Bokelskere.no

Der alt for mange bøker om et romantisk forhold med en krig eller konflikt i bakgrunnen, ender med å drukne leseren i sentimentalitet og skviser leseren for billige tårer, slakker Kim Echlin sjeldent på tøylene i sin fantastiske bok. Det gjør forbrytelsene til Pol Pot og regimet hans Kambodsja og tautrekningene som fant sted i landet etterpå så mye enklere å ta over seg og forstå rekkevidden av.

Terningkast: 6

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Jeg er også en fan av reality-serier om dyr. For noen år siden hadde jeg en nesten usunn avhengighet til å se på alt som hadde noe å gjøre med Animal Planet-serien "Meerkat Manor". Heiet og ble berørt av oppgangene og nedgangene til surikat-flokken i sentrum av serien.

Adopsjon hos både aper og andre arter har jeg ikke hørt bli knyttet til empati. Derimot har jeg lest forklaringer som til slutt sirkler tilbake til en forklaring som går på at hunnene er biologisk "hardwired" til å ta til seg avkommet fordi a) hun har akkurat mistet avkommet og har et behov for å rette sitt fostringsinstinkt mot noe, og b) at hunnen (på det tidspunktet) befinner seg utenfor den indre sirkelen i haremet til lederhannen og -igjen- har behov for å leve ut sitt behov for å fostre opp et avkom, slik lederhunnene ser ut til å gjøre. Meg bekjent er det ikke noen teorier som hevder at aper eller noen andre dyr handler ut fra en ikke-biologisk-betinget empati.

Meg bekjent er det heller ingen moralske systemer i noen kultur hvor alt og alle er like verdt og alle handlinger er like verdifulle. Ingen kultur eller samfunn kunne eksistert. Standpunktet i seg selv, at alt levende har like mye verdi, anerkjenner en skala ( en horisontal en, men likevel). Ellers ville vi måtte ha rettsforfulgt enhver som tråkka på en spyflue for mord, måtte vi ikke det?

Er det riktig å si at i en linje som går fra PETA, som mener at dyr er moralske agenter og dyrehold er lik slaveri (og at hundebånd er en fornedring av en moralsk agent, akkurat som lenkene rundt slavenes hals), og de som mener at ingen dyr er moralske agenter, så er du et sted i midten? Og mener du at det går an å referere til hunder som "familiemedlemmer" (hvor alle er moralske agenter) uten å få akkurat det privilegiet?

"Jeg skal gjøre alt om igjen, mamma. Når du ligger og roper:- Må, må!, løfter jeg deg varsomt opp. Jeg er ikke sliten. Jeg har himmelske krefter. [...]Jeg løfter deg, og du kan sitte på sengekanten så lenge du vil. Jeg holder hodet ditt som du ikke lenger kan bære selv. En arm rundt ryggen din fordi du ikke kan sitte alene.[...]Når du for siste gang suger det ikke lenger livgivende surstoffet støtvis inn i lungene dine[...] da tar jeg deg bare i favn og løfter deg varsomt over." Jeg skulle ha løftet deg varsomt over

Ofte når jeg sitter med en selvbiografisk bok hvor forfatteren skriver om hele eller deler av sin egen oppvekst eller livet til noen i den nære familien, kommer jeg til et punkt der jeg innser at forfatteren, talentfull som hun/han ellers er, er langt flinkere til å gi verdighet, hemmeligheter og karakterstyrke til sine fiktive karakterer enn til menneskene i hans/hennes liv. Og dette er i de beste tilfellene.

Mange andre ganger, blir det tydelig at forfatteren har et Terrence Malickisk oppfatning av kunst og historiefortelling og begår det som, slik jeg ser det, er dødssynden over alle dødssynder i en bok eller film: kjede leseren/seeren.

Kjønnsforskeren og performanceartisten Wencke Mühleisen skriver ikke kjedelig. Langt fra.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Den truende fysiske tilstedeværelsen og det uvikende blikket gjør Reacher ikke noens førstevalg hvis og når de skal plukke opp en haiker. Legger man til den brukne nesen og det rufsete utseendet han har med seg fra forrige bok, overrasker det ham ikke at ingen stopper for å plukke ham opp i samfulle nitti minutter i Nebraska.

Så er det noen som gjør det.

En maktdemonstrasjon av en thriller. I samme liga som "Det øyet ikke ser".

En klar sekser på terningen.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Mente ikke å plapre i vei. Men jeg er genuint interessert i hvorfor mennesker som ser på kjæledyrene sine som familiemedlemmer tenker som de gjør, hva de mener om de moralske implikasjonene og i mindre grad- riktigheten av å dra et moralsk dyr i bånd og lære det triks for å more enten en selv eller venner.

Det er sant at det er en del forskere som påstår at en del dyr, sjimpanser, andre typer aper og hunder er i stand til å elske, føle skyld og gjøre moralske valg.

Men mange av disse forskerne tar så mange forbehold om begrepsbruken og hvor sammenlikningsbart disse egenskapene hos dyrene er med de vi mennesker tar for gitt, at det ikke kan påstås at det finnes noen som alvorlig mener at dyr reflekterer over moral, avstår fra mat og handlinger på grunn av moralske hensyn og bør ses på som moralske agenter. De handler ut fra evolusjonært instink som ikke er basert på refleksjon. Det finnes ingen moral i dyrelivet. Kun atferd.

Når det gjelder mennesker som ikke evner å snakke, bygge samfunn og kultur og deres verdi; selv vårt liberale juridiske system skiller mellom mennesker i forskjellige grupper: de som blir kategorisert som midlertidig elelr permanent ute av i stand til å kjenne forskjellen mellom rett og galt, altså ikke være i stand til å være moralske agenter, og de som er og dermed kan dømmes for sine handlinger. Det som er interessant, i hvert fall når det gjelder folk med permanent manglende evner til å reflektere over sine handlinger, er -for min del- ikke om deres liv har verdi eller ikke, men hvorvidt de fortjener ros når de handler godt (juridisk sett).

Men selvsagt finnes det mennesker hvis liv er helt uten verdi: voldelige sosiopater. Ted Bundy og Jeffrey Dahmer f.eks. Har ingen problemer med å kunne kategorisere slik liv som totalt bortkasta

Egentlig er altruistisk moralsk atferd nærmest en umulighet i et evolusjonært system. Det hele koker ned til et instink for resiprositet vs makt/status. Enten handler det om umiddelbar og instinktiv forventning om gjenytelse/sosialisering til å forvente dette (fra andre med samme status), eller så handler det om rumpeslikking (bokstavelig hos noen dyr) for å bli favorisert av statushannen/hunnen i flokken (kan anbefale Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksens "Egoisme", som tar opp dette med moral og biologi)

Jeg er helt enig med deg om at man ofte får lyst til å sitere Agent Smith i "The Matrix" når det gjelder vår evne til å ødelegge planeten og hverandre. Men selv det- erkjennelsen av at det finnes et bør- gjør oss forskjellig og mer verdifulle enn andre arter. Og jeg tror ikke at det er evolusjonen som har gjort oss sånn. Hvis det var, ville alle tings målestokk vært hvorvidt det tjener eller ikke tjener vår evne til å formere oss.

Jeg er glad for at det ikke slik.

«I USA var det hele skoler med bare jøder. Feriesteder, butikker, drabantbyer. Jiddische ord i dagligspråket. Bagelselgere på hvert gatehjørne, og absolutt overalt: moheler(en sakkyndig som er autorisert til å utføre jødiske omskjæringer). Egen rubrikk på Gule sider for moheler. […] I Sverige, derimot. Der klaget de bare. De mente omskjæring var for barbarer. Når som helst kom de til å forby hele greia.» Tre aper

Det er ikke ofte at en kommer over en skjønnlitterær bok om jøder i Norden. Enda sjeldnere er det å finne en bok som ikke er overdrevent opptatt av å vise frem det jeg vil kalle kulturelle jøder- altså personer med jødisk opphav som, i likhet med en del muslimer og kristne, kun tar ut medlemskortet noen få ganger i året, og da i forbindelse med dødsfall, fester, bryllup, religiøse høytider og overgangsriter som dåp og Bar Mitzva- men som fokuserer på ordinært religiøse mennesker.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Har ikke lest denne. Men jeg har sett filmen med Ben Kingsley og Jennifer Connelly. Sterk film.

Det er mange grunner, men kort sagt gjør vår evne (og potensiale) til å være moralske agenter oss annerledes enn alt levende. Vi lever etter et bør, bygger samfunn og organiserer kulturer rundt det, evner å sette ord på det som er, og både det som kan bli og det som aldri kan bli. Så langt er det ingenting som tyder på at det finnes andre arter på denne planeten som evner det, slik vi mennesker gjør. Menneskelivet har altså en iboende verdi som setter det på et høyere trinn enn noen art.

Men la oss i et øyeblikk ta moralargumentet ut av dette: er det ikke slik at enhver art er seg selv nærmest (i den store sammenhengen, det blir svært stygt hvis man ser på innenfor, da en og samme art er like mye opptatt av å vokte reviret sitt mot artsfeller som andre konkurrerende arter), og at det derfor er helt naturlig at et menneske ser på et annet som nærmere og mer verdifull enn et dyr, f.eks. en hund? For å bruke et slagord som er populært i disse dager: Det er bare naturlig.

Om vi ikke var bedre enn dyrene, kunne vi aldri snakket om noe eller noen som moralsk klanderverdig, eller noe eller noen annen som moralsk ikke klanderverdig. Da ville ingen atferd kunne betegnes som god eller ond.

Selv er jeg glad for at vi gjør det. Det tror jeg de fleste er. Vel, kanskje med unntak av Morrissey og enkelte radikale dyrevernere. :-)

Var det enkelt å gjette plottet, siden du bare ga den en 3-er?

For en del år siden leste jeg om hvordan franskmennene og en del andre pleide å rettsforføle (på ordentlig) griser for ugjerninger, f.eks. mord, fordi man trodde at de var moralske agenter som handlet ut fra grunn og ikke årsak.

Både franskmennene og andre la tankegangen til side. Men dessverre tror jeg at kjæledyreiere som referer til hundene eller kattene sine som familiemedlemmer er ute på samme ærend. Jeg sier ikke dette for å være nedlatende eller fordi jeg ønsker å underslå at vi kan ha sterke følelser for både kjæledyr og husdyr. Jeg mener bare at man ved å ta det standpunktet også sier at et dyreliv, uansett om situasjonen er hypotetisk eller virkelig, er like mye verdt som et menneskeliv.

En del, inkludert enkelte jeg kjenner, mener at det er mulig å holde to tanker i hodet samtidig. Altså mene at menneskeliv er spesielt, men at også dyreliv er like spesielt. Det synes jeg er et rimelig farlig standpunkt. Moralsk sett. Det åpner dørene for en holdning som gjør det nærmest en selvfølge å forsvare at man ville reddet et dyreliv foran et menneskeliv i teori og i praksis.

Da mener jeg man er i samme leir som Morrissey som ikke lar en sjanse gå fra seg til å sammenlikne slakting av dyr med Holocaust.

«Godofredo snudde seg, kikket inn?og det han så- gode Gud- slo pusten ut av ham og lammet ham. Blodet fosset til hodet, og han kjente et stikk i hjertet som var så smertefullt at det nesten slo ham overende, for der, i den gule sofaen, ved salongbordet med en åpnet flaske portvin, lente Lulu seg i sin hvite robe de chambre kraftløst mot skuldrene til en mann som strøk henne over midjen mens han betraktet henne med et fortapt blikk.» Den gule sofaen

Trettisju år gamle Godofred Alves er legemliggjøringen av den vellykkede borgerlige forretningsmann i Lisboa på slutten av 1800-tallet: Han er konservativ, gift med den relativt musikalske Lulu, driver en uspesifisert men lukrativ forretningsvirksomhet knyttet til den portugisiske kolonien Angola sammen med kompanjongen Machado, en tjuesju år gammel og lettlivet kvinnebedårer, og ser ingen skyer i horisonten bortsett fra de som materialiserer seg de få gangene Godofred mislykkes med å unngå ham.

En formiddag gjør han som så mange andre bedratte menn både før og etter ham; han kommer hjem for tidlig og finner sin unge kone i armene på kompanjongen. Sjokket er nesten paralyserende for den intetanende Godofredo. Illusjonen om at det var nok å sørge for det materielle og elske betingelsesløs, faller i grus. Og det på hans og Lulus fjerde bryllupsdag. At han kom tidlig for å overraske henne med en gave på denne dagen, gjør bitterheten enda hardere å svelge.

Men svelge den må han for å gi uttrykk for sinnet, ærekrenkelsen og oppreisningen den skjendige handlingen krever.

Eller gjør den det?

Le mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Vi kan sende overlydsfly og raketter ut i verdensrommet, vi kan identifisere en forbryter med utgangspunkt i et hårstrå eller en ørliten hudpartikkel, dyrke frem en tomat som kan ligge tre uker i kjøleskapet uten å bli rynkete, og få en mikroskopisk prikk til å inneholde milliarder av opplysninger. Vi er i stand til å la folk ligge og dø på gaten.» No og jeg

Inntil for et par år siden, streifet det meg ikke med å nøle å grave opp noen mynter, kanskje en seddel, når jeg fikk øye på en tigger. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at det lille jeg ga ville utgjøre en forskjell, men jeg var sikker på at min relativt ubetydelige donasjon det minste ville gjøre én ting; minske piskingen samvittigheten min ville utsette meg for, slik den hadde for vane med å gjøre de gangene jeg, av forskjellige grunner, lot som om jeg ikke så de trengende.

Så skjedde det noe.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Slik denne artikkelen tar det opp handler det ofte ikke om hvordan en kler kjæledyrene, men hvordan man gjør kjæledyrene sine til moralske agenter (ikke noe nytt, siden franskmennene pleide å rettsforfølge griser og rotter for noen hundre år siden) og moralsk hensyn.

"Anthropomorphism carries many important implications. For example, thinking of a nonhuman entity in human ways renders it worthy of moral care and consideration. In addition, anthropomorphized entities become responsible for their own actions — that is, they become deserving of punishment and reward. "

Å betegne et dyr, enten det er kjæledyr eller ikke, som et familiemedlem, mener jeg er ensbetydende med at man har tatt et radikalt moralsk standpunkt som jeg mener er litt skremmende.

En kan mene at dyr skal ha det bra, uten å sidestille et dyreliv med et menenskeliv. Noe man gjør når man kaller en hund "et familiemedlem".

http://psychcentral.com/news/2010/03/01/why-do-we-anthropomorphize/11766.html

Jeg kan forsikre deg om at det er noe også en god del mennesker fra afrikanske land gjør. Som hos så mange andre, kommer dette av behovet for finne positive felles referanser som kan foldes ut som et parably over hele kontinentet. Så du vil høre om Afrika at "der har vi/de respekt for eldre mennesker" (som om det var noe sær-afrikansk), eller "Der kaller de hverandre bror og søster", eller "I Afrika er ubuntu-fiolsofien veldig sentral", osv.

Jeg er enig med deg om at noen av disse kategoriene og begrepene er og kan være nyttige i en del situasjoner. Jeg sier ikke at det er feil å gå ut fra at en person med blondt hår og blå øyne blir referert til som "europeer", eller at jeg selv blir betegnet som "afrikaner". Det jeg reagerer på er de konkrete referansene til opplevelser, kultur, historie osv, som bare hviler på "Afrika" eller "afrikansk". Særlig når personen som gjør dette er noen som burde vite bedre, som J.M.G. Le Clézio.

Om det norske; En god venn av meg flyttet for en del år siden til "Lille Norge" i Spania. Som du sikkert vet, er nordmennene der bare bak britene hva gjelder å opprettholde sin norskhet. Sønnen og datteren til kameraten min (som bare er sporadisk i Norge), lærer norsk og spansk, ser på norsk og spansk tv og kommer ofte på ferie til Norge. Har de en "norsk oppvekst" eller en spansk en?

Jeg sier ikke at det ikke finnes noe som kan snevres inn og kalles "norsk oppvekst", men så mye av hva vi konsummerer (både føde, underholdning og teknologi) kommer annetstedsfra. Og jeg tror virkelig at det meste er så fragmantert, enten du er i Hong Kong eller Trondheim, at det en stor grad av sannsynlighet at to fra disse byene vil ha en god del ting mer tilfelles, enn f.eks. en fra Shanghai og en fra Hong Kong.

«The ghosts are everywhere. I see not just my own gaggle now- who mock me jubilantly at every turn, rejoicing in my downfall- but just about everyone who died here and remained bound to the buildings and streets. Old, young, innocent, guilty, from the distant past and the recent present. They reveal themselves wherever I go. Their resigned eyes follow me sadly, patiently, knowingly, as I stumble by, unwashed, unshaved, clothes torn and filthy, sobbing, moaning, gibbering.? Lady Of The Shades

De fleste bøker er enkle å kategorisere, sette I bås, gjette med varierende grad av hell hvor de skal. Hele sjangre er bygget på at vi skal kunne gjøre det. Men så er det noen bøker som er lik en Tarantino-film, som låner og «stjeler» fra så mange sjangre, og som, i likhet med Tarantino-mot alle odds- lykkes med sausingen til de grader at man ikke kan la være å beundre håndverket og bli takknemlig for at forfatteren ga en noe man ikke trodde at en trengte, men som en nå ikke kan forestille seg å leve uten.

Darren Shans «Lady of The Shades» er en slik bok.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Jeg bruker det bare som et eksempel på ting jeg opplever som utrolig at noen sier. Jeg vet selvsagt at det er mennesker som lider av antropomorfisme, men jeg klarer virkelig ikke å sette meg i deres sted og forstå at det er en helt naturlig og normal atferd.

Når en snakker generelt om kontinentet Europa, så er det helt naturlig å si Europa, europeer, europeisk osv. Men i "Afrikaneren" skriver forfatteren om å stå "på Afrikas terskel", "afrikanske by" og at "I Afrika hersket en praktfull mangel på kroppslig bluferdighet.". Alt dette når erindringene primært stammer fra Nigeria på 1940-og-1950-tallet. Jeg synes også det er meningsløst når noen sier "min norske oppvekst", selv om Norge er langt mer homogent enn de fleste landene i Afrika.