeren, men det bør være det all den tid så mange av bøkene i sjangeren har med en slik karakter.

Thompson er en ny forfatter for meg. Jeg har bare lest én annen bok av ham; «Fikserne». Så jeg kan ikke komme med et generelt syn på forfatterskapet hans. Allikevel kan si at «Fikserne» og nå «Hard by» ga mersmak, og at jeg definitivt kommer til å lese mer av ham.

Dermed kommer det ikke som en overraskelse at jeg anbefaler «Hard by». Det er ikke en bok du må lese, men hvis du liker noir-bøker og hardkokt krim, er denne en du bør vurdere etter å ha lest klassikerne i sub-sjangeren.

Tittel: Hard by
Utgitt: 1995 (min utgave, utgitt 1957 i USA)
Forlag: J.W. Cappelens forlag A.S
Sider: 153

Kioskromaner rører jeg aldri. Ikke fordi jeg har et snobbete syn på kvaliteten (vel, kanskje litt), men mest fordi jeg ikke kan forestille meg å bruke tid og krefter på å lese en serie på flere titalls bøker.

Ellers leser jeg alt.

Fin anmeldelse. Skal sjekke denne og se om jeg og blir en av de omvendte.

Jeg oppdaget ikke Michael Connelly før i 2002. Ti år etter at han brakdebuterte med "The Black Echo". Det skjedde ganske tilfeldig; jeg så Clint Eastwoods filmatisering av den første Terry McCaleb-boka "Blood Work", yahooa filmen (dette var før man googlet) og oppdaget at manuset var adaptert fra en bok. Ikke overraskende ble boka bak filmen mitt første bekjentskap med forfatteren. Det ga mersmak, og ikke lenge etter leste jeg den ene Harry Bosch boka etter den andre.

Men jeg har ikke alltid vært fan Connellys arbeid. Det var f.eks. en periode i midten av 2000-tallet da jeg bevisst unngikk forfatterens bøker. Eller noen av bøkene hans, for å være presis. Mer konkret var det hans nye serie om advokaten Micky Haller som jeg i lang tid skydde som pesten. Ikke fordi jeg hadde hørt at de var dårlige, men rett og slett fordi jeg mente at han kastet bort tida på et sideprosjekt når han burde fokusere på det viktigste; skrive en ny Bosch-bok.

Connelly er ikke den eneste som har vært offer for denne barnslige, urasjonelle og selektive boikotten. Det har også en av mine andre favoritter, Robert Harris. Forfatteren bak «Fedreland», «Enigma», «Imperium» og «Lustrum». De to siste bøkene er første og andre bok i en triologi om Cicero, den romerske advokaten, senatoren, oratoren og statsmannen.

Å si at de er blant mine favoritt-bøker, vil være for mildt. De er også kilden til min frustrasjon med Harris. Fem år etter utgivelsen av «Lustrum» har Harris nemlig ennå ikke blitt ferdig med den tredje og siste boka i trilogien. I stedet skrev han og ga ut «Fryktindeksen», en finansthriller, i 2011. Det var ikke det jeg trengte. Så jeg bestemte meg for å gjøre det samme med den som jeg hadde hjort med Micky Haller-bøkene; ignorere den. Men så kom jeg til fornuft. Samme år kom «The Lincoln Lawyer» og vasket bort min motvilje mot Haller-bøkene.

Og nå har de en nesten like høy stjerne i boka mi som bøkene om min favorittetterforsker i krimsjangeren.

«The Brass Verdict», den andre boka om Haller, er bare nok et bevis på at Connelly er en av de mest suverene nålevende krimforfattere. Det kan høres ut som om jeg tar for mange forbehold, men det kommer bare av at jeg umulig kan velge en favoritt blant mine favoritter: Jeffery Deaver, Deon Meyer og Michael Connelly.

I 1992 er Jerry Vincent en ung og fremadstormende anklager i Los Angeles. En mann som tjener offentligheten. Men det er før han møter Micky Haller i retten. Som en offentlig forsvarer for en drapsanklaget langer, klarer Haller å finne det svake leddet som fører til at den anklagede blir kjent uskyldig. Tapet er bittert og betydelig nok til å få Vincent til å slutte i det offentlige og starte en privat praksis. Det fører også til at Vincent og Haller, mot alle odds, blir gode venner.

Femten år senere blir Jerry Vincent drept i garasjen i bygningen der han har kontoret sitt. Haller har nok med seg selv og vet det ikke. Ikke før en av byens dommere, en med et administrativt ansvar for domstolene, innkaller ham til et møte, informerer ham drapet og ber ham overta praksisen og klientene til Vincent.

Haller har av personlige grunner ikke praktisert yrket i et år. Han er derfor først ikke sikker på om han ønsker å gå tilbake til retten. Han vet ikke om han er mentalt likevektig nok til å gi klientene en representasjon som han kan stå inne for.

Når han likevel bestemmer seg for at han vil klatre opp på hesten igjen, er det ikke dommerens ord, oppmuntring og milde press som gjør utslaget. Derimot er det hans eget ønske om å ære vennen som motiverer ham til å samle troppene (ekskona Lorna, etterforskeren Cisco og klienten/sjåføren Patrick Henson) og gå til krig.

En av klientene dommeren vil at han skal prioritere, er filmmogulen Walter Elliot. Han er anklaget for å ha for å ha drept kona og hennes tyske elsker. Elliot bedyrer sin uskyld og påstår at han bare fant likene. Videre insisterer han på at Vincent forsikret ham om at han hadde en «magisk kule» som ville sikre en total seier i retten. Problemet er bare at verken Haller eller teamet hans finner denne magiske kulen. Kan den ha befunnet seg i den bærbare PC-en som lå i dokumentveska til Vincent og som morderen tok med seg? Det er en av deres antakelser. Men antakelser er ikke bevis.

Nå har de mindre enn to uker på å forberede seg til tiårets rettssak i Los Angeles, og enhver rust i maskineriet vil koste en mann hans frihet, og kanskje også hans liv.

Hvorfor du bør lese den

«The Brass Verdict» er åndeløst spennende, ofte morsom og alltid overraskende. Den er, som er så mange av Connellys bøker, fri for daukjøtt, har en helt som det er lett å sympatisere med og mange kvinnelige karakterer med bein i nesa.

Den eneste skuffelsen, finner sted på slutten av boka og underminerer noe av den bitre realismen i den juridiske verden som Haller selv anerkjenner minst to ganger i boka. Ellers er «The Brass Verdict» en fantastisk god krimbok.

Anbefales sterkt!

"Vi er på vei, vi er på vei
Vi er på vei til Paradisets tempel
Til Paradisets tempel
Til det store tempel" s. 68, (synges av kristne før de drepes)

Enda 1500-tallet og 1600-tallet sies å være de to mest sentrale århundrene i renessansen, var denne perioden også en av de mørkeste i klodens historie.

Europa ble revet i stykker av kriger. I Amerika ble de innfødte indianerne tvunget til å arbeide i gruver og elver for kolonister som feilaktig hadde lovet sine kongelige sponsorer at Det nye Verden bugnet av gull og grønne skoger, en påstand de forøvrig ikke var villige til å gi opp til og med når indianerne sluttet å formere seg fordi de var for utmattet, og de få som gjorde det druknet eller kvalte avkommet sitt for at de skulle unngå deres skjebne. Det førte som kjent til at kolonistene hentet slaver fra Vest Afrika.

Omtrent samtidig skjedde det noe interessant i Asia; Japan begynte å lære av Kina og lukke seg mot alle inntrengere. Primært Portugiserne, men senere også flere andre Europeiske land.

Det er enkelt å tro at det hovedsakelig handlet om japansk proteksjonisme og uvilje mot å la landet sitt bli oversvømt av Europeiske varer. Det var det ikke. Faktisk handlet det ikke om handel. Det handlet om religion.

Ethvert land som vil bli rik på handel, har også ambisjoner om å selge ideene sine til verden. Det er sant i dag og det var sant på 1500-og-1600-tallet. I dag er ideene først og fremst liberalisme/markedsliberalisme (USA/Europa) og statsstyrt blandingsøkonomi/sosialisme med «særlige kinesiske kjennetegn», som det så fint heter.

Ettersom Kina hadde trukket seg innover og den muslimske verden var tilfreds med det den hadde, var det bare to Europeiske spillere på banen: protestantismen og katolisismen. Mer presist var det Portugal og Spania på den ene siden, og England og i mindre grad Nederland på den andre.

Leirene konkurrerte om territorier og markedsadgang. Men viktigere enn det konkurrerte de om å vinne nye tilhengerskarer utenfor det Europeiske kontinentet. Og det er her Japan kommer inn.

Landets handel med Europeiske land, protestantiske så vel som katolske, betydde at europeiske land forventet at åpenhet for deres varer også betydde åpenhet for deres ideer og de som spredte dem, altså deres religioner og prester. Det aksepterte Japanerne. Men bare til et visst punkt.

Punktet ble nådd på slutten av 1500-tallet. Da var det, ifølge mange anslag, så mange som 300 000 kristne i landet. Det var et urovekkende antall for shogunene, som fryktet at Europeerne ville bruke trosfellene til å først underminere styresmaktene, før de rekrutterte de i en åpen konflikt som hadde et enkelt mål; å legge Japan under seg.

Regimets reaksjon var først å forby kristendommen. Så kommunisere til Europeiske handelsskip og landene de tilhørte at Japan ikke ville gi prester adgang. Og da det ikke fungerte fordi kristne geistlige og særlig de fra katolske land, simpelthen lot seg bli smuglet inn, startet forfølgelsen.

Det er dette den japanske forfatteren Shusaku Endos «Taus himmel» handler om.

I midten av 1630-tallet, er Francisco Garrpe og Sebastian Rodrigues to unge prester med et rosenrødt syn på verden og et inderlig ønske om å spre Guds ord. Det er de ikke alene om. Deres lærer og forbilde, fader Ferreira, har allerede dratt ut i verden, reist til Østen og via Macau dratt til Japan for å omvende hedningene fra Buddhismen. Nå vil Garrpe og Rodrigues følge i hans spor.

Men Japan er ikke et innbydende sted for en kristen. Enhver som bekjenner seg til troen blir torturert, så tvunget til å falle fra, og deretter enten korsfestet ved strandkanten slik at sjøstigningen drukner dem sakte, eller gitt sin frihet, alt etter lynet til prefektene i de forskjellige områdene.

Det skremmer ikke Rodrigues og Garrpi. De er overbevist om helligheten ved misjonen sin. Og de blir ikke mindre motiverte til å dra når de hører at fader Ferreira har sluttet å kommunisere med misjonshovedkvarteret i Macau. Man frykter at styresmaktene har tatt ham.

Fordi de verken snakker språket eller vet hvor landet ligger, både bokstavelig og i overført betydning, trosser de sine instinkter og betaler en japaner i Macau til å guide dem gjennom overferden. Japaneren heter Kichijirio og de er ikke skeptiske, ja foraktfulle, overfor ham fordi de er rasister, enda de av og til er det. Forakten deres er derimot bunnet i Kichijirios feige karakterløshet. Han var nemlig en kristen, før han falt ifra og skammen fikk ham til å bli dranker og flyktning i Macau.

Kan man i det hele tatt stole på en slik slett skapning? Det vet de ikke. Men det finner de snart ut, sammen med mye annet.

Hvorfor du bør lese den

«Taus himmel» handler ikke bare om to unge idealister som reiser ut i verden. Det handler heller ikke en gang om en redningsaksjon. Begge elementene driver handlingen frem, men i bunn og grunn handler det om noe langt mer skjellsettende, tankevekkende og uforglemmelig: hva det vil si å være troende, hva det vil si å være frafallen, hvordan man tjener Gud (slik karakterene oppfatter det), om utholdenhet i det mørkeste mørke, og om mot… Uforståelig, inspirerende og mektig mot.

Om noen måneder vil Martin Scorseses film, basert på boka, komme på kino.

Les boka før du ser filmen.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Taus himmel
Utgitt: 1971
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 216

Terningkast: 6

Oi. Hadde denne liggende i pallen. Bør kanskje revurdere?

"Hva fikk deg til å slutte som advokat?"
"Et grovt tilfelle av rettferdighet." Betongblondinen

Dukkemakeren, en sadistisk seriemorder, herjer i Los Angeles. Men det er ingen ramaskrik, siden ingen av ofrene er fra den respektable siden av samfunnet. Ikke at det har noe å si for Harry Bosch og etterforskergruppen som er satt til å ta morderen. For dem handler det om å gjøre jobben sin.

For ledelsen derimot, handler det om statistikk, oppklaringsprosent og politikk. Ærgjerrigheten har ikke tatt ferie bare fordi likene hopper seg opp og etterforskningen står på bar bakke. Men den går på hvilemodus, hovedsakelig fordi Dukkemakerens ofre alle har vært sexarbeidere; aktive og mindre aktive pornoskuespillere og prostituerte.

Et dusin lik er likevel et dusin lik, og sensasjonelle og dårlige overskrifter er aldri særlig hyggelige. Særlig ikke for en politietat som LAPD, som ennå ikke har kommet over Rodney King-affæren og opptøyene som kom i etterkant og svidde ned deler av byen.

Det er derfor gjennombruddet, når det kommer, ses på som en liten manna fra himmelen.

En av nattens kvinner ringer etterforskergruppen og forteller at hun nettopp har flyktet fra morderens hus. Fordi det er midt mellom skiftene i politihuset og Harry Bosch er den eneste som vokter tipstelefonen, er det han innringeren snakker med. Deretter gjør Bosch noe skjebnesvangert: i stedet for å be om støtte, velger han å tross de interne reglene og kjøre et sololøp.

Kort tid etter ligger Norman Church, en trettini år gammel tobarnsfar, død i sengen sin. Skutt av Bosch. I rapporten han senere skriver og i samtalene med sine overordnede står Bosch fast på at Church var Dukkemakeren, at han trosset ordrene om å ikke røre seg og at han strekte seg etter noe Bosch trodde var et våpen.

At det bare var tupéen, er det for sent å gjøre noe med. Og siden drapene stanser, er ledelsen sikre på at Bosch huket den rette. Resten kan ingen vite noen noe sikkert om, siden ingen andre var der som kan motsi det.

Ikke på fire år.

Da begynner det ikke bare å regne. Da høljer det ned.

Først blir Bosch saksøkt av enken til Norman Church i en sivil domstol. Påstanden er at Bosch skjøt en ubevæpnet og uskyldig mann i sengen, og at ledelsen i politiet feiet hendelsen under teppet. Suspensjonen Bosch fikk blir revet i fillet som et hån mot offeret og dets familie, og som nok et bevis på at Los Angeles politiet beskytter sine egne.

Bosch holder hodet kaldt. Han er ikke i tvil om at mannen han skjøt var Dukkemakeren, uansett hva enken måtte tro om mannen sin. Og enda han skulle ønske at drapsmannen fikk sin dag i retten, har han ingen dårlig samvittighet for at han kortet ned på prosessen. Han er også beroliget av at det faktum at det ikke er han som må betale eventuell erstatningssum som enken må bli tilkjent, siden han var i tjeneste da skyte-episoden skjedde.

Men pipen får en annen lyd ganske raskt når ledelsen gjør det klart at det vil være umulig å ha ham blant sine rekker hvis han blir dømt. Bosch trenger ikke en gang å spørre for å vite at dette er den institusjonelle refleksen etter Rodney King-saken; bedre å gi offentligheten inntrykk av at LAPD gjør det rette ved å ofre hans karriere på alteret, i stedet for å foreta gjennomgripende reformer.

Som ikke det var nok, treffes Bosch av et annet og kraftigere slag; politihuset får et anonymt tips fra en som påstår at han er den egentlige Dukkemakeren. For å bevise sannheten i påstanden, forteller tipseren om hvor politiet kan finne et av Dukkemakerens ofre; en kvinne begravet i betong.

Enda advokaten hans vil at han skal fokusere på rettssaken, velger Bosch å pendle mellom rettssalen og etterforskningen. Og for hver dag som går i både rettssaken og i etterforskningen, blir Bosch mer og mer urolig over at han kanskje har gjort sitt livs største tabbe; drept en uskyldig mann.

Hvorfor du bør lese den

"Betongblondinen" leverer så til de grader: den er spennende, intrikat plottet, humoristisk og har en av de beste finalene jeg kan huske å ha lest i en Connelly-bok. Men det er ikke hovedgrunnen til at den nå er en av mine favoritter av Connellys bøker.

Personlig liker jeg den så godt fordi den, kanskje mer enn en annen Connelly-bok, leverer på sin kommentar om de politiske og samfunnsmessige kreftene som virker inn på politiarbeid i LAPD. I dette tilfellet hvordan Rodney King-saken endret hva det vil si å være politimann i byen.

Det betyr ikke at den dveler ved det politiske, eller at du må være interessert i det for å lese boka. Langt ifra. Men du vil sette større pris på den om du allerede er overbevist om at politiarbeid, som det meste annet, handler om noe mer og av og til annet enn å opprettholde loven.

Anbefales sterkt!

På slutten av nittitallet sitter en gammel enkemann i et herskapelig hus i Illinois, USA, og leser inn en historie som han har holdt hemmelig i over sytti år. Historien er ment for barnebarnet Kate, og går frem og tilbake mellom den skjebnesvangre fortiden, fortellerens samtid, og helt frem til begynnelsen av totusentallet når Kate forfølger bestefarens historiske brødsmuler frem til en sjokkerende selvanerkjennelse.

Den primære delen av historien finner sted i midten av 1918. Bolsjevikene har kastet tsar Nikolai II fra makten og tatt han og familien som fange. Men "de hvite", som tsarens støttespillere kalles, er - til bolsjevikenes store skrekk og bekymring-ikke satt ut av spill ennå.

Den fjorten år gamle Leonid "Leonka" Sednjov, blir brakt til sterkt bevoktet hus i Jekaterinburg i Ural for å jobbe som kjøkkengutt. Først når han kommer dit, skjønner Leonka at husets beboere er tsarfamilien.

I starten er Leonka og hans holdning preget av ærbødighet på grenset til servilitet. Det er ikke så rart. Han, i likhet med de fleste russere ble oppdratt til å se på tsarfamilien som skapninger et steg eller to under Gud. Men med de rødes revolusjon, eller maktran, ser Leonka og mange russere tsarfamilien for det de er; mennesker.

Når han endelig kommer det første sjokket, og blir kjent med tsarfamilien, starter Leonka å bli sympatisk innstilt til familien. Hans lojalitet blir prøvd når han en dag oppdager en hemmelig beskjed som nonnene fra det lokale klostret prøver å smugle inn med melkeflaskene.

Til tross for sin ordinære herkomst, kan Leonka lese. Og han skjønner fort at skriften på brevet ikke er russisk, men fransk. Skal han levere det til kommandanten som er sjef for sikkerheten rundt tsarfamilien, eller skal han bringe videre beskjeden og dermed sette sitt eget liv i fare?

Leonka velger det siste. Det er et valg som forsegler både hans og tsarfamiliens skjebne.

Robert Alexanders "Tsarens kjøkkengutt" er en fantastisk liten historisk roman. Boken evner ikke bare å fremkalle epoken, men greier også på en god måte å blande faktiske brev med fiksjonen.

Brevene som gjengis er autentiske. Noen av dem er av Nikolai, andre av Alexandra, tsaritsaen. Et par av dem er skrevet av virkelige mennesker rundt tsarfamilien, som tilbrakte tid i det vindusløse Ipatjev-huset der familien ble holdt fanget frem til skjebnen deres ble beseglet i midten av juli 1918.

Enhver som er interessert i historie og historiske romaner, bør lese denne.

Bare hyggelig. Jeg oppdaget Gallico ganske nylig da jeg så "S.O.S Poseidon" for nte gang og la merke til noe jeg hadde vært blind for tidligere, nemlig at filmen er basert på en av bøkene hans. Likte humoren spesielt, og jeg kommer nok ganske sikkert til å lese titlene du nevner.

"Hun hadde ingen positiv plan å legge frem, heller ikke noen nærmere kritikk av den økonomiske miseren som rammet dem alle med slik sviende urettferdighet. Til gjengjeld satte hun behendig ordet "de" opp som syndebukk, slik at hver enkelt ut fra sine forutsetninger kunne legge hva han ville i det." Stem på Mrs. Harris, s. 42,

Hvis det er én oppfatning som forener mennesker overalt på kloden, uavhengig av hudfarge, sosial rang, religion eller kjønn, så er jeg nokså sikker på at det må være den at politikere er løgnaktige og idiotiske tullinger som ikke kan annet enn å prate og bruke skattebetalernes penger på unyttige ting.

Jeg tør også påstå at det knapt finnes et annet yrke som den jevne mannen tror så lite om, som han eller hun er overbevist om kan gjøres av alle og enhver som kommer rett fra gata, uten noen forhåndskunnskaper eller ekspertise på noe som helst.

Er det virkelig slik?

Vel, hovedkarakterene i Paul Gallicos "Stem på Mrs. Harris" mener det. Særlig hovedpersonen, Mrs. Ada Harris. Hver torsdag ettermiddag møtes vaskekonen Ada, herskapssjåføren John Bayswater og frilanskokken Mrs. Violet Butterfield for å drikke te og se på det populære kvasi-intellektuelle showet "Hva mener De". Etterpå diskuterer de uvitenheten til de snobbete politikerne, og hvordan de selv ville ryddet opp i rotet hvis de hadde sittet i Underhuset.

Ada er den som ofte kommer med de saftigste raljeringene, de mest jordnære løsningene og de mest inspirerende slagordene. Det siste er kort og godt "Leve og la leve". At hennes raljeringer bare er varm luft, at hennes jordnære løsninger er forenkling av komplekse saker og at slagordet hennes er likt et kar som bare speiler tilbake alt det enhver vil se i det, betyr ingenting for Ada. Hun er overbevist om at hun har løsningene som skal til for å sette Storbritannia på et bedre spor enn det det er på.

Oppmuntret av vennenes bifall, legger hun tankene sine frem for arbeidsgiveren, Sir Wilmot Corrison. Den tidligere eiendomsspekulanten, er nå en trådtrekker og "bakgrunnspolitiker" i Sentrumspartiet, et parti som ikke har sett snurten av en politisk vind siden 1922.

Corrison, som enhver mann i hans posisjon på midten av 1960-årene, vil egentlig ikke høre vaskekona legge ut om ut om hvordan hun vil løse landets problemer. At han likevel gjør det, skyldes for det første at han holder sengen på grunn av en virussykdom, og for det andre fordi han brått får en idé som kan hjelpe Sentrumspartiet til en vippeposisjon. Med andre ord; makt.

Når Ada fullfører prekenen sin med slagordet sitt, gjør Corrison noe hun aldri trodde var mulig: han spør henne om hun ønsker å bli kandidat til det forestående valget. Ada er først forfjamset, så beæret og ikke lenge etter- inspirert. Og hvorfor ikke. Hun har jo drømt om å stå i Underhuset og holde en gripende tale som forener alle dets over 600 medlemmer i begeistring over hennes hvermannsenske oppriktighet og klare tale!

Hennes politiske fødsel er likevel ikke uten smerteløs. Den første som får svi, er ikke Ada, men to ærgjerrige medlemmer av Sentrumspartiet i East Battersea, distriktet hun bor i. Den første er Chatsworth Taylor, et ung og Oxford-utdannet politisk føl. Den andre er Charlie Smyce, valglederen i Adas distrikt. Det er Taylors politiske fremtid som aborteres, men det er Smyce som sitter igjen med den største bitterheten.

Og han er mer enn villig til å gjøre hva som skal til for å svi Adas politiske karriere. At det samtidig vil koste Sentrumspartiet makten dets medlemmer og ledelse tørster etter, betyr ikke noe lenger. Men han er ikke den Ada bør bekymre seg mest over. Det er det en annen som er. Dessverre oppdager hun det ikke før det er for sent.

Hvorfor du bør lese den

"Stem på Mrs. Harris" er en øm, morsom, klok og treffende roman om politikk, renkespill og en kvinne som går i ringen uten hansker og minst mulig erfaring. Hennes eneste skjold er hennes ærlighet og troen hennes på at gode intensjoner er nok til å riste den rådende politiske elitens grunnvoller.

En suveren komedie.

Anbefales sterkt!

Jeg refererte til Sias beklagelse for å bare illustrere hvordan dette begynner å bli mer og mer akseptert av premissleverandører innen kultur. Jeg er ikke i tvil om at dette vil komme til Norge en gang i nær fremtid, og at det vil få gehør i hensynsfullhetens navn.

I likhet med en del andre Søramerikanske land, var 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene veldig turbulente år for Argentina, og det argentinske folk. En del, både i og utenfor Argentina, argumenterer for at turbulensen kan spores enda flere år tilbake i tid, til militærkuppet mot Juan Perón og peronistene i 1955.

Det er noe i det.

Men de skjellsettende konsekvensene av kuppet mot enken til Juan Perón, Isabel (som overtok styringen etter mannens bortgang, og som mange glemmer var den første kvinnen-uten kongelig blod- til å innta rollen som statsoverhode), var langt mer vidtrekkende for Argentina enn det som skjedde umiddelbart etter at Juan Perón ble kastet på midten av 1950-tallet.

Fra den 2. august 1976 til 1983 drepte diktaturregimet (ledet av Jorge Rafael Videla) mellom 15 000 og 30 000 argentinske borgere. Studenter, intellektuelle, aktivister, fagforeningsfolk etc. Mange av de assosiasjonene utlendinger har om Argentina er på en eller annen måte forbundet med disse årene; forsvinningene, torturen på politistasjoner, mødrene på Maiplassen, og ikke minst det uforglemmelige faktum at mange av som ble borte, ble fløyet ut med bundne lemmer og kastet levende i havet fra helikopter eller fly.

Patricio Prons " Mine foreldres ånd stiger i regnet" handler om disse årene, og hvordan spøkelsene fra denne tiden fortsatt hjemsøker foreldregenerasjonen og barna som vokste opp i disse årene.

Boka er en blanding av fiksjon og fakta. Forfatteren skriver i etterordet at det meste er sant, men at han har tatt seg noen friheter her og der, uten at han nevner hvor. Men grunnhistorien er sann nok:

Etter å ha bodd en del år i Tyskland der han har jobbet på et universitet, får Pron en telefon i august 2008 fra hjemlandet. I den får han vite at faren er alvorlig syk. Han blir ikke rådet til å komme hjem, men med en gang han legger røret ned er det ingen tvil om at det er det han vil gjøre.

Spørsmålet som likevel umiddelbart melder seg er dette; hvor nyttig kan en pillemisbrukende akademiker være for familien sin?

Ikke at det streifer Pron.

Familien på sin side er bare så glade som en kan vente seg over å få ham hjem. Spesielt søsteren som han hadde et nært forhold til før han reiste til utlandet.

Mellom besøkene og overnattingene på sykehuset der faren svever mellom liv og død, prøver Pron å sysle med andre ting; besøke kjente og kjære, se steder fra barndommen, og lese.

En gang mens han er på farens hjemmekontor, finner han notater og avisutklipp som vekker nysgjerrighet. Både farens skriblerier og avisartiklene handler om det samme; forsvinningen av en mann ved navn Alberto Jose "Burdi" Burdisso".

Etter hvert som Pron lærer om forsvinningen og tilknytningen den har til foreldrenes fortid, vekkes spøkelsene fra fortiden som han har gjort alt for å fortrenge.

Patricio Prons bok er en slags memoar, men store deler av den handler om minnene og erfaringene til andre mennesker. Det handler om foreldregenerasjonen, om deres historie og hvordan den har blitt fortalt, om hvordan den bør fortelles.

Historien som fortelles er gripende.

Jeg har likevel to problemer med boka: Når vi møter Pron er han en pille-etende bohem som sover på sofaene til venner og bekjente (ikke fordi han har dårlig råd, men fordi han frivillig har flyttet ut av leiligheten han bodde i for å gjøre nettopp dette). Senere påstår Pron at hans pillemisbruk, er knyttet til spøkelsene fra fortiden. Det gjør hans del av historien banal. Her mistenker jeg at forfatteren unødig har gitt seg hen til psykologisering av valgene han har gjort. Mer konkret hans avhengighet.

Mitt andre problem med boka, er at Pron i deler av historien hengir seg til drømmerier (bokstavelig talt små snuter som alle starter med "jeg drømte") som ikke passer inn i den realismen som ellers preger store deler av boka.

Ellers er "Mine foreldres ånd stiger i regnet" en fantastisk liten bok. Språket flyter, historien berører, og her og der er det noen morsomme og siterbare gullkorn.

Anbefales.

Takk for rosen. Jeg kikke på linken og du har helt rett; filmens premiss ser ut til å være ganske like "Being There".

Har du sett Peter Sellers' film ?

Det er et spørsmål som kommer til å bli mer og mer aktuelt, og ikke bare for litteraturen. Bare denne uka måtte den australske artisten Sia gå ut og beklage at en del som har blitt misbrukt som barn og som har sett hennes siste musikkvideo, kan ha blitt "trigga" til å gjenoppleve det vonde som de gikk gjennom som barn. Og her snakker vi om seernes tolkning, ikke noe som hun la opp til.

"Det han kan, det kan han." Being There, s. 78),

Det er enkelt å beskrive Mr Chance, hovedpersonen i den polsk-amerikanske forfatteren Jerzy Kosinskis roman fra 1970, som enfoldig. Det er til og med mulig å argumentere for at han er mentalt tilbakestående. Men han er mer kompleks enn som så, enda boka går langt i å så tvil om en slik generøs lesning.

Det gjør boka allerede fra starten av. På side elleve får vi vite at den noenogførti år gamle Mr Chance aldri klarte å lære å lese og skrive. Av to grunner; for det første fordi moren hans, som døde da han ble født, var "like svak på forstanden som Chance", og for det andre fordi hans verden er så begrenset at han aldri har behøvd å tilegne seg denne kunnskapen. Han blir sørget for.

Mannen som har sørget for at Chance, tross begrensningene, har tak over hodet, TV på rommet og en hushjelp som sørger for å tilberede måltidene for ham, er en pensjonert advokat. Vi får verken vite hva han heter eller hva som fikk ham til å bestemme seg for å ta av seg Chance da moren hans døde. Det kan vi bare spekulere.

Boka utelukker likevel kjapt to nærliggende antakelser; gamlingen er ikke faren til Mr Chance, og truslene han har holdt over Chance siden han var liten om at han vil havne på "et spesielt hjem for sinnssyke[...] og glemt for resten av livet" hvis han ikke gjør nøyaktig som "han ble bedt om", gjør det klart at han ikke er fullstendig god. Og hva er dette han blir bedt om? Jo, å vedlikeholde hagen og aldri forlate huset. Det har heller Mr Chance aldri gjort.

Er Mr Chance da en fange? Vel, han er aldri i lenker, og den gamle mannen har ingen kneskålknekkende tøffinger i nærheten som holder Chance i huset ved hjelp av trusler og legemsbeskadigelse. Det er mer komplekst enn som så. Det er nemlig slik at Mr Chance selv "ikke gjør regning" med livet utenfor. Men det betyr ikke at han ikke er klar over at det er "noe der ute". Til det er støyen fra trafikken i New York, der Chance bor, for påtrengende. I tillegg har han TV-en på rommet, og den farger hele hans forståelse av hvordan folk oppfører seg rundt hverandre.

Når den eldre mannen dør, advokaten som jobber med dødsboet ikke kan finne noen dokumenter som beviser at Mr Chance noen gang har vært registrert på adressen eller lønnet, skjer det uunngåelige; Mr Chance blir kastet ut og huset blir låst igjen. Det viktigste Chance får med seg etter ca. førti år i huset til den gamle mannen, er gamlingens strøkne dress.

Den kommer godt med, skal det vise seg.

Det skjer når Mr Chance, som bare har sett biler og trafikk på TV, blir sneiet av en limousin ikke langt fra huset. Han blir ikke alvorlig skadet, men treffet er hardt nok til å gi ham et blått merke på leggen. Nestenulykken setter ikke bare et støkk i ham, den skremmer også passasjeren til å øse av sin generøsitet og tilby Chance å bli behandlet av en privat lege. På hennes regning.

Kvinnen er ikke hvem som helst. Hun heter Elizabeth Eve og er gift med en mye eldre finansmagnat som er en nær venn av USAs president. Og det er her det sentrale elementet i plottet klikker.

Dagen etter at han ble kastet ut av det eneste hjemmet han kjente, kommer USAs president til New York for å søke Rands råd om den økonomiske krisen. Men det er ikke hans ord presidenten tar med seg tilbake til Washington og som han refererer til i en tale i nasjonen. Det er ordene til Mr Chance.

Presidenten, journalistene og alle andre Mr Chance møter gjør nemlig en brøler; hver gang han beskriver hagen i huset og hvordan han møysommelig arbeidet med den, tror de at han bruker hagen som metafor. Og det er der komedien oppstår; uvitenheten hans blir sett på som visdom, naiviteten hans blir tolket som mot og hans ikke-eksisterende erfaring med det motsatte kjønn blir tatt for å være nok et tegn på hvor seksuelt sofistikert han er.

Hvorfor du bør lese den

"Being There" er, mer enn noe annet, knakende morsom. Den er også til tider øm og tankevekkende. Men hvor mye av dette skal man gi forfatteren ære for?

Ifølge Wikipediasiden til boka, bør svaret være at han i stedet for applaus, fortjener hån og kritikk. Det påstås nemlig at både den og kanskje hele forfatterens bibliografi, er basert på stjålne idéer og plagiering av polske forfattere som var ukjente i USA.

Hva sannheten enn er, så er "Being There" en bok som har gitt meg en veldig god leseopplevelse. Resten er bare støy. Spesielt siden forfatteren har vært død i mer enn tjue år.

Anbefales sterkt!

"Skjønt[...], det var ikke lenger som før, da vi gikk på skolen- eller skulle gått. De fleste av oss ga jamt faen. Hva skulle vi med skole. Som om vi ikke hadde annet å ta oss til enn å bli proppa full med konger og profeter og diktere og faen og hans oldemor. Skolen var en jævla vits, den saken var vi enig om." Hverdag, s. 10

Jeg er, med skam å melde, en av de som det har tatt lang tid å oppdage og lære å sette pris på den eminente Kjell Askilsen. Den første gangen jeg leste ham var i begynnelsen av 2000-tallet, men av en eller annen grunn var jeg ikke akkurat da i humør til å sette pris på noveller, og siden vennen som hadde lånt meg samlingen beskrev ham som en novellist, skjøv jeg hele forfatterskapet til side.

I årene siden har det ikke vært mangel på venner og bekjente som har forsøkt å overtale meg til å lese ham. Gang etter gang sa jeg, kanskje av ren høflighet, at jeg kom til å gjøre det, uten at entusiasmen deres smittet og inspirerte meg til å flytte forfatteren lengre frem i køen på leselista mi.

Det endret seg først for et par år siden. Boka som åpnet slusene var "Thomas F's siste nedtegnelser til almennheten", hans mest kjente novellesamling. Det var, litterært sett, en sjelsettende opplevelse. Dagen etter at jeg leste samlingen, dro jeg tilbake til biblioteket på Lillehammer og lånte et halvt dusin av Askildsens bøker, hvorav et par av dem var små romaner.

Jeg har ennå til gode å lese en norsk forfatter som skriver så nøkternt, ujålete, jordnært om karakterer som er smarte, gjør dumme ting, moraliserer, hykler, lever og er så realistiske at de nesten materialiserer seg foran en i kjøtt og bein. Det er likevel ikke det jeg liker best ved Askildsens forfatterskap. Det er derimot hans evne til å mennesker som er av sin samtid; de er kvinnesaksaktivister, AKP-ere, nynazister, anti-kommunister, alkiser, fengselsfugler, misogynister og gjerdesittere som ikke tar stilling til det ene eller det andre. De fleste av dem har likevel en ting tilfelles; de er alle lei av LO og AP-pampene.

I en periode hvor det ser ut som om alle karakterene lever i tuer hvor de er lite eller aldri opptatt av, eller tar stilling til saker som opptar landet, kontinentet og verden, er det forfriskende å lese om karakterer som faktisk mener noe om ting om sin samtids omveltninger.

"Hverdag", Askildsens roman fra 1976, er ikke noe unntak.

Atten år gamle Johan har droppet ut av skolen og tjener litt på å levere aviser sammen med Halvor, en ihuga kommunist. Når han ikke jobber, henger han sammen med kameratgjengen; bilknabberen Hans, syrehodet Sverre, den suspekte Tobben, bensinstasjonarbeideren Goffen og den smarte Sivert som mistet faren da han var tolv og som har vært forbanna mot alle autoritetstyper siden den gang.

Selv om Johan ser på seg selv som den vellykkede i kameratgjengen, er livet hans heller ikke akkurat dans på roser; faren, Kristian, sitter inne på Ullersmo for drap, og moren, Marion, jobber på en ølkneip der mennene ikke vil holde fingrene av fatet.

Men livet er uten lyspunkter. For det første er det sommer, og viktigere- Johan har møtt den fantastiske Berit. Johan er ikke uvant med at jenter av og til er interessert i ham, men ingen av jentene som fisket ham opp før har vært i Berits kaliber. Ikke bare har hun jobb, på en Narvesen-kiosk, men hun er også intelligent, empatisk og politisk. Hun er ikke politisk på samme måte som Halvor, men hun er opptatt nok av det som skjer i landet at deres første krangel etter at de blir sammen, handler om Hammerverk-konflikten i Stavanger, en sak om ulovlig oppsigelse.

Johan kan med grunn påpeke at hun er mer opphengt i andres problemer enn noe langt nærmere hjemme, nemlig det faktum at moren hennes har kastet ut faren, og at han nå bor på gata i likhet med fem hundre andre i hovedstaden. Men han gjør det ikke. Kanskje fordi han skjønner at hun føler seg like maktesløs til å gjøre noe med det, og det er en frustrasjon som han deler. Og det er en frustrasjon som bare forsterkes hver gang han besøker faren, uten moren.

Senere finner han ut hvorfor moren stadig gjør alt hun kan for å holde en distanse til faren: hun har møtt en annen. Konfrontasjonen som følger, og som han håper skal vekke hennes dårlige samvittighet, slår tilbake på ham; i stedet for å få henne til å kvitte seg med elskeren, gjør hun ham til en medsvoren.

Så reiser Berit på ferie, alene. Og det meste går til helvete.

"Hverdag" er en liten roman som sakte men sikkert vokser og vokser, helt til man kommer til slutten og sitter der, full av beundring for at en så liten bok kan romme så mye. Den største rosen jeg kan gi den, er at den er som en Mike Leigh-film, om Mike Leigh laget en film om rotløs ungdom i Oslo. Det er jordnært, varmt, gripende, morsomt og full av realisme.

En diamant av en liten roman.

Anbefales på det sterkeste!

"Enigma" av Robert Harris kan anbefales. Det er fisjonsversjonen av hvordan britene knekte Enigmamaskinen.

"The Hot Zone" av Richard Preston er ganske populær blant medisinstudenter har jeg blitt fortalt. Handler om dødelige både ebola og marburg-viruset.

Og til slutt; " The Andromeda Strain" av Michael Crichton. Kort, troverdig og utrolig spennende.