"Lenge drømte jeg at minmor var svart. Da jeg kom tilbake fra Afrika, diktet jeg meg en historie, en fortid, for å flykte fra virkeligheten. I dette landet, i denne byen de rjeg ikke kjente noen, der jeg var blitt en fremmed. Da min far ved oppnådd pensjonsalder kom tilbake til Frankrike for å gjenoppta livet sammen med oss, oppdaget jeg at det var han som var afrikaneren. Det var vanskelig å erkjenne det. Jeg ble nødt til å gå tilbake i tiden, begynne fra begynnelsen igjen, prøve å forstå." Afrikaneren, s. 5
Av alle ting som får meg til å bli paff, før jeg kaster meg ut i en diskusjon, er dette for øyeblikket topp tre: folk som påstår at Joan Armatrading er en bedre låtskriver enn Tracy Chapman, folk som sier at de elsker hunden sin og ser på den som et familiemedlem, og folk/forfattere/bøker som snakker/skriver om Afrika som om det var ett land.
Det siste er noe du hører fra alle typer mennesker. Fra folk som selv er fra et av kontinentets land og folk som aldri har satt en fot der. Fra noksagter som Sarah Palin til smarte, empatiske og eksepsjonelt talentfulle mennesker som J.M.G. Le Clézio, den kritikerroste fransk-mauritanske forfatteren av "Afrikaneren"*, som (fant jeg ut i dag) vant nobelprisen i litteratur i 2008.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
Mohammed Yusuf siterer Beasts of No Nation av Uzodinma Iweala (side 145)
18:37, 27. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
"It is night. It is day. It is light. It is dark. It is too hot. It is too cold. It is raining. It is too much sunshine. It is too dry. It is too wet. But all the time we are fighting. No matter what, we are always fighting. All the time bullet is just eating everything, leaf, tree, ground, person- eating them- just making person bleed everywhere and there is so much blood flooding all over the bush."
«It is night. It is day. It is light. It is dark. It is too hot. It is too cold. It is raining. It is too much sunshine. It is too dry. It is too wet. But all the time we are fighting. No matter what, we are always fighting. All the time bullet is just eating everything, leaf, tree, ground, person- eating them- just making person bleed everywhere and there is so much blood flooding all over the bush.? Beasts of No Nation
Første gang jeg så en barnesoldat var våren 1993. Borgerkrigen som hadde herjet i den somaliske hovedstaden, Mogadishu, hadde ? takket være de internasjonale styrkene, ledet av USA- blitt satt på pause på ubestemt tid. De som hadde flyktet fra fronten, min egen familie inkludert, begynte å dra på ukentlige turer for å inspisere det som var av husene sine, fjerne kadaveret etter egne eller andres husdyr fra eiendommen, informere de internasjonale styrkene om eventuelle funn av udetonerte granater og andre typer eksplosiver.
En dag hun skulle på en av disse inspeksjonsturene, sa moren min endelige ja til å ta meg med etter lengre tids mas fra min side. Hvis jeg husker riktig, var argumentet jeg brukte til å vinne over henne at jeg ville se barndomshuset og at jeg stadig drømte om det gamle nabolaget. Det var ikke en løgn, men det var en kraftig overdrivelse. Jeg ville gjerne se resultatet av bombingen og brannen mor hadde fortalt hadde svidd av halve huset. Men mer enn det ville jeg se de amerikanske soldatene som hadde slått seg ned mindre enn hundre meter fra huset vårt.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
«Jeg blir ikke tent på en mann før han er toogførti. Denne dumme jenta som hele tiden sier at jeg burde til en hjernekrymper, hun påstår at jeg lider av farsbinding. Noe så inn i hampen merde. Jeg har ganske enkelt trenet meg opp til å like eldre menn, og det er det lureste jeg noen gang har gjort.» Frokost på Tiffany, s. 24
Nesten hver gang adapsjon av bøker til film diskuteres, er det uunngåelig at minst én av deltakerne i diskusjonen tidlig slår fast at filmen var bra, men at boka er bedre. Det spiller ikke en rolle om adapsjonene som diskuteres er de eksepsjonelt gode, som «Gudfaren» (1 og 2), «Psycho» og «Frihetens regn», eller de dårlige, som «Gulliver?s Travels» (2010-versjonen med Jack Black og Emiliy Blunt), «How Stella Got Her Groove Back» og «Hannibal».
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
"She began walking along the creek, headed for the trail where she had seen him disappear. She stopped for a second and thought about the gun, then kept walking. The documents were not worth dying for, not when her life was on the line. If the bad guys grabbed her, she was betting that they would not kill her. Unarmed,anyway. If she burst into the woods blasting away, she wouldn't last three seconds." Gray Mountain
John Grisham, en av mine favorittforfattere, har siden debuten i 1989 blitt et en av de mest populære forfatterne i verden ved å skrive om unge og fremadstormende advokater med moralsk ryggrad som kjemper mot overmakten, enten denne overmakten er det rasistiske juridiske systemet i USA (Tid for hevn), mafiaen (Firmaets mann), tobakk-industrien (Juryen), helseforsikringsselskapene (Regnmakeren), politikere og deres velgjørere (Pelikanrapporten) osv., osv.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
«Jeg hadde to timer igjen å leve, og jeg hadde det ikke travelt. Jeg hadde ingenting som måtte gjøres. Alt var enten fullført eller ikke nødvendig å fullføre. Jeg følte meg nesten litt oppstemt- omsider kunne jeg tro på meg selv, på min evne til å være besluttsom og kaldblodig.» Venn av avdøde
Tolja, fortelleren i Andrej Kurkovs «Venn av avdøde», har fått det for seg at han er gråkjedelig og uinteressant, at dette har skylda for at han knapt har et sosialt liv og konas åpenlyse utroskap. En normal mann ville søkt skilsmisse, kanskje blitt midlertidig ustabil og tydd til vold mot både kona og elskeren hennes. Men det ville ikke være «det minste originalt. Bare banal sjalusi.» (s.17). Og det siste Tolja vil være, selv med sin nokså dystre sinnsstemning, er banal og uoriginal.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
Mohammed Yusuf som svar til Mohammed Yusuf :
20:35, 23. mars 2015 Diskusjon: Kan litteratur (re-) traumatisere ?
Informativt og oppsiktsvekkende om hvordan TW-aktivismen sprer seg på universiteter og høgskoler i USA for den som er interessert å følge med TW-debatten.
«Jeg vandret mellom dem, blant dem som gråt høyt, blant dem som stumt skar tenner, blant dem som syntes synd på seg selv, nå som de hadde mistet alt de eide, blant dem som kjempet mot sin skjebne og dem som taust underkastet seg, blant dem som skammet seg over seg selv og sin skjensel, blant dem som allerede la planer og tenkte at det nok skulle ordne seg, blant dem som gråt over de markene som skulle legges brakk, blant dem som hadde forstummet i utmattelse, som ble fortæret av sult og angst.[?] blant alle disse menneskene fantes en Jeremia som var hensunket i mørke i tanker, men også i flammende vrede, som formet en harmdirrende munn i sitt hjerte og med halvkvalt røst rope ut til sin gamle Gud i himmelen, på den lastebilen som skulle føre ham i eksil.» Khirbet Khizeh*
Hvit og gull eller sort og blå? I et par dager i slutten av februar var dette spørsmålet nesten det eneste folk var opptatt av på sosiale medier, i avisene, på tv og kaffekroken på jobben. Det inspirerte reaksjonsvideoer, populærvitenskapelige artikler og satte familiemedlemmer, venner og kolleger mot hverandre i opphetede diskusjoner der beskyldninger om blindhet og synssvakhet ble utvekslet som om det gjaldt livet. Verden holdt på å gå av hengslene.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
«Jeg hadde håpet å finne Adam, eller jeg hadde håpet å finne ut hva som hadde skjedd med ham, men i stedet ble jeg viklet inn i en verden ukjent for meg, en verden med ulike skjebner hvor sannheter og usannheter byttet plass uten å vekke oppsikt. For usannhetene var etter alt å dømme ikke ment som løgn, og sannhetene hadde ikke større prestisje enn de hvite løgnene. Menneskene jeg møtte, utsatt for indre og ytre påvirkninger som de var, var ikke i stand til å gi enkle svar på enkle spørsmål.» Krysset en natt elven
Forsidebildet på «Krysset en natt elven» og baksideteksten etterlater en med et inntrykk av at boka kommer til å handle om hemmeligheter, tåkelegging og dunkle affærer som er skjult like under overflaten. Og det er sant nok. Her er det spioner, kontraspioner, muldvarper og dopingsforsøk. Referanser til Orson Wells' «The Third Man» og John Le Carrés «Muldvarpen» dukker også opp.
Men det fremste prosjektet til «Krysset en natt elven» er likevel ikke spionasje og forræderi. Dens prosjekt handler i stedet om flyktningenes status, fortid, liv og håp for fremtiden. Mange av dem har, tross redselsfull fortid, omfavnet et optimistisk tankesett som tilsynelatende har gjort seg fri fra ideologier, etnisitet og religion. Det har verden også. Eller det er i hvert fall det alle trodde, til fragmenteringen av landet flyktningene befinner seg i,(eks) Jugoslavia, bare noen år senere gjør skam på denne optimismen.
*«Krysset en natt elven» har sporadiske gnister, men er ellers en bok jeg mest kommer til å huske for det den ikke har; fokus, spenning, intrige, god dialog og et bankende hjerte.*
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
Mohammed Yusuf som svar til Karen Ramsvik :
14:57, 19. mars 2015 Diskusjon: Mohammed Yusuf om Trengsel av Kathrine Nedrejord av Kathrine Nedrejord
Har lest om et par forfattere som har vært så heldige. Blant annet John Fante. Han skriver om det i Veien til Los Angeles, en av de morsomste forfatterportrettene jeg noen gang har lest.
I Michal Ajvazs " Den andre byen" er hovedpersonen i et antikvariat når han finner en bok med en spesiell skrift som han umiddelbart fastslår ikke tilhører noe språk i "vår verden". Han kjøper boka.
I starten skjer det ingenting. Så begynner han å ane konturene av noe, selv om han ikke helt vet hva det er. Men snart ser det ut til at boka endrer hans persepsjon: Han går i parken og oppdager en katedral under en grope. Han ser et "mystisk" tog med et grønnlig skjær som han forfølger helt til det forsvinner inn i en skog.
Han møter tilfeldige mennesker på kroer og kaféer og biblioteker som ser ut til å være bevisst på "den andre byen", og som forteller ham om diverse aspekter ved byen.
Sakte men sikkert skjønner han den andre byens eksistens og grunnlag.
Dypt skuffende. Kjedelig, monoton, og uinteressant.
En ung forfatterspire med en "lidelse" lar foreldrene finansiere et opphold i Paris, der hun skal bo, skrive og finne forløsningen for sitt talent. Hun spaserer rundt, går på kaféer, slår seg sammen med en jevnaldrende gutt, slår opp og finner en slags ro.
Fint språk. Noen betagende observasjoner. Ellers er det ingenting å hente her.
Terningkast: 2
Mohammed Yusuf som svar til [ Slettet bruker ] :
18:28, 18. mars 2015 Diskusjon: Kan litteratur (re-) traumatisere ?
Kravene om TW, i hvert fall i USA, sammenfalt med det store fokuset på seksuell vold på universiteter og høgskoler. Man ville altså beskytte unge kvinner som hadde opplevd noe av det vondeste utenfor klasserommet, å bli re-traumatisert. En god ide. Men det som tok det fra noe de fleste kan og har empati med, til noe som mange først humret av, så lo av, er at stadig flere ting ble føyd til listen over ting som kunne være trigget av å lese pensum; rasisme, sexisme, homofobi, redsel for det ene og det andre, osv., osv.
Det mest spennende (synes jeg) er hva folk mener fortjener å bli inkludert/ekskludert.
Bør det f.eks. være en tw på omslaget i naturfagboka for araknofober? Hvor langt skal empatien strekkes? Til hele omslaget på en bok er dekket av diverse tw-lapper?
Jeg leste livvakten for over ti år siden. Men da jeg var innom mitt lokale bibliotek, kunne jeg ikke la være å ville lese den, for å se om den er like god, spennende og actionfylt som jeg husker at den var for så mange år siden. Og svaret er ja.
Det eneste som jeg syntes var litt skuffende, er at skurken ikke dukker opp på nåtidsplanet før helt på slutten. Ellers er «Livvakten» en gjennomført og fabelaktig godt komponert thriller som ikke kan annet enn å gjøre en fylt av beundring for håndverket som ligger bak et kunstverk av en bok som denne.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
Mohammed Yusuf siterer The Boston Girl av Anita Diamant (side 291)
20:05, 16. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
«Don't let anyone tell you things aren't better than they used to be.»
Mohammed Yusuf som svar til Mari :
20:02, 16. mars 2015 Diskusjon: Kan litteratur (re-) traumatisere ?
Er fan av Gaiman (til og med hans anmeldelser, nå sist av Kazuo Ishiguros "The Buried Giant" i New York Times). Jeg er overbevist om at debatten vil komme til Norge. Kanskje på grunn av Gaiman? Alltid interessant å diskutere litteratur og hva den gjør med oss, om noe.
Mohammed Yusuf siterer Alice and the Fly av James Rice (side 9)
12:54, 15. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
"Miss Hayes has a new theory. She thinks my condition's caused by some traumatic incident from my past I keep deep-rooted in my mind. As soon as I come clean I'll flood out all these tears and it'll all be OK and I won't be scared of Them any more."
"The Embassy Of Cambodia" av Zadie Smith
"Taus himmel" av Shusaku Endo
"En bønn for de bortførte" av Jennifer Clement
"The Speed Queen" av Stuart O'Nan
Sist sett
