Bokelskere.no

I etterordet takker Nick Hornby mange personer for hjelp med boka. Han burde involvert noen med en kritisk sans også. Miss Blackpool er Nick Hornbys absolutt svakeste bok.

Dette er en altfor lang historie uten en eneste interessant person. Den bruker 400 sider på å fortelle ingenting nytt, og jeg lo ikke én gang.

Hovedpersonen er Barbara fra Blackpool, som i 1964 vinner en missekonkurranse i hjembyen. Hun vil heller bli komiker, så hun flytter til London. Det grunnleggende plottet vi som lesere skal engasjere oss i, er altså en hovedperson som har lyst å bli kjendis. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere. Hornby har skrevet gode bøker med kvinnelige hovedpersoner før, men Barbara er like flat fra start til mål (og ikke er hun morsom, heller).

Rundt Barbara finnes det manusforfattere, produsenter og kjendiser, for Barbara blir raskt tv-stjerne. Hoveddelen av boka er en beskrivelse av det indre livet i en fiktiv britisk tv-komedie midt på 1960-tallet. Det var så komplett uinteressant at jeg fikk lyst å slenge boka i veggen.

Det var vanskelig å være homofil på 1960-tallet. Det britiske samfunnet var stivere før. Disse to tingene virker å være forfatterens hovedpoeng, og åpnere dører enn dette er det vanskelig å slå inn. Det oppsiktsvekkende er at Hornby har klart å skrive en så livløs historie om en epoke og et tema som inviterer til det motsatte. Swinging London (London på 1960-tallets kallenavn) er ikke swinging i det hele tatt i denne boka, men en lang rekke seige samtaler mellom folk som aldri vekker en eneste følelse.

Underholdningslitteratur blir ikke bedre enn dette! Med denne boka vendte Nick Hornby tilbake til terrenget fra High fidelity: Kjærlighetens kår blant ca. 40 år gamle musikknerder. Hovedpersonen Annie bor sammen med Duncan i et urkjedelig samliv, hvor mye av tiden går med til å pleie hans sterke interesse for en obskur rockmusiker som har gått under jorden.

Historien føles som et filmmanus (og boka har blitt filmatisert), og veldig strenge lesere vil sikkert rynke på nesa over vendingene den tar. Men blås i det. Hornby lodder ikke så veldig dypt, men har fine persontegninger og gode grublerier, og romanen understreker noen evige sannheter som kynikere kaller klisjeer: Følg hjertet! Lytt til din indre stemme! Grip dagen! Gjør alle de tre tingene, folkens, og les denne boka i tillegg.

Dette er et fint personportrett av Elsa Johansson, som blir voksen på slutten av 1900-tallet. Hvorfor passer hun ikke helt inn? Hun tar med seg den svenske (skandinaviske?) samfunnsmodellen ut i verden, en misjonær som ikke tror på Gud, men struktur og gjennomsiktighet.

Midtveis sender forfatteren henne til USA, og det blir et sjokk for Elsa. Romanen sparker absolutt ikke bare til nordboeres selvgodhet, men like mye til vår tids lek behandling av og redsel for ord og begreper.

Kan noen be Nick Hornby stramme inn bøkene han skriver? Please? Denne romanen har ikke verdens mest originale plott (tenåringsgraviditet), men jeg var velvillig innstilt ganske lenge. Den 18 år gamle hovedpersonen Sam høres NØYAKTIG ut som den 36 år gamle hovedpersonen i High Fidelity, en ordrik og passelig reflektert fyr som havner i en knipe. Men jeg godtok at hovedpersonen var både en sånn smarting og samtidig hadde samtaler med en plakat av skateren Tony Hawk.

Midtveis kommer et par fantasy-sekvenser hvis fremste hensikt virker å være å øke antall sider, uten at jeg skjønner poenget med det. Denne historien kunne fått plass på 150 sider, det er ingen grunn til at den skal vare i 270.

Hovedpersonen Sam er en merkelig fyr å sette i sentrum for en roman, for han er ikke engasjerende på noe plan. Historien om to tenåringer som blir foreldre burde rørt ved noen følelser, men gjør ikke det. Det er også et klasseperspektiv her som ikke får skikkelig luft under vingene.

Som med About a Boy og A Long Way Down mister denne romanen all framdrift omtrent halvveis, og det var en glede å bli ferdig med den.

Få tekster dør raskere enn avis-petiter, selv om man samler dem i harde permer aldri så mye. Johan Borgens samling forsvarer likevel at de er utgitt som bok, mer og mer for hvert år. Jeg opplevde dem mest som et fint innblikk i det norske hverdagslivet på slutten av 1930-tallet, med en viss ironisk distanse.

Tekstene endrer seg fra 9. april 1940. Siste del av samlingen er en oppvisning i dobbeltkommunikasjon som traff leserne uten å bli fanget opp av tyskernes sensurapparat. Flere av tekstene fra krigsårene er trassige, intrikate og ekstremt rørende på samme tid. Jeg kommer ikke på så mange andre som klarer den kunsten.

Jeg har ikke lest noe av Borgen før, men kommer til å lese mer.

Eg tykkjer forfattaren er litt sur (i mangel av betre ord) og lite begeistra. :-)

Hardtslående, men likevel lettlest og tankevekkende dystopi om makt, kvinner og menn. Bøker med "noe på hjertet" faller ofte ned i parolegrøfta, men det gjør ikke denne. Jeg likte spesielt godt sjangerblandingen, med brev, tegninger og nettforum-samtaler fint flettet inn i fortellingen.

Det beste med denne boka er hvordan den ikke begrenser Pompeiis historie til én dag i august 79 e.Kr. Corti forteller historien om byens begynnelse lenge før det, og hva slags type by Pompeii (og nabobyen Herculaneum) var før de ble begravd av Vesuvs utbrudd.

Det er også spennende å lese om gjenoppdagelsen av byene i moderne tid, og samtidig deprimerende hvor tilfeldig og kortsynt den var i de første 150 årene. Pompeii var på mange måter en lekeplass for herskerne i Napoli-området, som var mer opptatt av å berike seg selv enn å ta vare på disse unike oldtidsbyene.

Boka jeg leste var fra 1965, og har et litt utdatert språklig. (Jeg ble lei av å lese ordet "herlig".) Men dette er en fin bok for alle som er interessert i Pompeii og romertiden.

Kjenner du en ingeniør, eller kanskje er du en selv? Da har jeg boka til deg.

Robert Harris har spesialisert seg på å skrive historiske romaner, gjerne fra oldtiden. Også til Pompeii har han gjort grundig research, faktisk så mye at det blir litt forstyrrende. Hvert kapittel innledes med et sitat fra et læreverk om vulkaner som er skrevet mange hundre år etter at Pompeii ble begravd i asken. Jeg vet selvsagt at romanen også er det, men for meg ble det grepet litt anakronistisk.

Men ja. Pompeii handler selvsagt ikke om byens mange hundre år lange historie, men om byens aller siste dager i år 79. Vulkanen Vesuvs utbrudd begravde både Pompeii og nabobyen Herculaneum. Harris forteller historien gjennom vann-ingeniøren Marcus Attilius Primus, som kommer til området for å reparere vannforsyningene til området. Han blir hovedpersonen i en slags natur-krim, hvor mysteriet med det forsvunne vannet snart erstattes av større problemer. Litt romantikk og korrupsjon blir det også plass til.

Før Vesuvs utbrudd er det mye god ingeniør-prat i denne boka, med detaljerte beskrivelser av konstruksjon, materialer og byggteknikker. For en håndverkskløne som meg gikk det til tider over hodet (hva er ulesket kalk?), men jeg fikk akutt lyst til å lese en bok om akveduktene som romerne bygde. Måten de forsynte byene sine med vann er en av historiens underverker. (Nøkkelen var at vannet måtte falle med en fingerbredds høyde per 90. meter, eller noe sånt.)

Helten Marcus Attilius Primus er av den prinsippfaste typen, han tror på vitenskapen, ikke på overtro og tegn. De andre personene blir pappfigurer, og på de siste 30 sidene mates det på med Hollywood-effekter og -replikker verdig en katastrofefilm.

Men vi hadde vel heller ikke oppført oss helt normalt dersom fjellet bak byen vår plutselig begynte å spy svovel og lava.

Bøker med en klar agenda blir ofte litt fanget av sin egen idé. Knut Nærums dystopi om et samfunn hvor alt og alle er overvåket, sliter litt med dette. Bibliotekaren Jannike får jobb i statens organ for overvåkning, men sliter mer og mer med å tro på saken. Boka fortelles i fortid og nåtid. Hvordan gikk Jannike fra å være veltilpasset bibliotekar til å leve av å jakte villsvin med spyd i de svenske skogene?

Dette er en dystopi, men Nærum leker litt med sjangeren ved å plassere den i nær FORTID i stedet for nær framtid. Det er ekko av korona her, samt andre ganske ferske samfunnsdebatter som f.eks. virkelighetslitteratur. Sannheten har ellers en klassisk oppbygning for dystopier: Samfunnet gått av hengslene -> hovedperson får en oppvåkning og opponerer mot systemet -> klimaks -> trist avslutning.

Er det morsomt? Ja, i glimt. Som når en rapper blir bøtelagt for å ha skrytt på seg ulovligheter, og når det innføres maskeforbud som torpederer Halloween. Men mest er boka preget av en kulde og klaustrofobi som kan minne om Fahrenheit 451 og 1984.

Dette er Astrid Lindgrens brevveksling med Sara Schwardt, som begynte da Sara (12) sendte et innstendig brev til Lindgren: Hun liker ikke filmene som er blitt laget av Lindgrens bøker, men håper forfatteren kan hjelpe henne med å få en filmrolle! Forfatteren svarer.

Det blir begynnelsen på et langt brevforhold mellom dem. De møtes aldri. Sara går gjennom en turbulent ungdomstid, før hun etter hvert blir frelst og misjonerer hardt i sine brev til Lindgren.

At det var akkurat Schwardt som Lindgren svarte på, og holdt kontakten med, er nok tilfeldig, men det er ingen tvil om at det betydde mye for Schwardt. Nydelige innsikter i det å være ung, og det å se ungdom.

Fra dag null har jeg levd med bergensere tett på livet, men etter å ha lest Morten Hammerborg sin bok, skjønner jeg at bergenserne i min nærhet ikke har vært hardt angrepet av byens by-ånd.

Denne boka er en praktfull historisk gjennomgang av Bergens historie, med den overordnede problemstillingen: Hva er det som har skapt bergenseren, slik vi kjenner hen? Boka makter å være hundre prosent saklig og historisk korrekt, samtidig som den er hundre prosent underholdende.

Jeg tror ikke jeg har ledd høyt av en eneste bok av Universitetsforlaget før, men det skjedde flere ganger da jeg leste denne. Eksemplene på bergenske uforståeligheter er lang i denne boka, ofte underholdende, noen ganger rystende, som når byen omfavner folk som åpenbart har svin på skogen. Et spørsmål som ofte meldte seg underveis i min lesning var om det ikke er noen voksne hjemme i Bergen.

Hammerborgs grunnleggende påstand er at 1814 var starten på en lang nedtur for Bergens posisjon. Norge ble i 1814 organisert etter fransk modell, hvor alt skulle utgå fra et sterkt sentrum (Christiania). I 1814 var Bergen landets største og viktigste by, men de neste 200 årene har det offentlige sprøytet penger inn i Christiania/Oslo, og Bergen blitt bare en by i Norge. Det er her kimen til det helt spesielle Oslo-agget i Bergen kommer fra, ifølge Hammerborg: I motsetning til nummer to-byene Aarhus og Göteborg, har Bergen en gang vært størst og viktigst. Det er en to hundre år lang misforståelse at byen skal styres fra Oslo.

Les, le og klem en bergenser du kjenner.

Jeg har bare to innvendinger mot denne boka, så jeg kan like godt få dem unna med en gang: Boka skulle hatt kart. Jeg er ikke helt stø i Middelhavets geografi, og det hadde vært gøy å se steder som Korint, Kolossai, Efesos og Galatia plottet inn. Og omslaget er håpløst. Gullbokstaver på lys bakgrunn er så lavkontrast som det kan bli.

Resten: Kanon! Jeg har vært i en del gudstjenester i mitt liv, men mitt forhold til Paulus er like overfladisk som de fleste andres. Jeg forbinder Paulus med "kjærlighetens høysang" (tro, håp og kjærlighet) og at han har blitt brukt som argument mot kvinnelige prester.

Denne boka nyanserer dette. Mye takket være Jorunn Øklands essays til hvert av brevene, og ikke minst det lange innledende essayet. Hun lærte meg mer om Paulus enn mine 44,5 år til sammen.

I alle kirkebryllup leses Paulus' ord om "tro, håp og kjærlighet". Det er en av de vakreste delene av Paulus' brev, men også merkelig å lese i sin sammenheng, for de er så utypisk for resten av det han skriver. Paulus levde i årene rett etter Jesu død. Brevene hans er mest oppmuntringer til menighetene rundt Middelhavet, med forsiktige formaninger om hvordan de burde leve fram til Jesu tilbakekomst. (Paulus trodde, som de andre første kristne, at den var nært forestående.) Den delen av 1. Korinterbrev som leses i alle bryllup har mest av alt blitt en kirkelig evergreen fordi "det er skralt med mer positive ekteskapstekster å ta av i Det nye testamentet", som Økland skriver i forordet. Om bare kristendomstimene på skolen var like velformulerte som henne.

Og dette med kvinner og deres plass i forsamlingen? Jeg finner få spor av Paulus som kvinneundertrykker i brevene, han har et påfallende moderne syn på forholdet mellom kjønnene. (Han er derimot ikke spesielt opptatt av at slaver har krav på frihet.) Dessuten er det vanskelig å vite hvilke brev som er ekte Paulus-brev, og hvilke som er imitasjoner eller tillagt ham uten at han hadde noe med dem å gjøre.

Sterkt anbefalt!

Oh yes! Dette er bra greier. Kjærlighet, svik, sjalusi, mytologi, død og ambisjoner plassert i nær norsk historie, og mikset sammen med Lars Myttings stødige hånd, og med hans lett gjenkjennelige bildespråk.

Lars Myttings debutbok ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljenivået, og det skjer aldri ellers. Herlig om sterke følelser, biler og prinsippfaste menn i Gudbrandsdalen.

Og lest 15 år etter utgivelsen opplevde jeg den som et frampek mot verden som skulle komme: By mot land, stordrift mot enkeltforhandlere.

Den svakeste delen av boka er når bensinstasjon-eier Erik drar fra dalen til Oslo for å være med på seminar, og hører på mye reklamesvada. Men en ting fra Eriks møte med ledelsen treffer som ei kule, når han blåser ut om språkets forflating og alt som skifter navn til noe meningsløst: "Hva blir det neste? At Kripos blir Indisia? At NSB blir NORAIL?"

13 år senere skiftet NSB navn. Ikke til NORAIL, men til Vy.

Hornbys klart svakeste bok til da i forfatterskapet. Fire mennesker som har tenkt å ta livet sitt på nyttårsaften ved å kaste seg ut fra et høyhus i London, gjør ikke det. De begynner i stedet å omgås de neste ukene.

Livet er verdt å leve, selv om det kan være drit store deler av tiden. Det er dette Nick Hornby bruker 300 sider å fortelle med denne romanen. Historien fortelles fra hver av de fire hovedpersonene. Ingen av dem er særlig likandes, og det er noe med tonen i denne boka som jeg ikke ble klok på. Åpningsscenen, med de fire på taket, må ha vært et kick å komme på for forfatteren. Men etter det mangler det en engasjerende historie her.

High fidelity, About a boy, How to be good og nå denne boka sier alle at selv om vi sliter, så hjelper det å ha folk rundt seg. I denne boka blir det overtydelig, og historien er for dårlig skrudd sammen.

Nick Hornbys debut var en sakprosabok om litteratur, men det er heldigvis ingen spor av dens ørken-tørre stil her. The Complete Polysyllabic Spree er en samling artikler om bøker og lesing som har stått på trykk i magasinet Believer.

Min målestokk for sakprosa er enkel: Lærer jeg noe nytt? Får jeg lyst å pepre omgivelsene med faktaopplysninger og sitater fra det jeg leser? Er den underholdende? Denne boka scorer full pott på alt dette. Dette er den morsomste boka jeg har lest av Hornby, som er minst like selvironisk som han er spydig. Han skriver om bøker han har kjøpt og bøker han har lest (han kjøper mye mer enn han leser), og livet ellers. Under det hele ligger et portrett av forskjellene mellom Storbritannia og USA (Believer er et amerikansk magasin).

Når du leser denne, bør du ha penn og papir tilgjengelig, for det kommer tett med boktips. Jeg har begynt på Robert Harris sin serie om Romerriket etter denne, takket være Hornby. Og Charles Dickens. Kanskje jeg må omsider lese Dickens.

Jeg gir terningkast fem og ikke seks fordi han utelukkende leser forfattere fra den anglo-amerikanske sfæren, og overveiende mest mannlige forfattere. (Jeg har ikke harde tall for å backe opp den påstanden, men det er helt i bokens ånd, hvis du skjønner.)

Et lite hvileskjær fra Hornby etter Et godt menneske. Dette er 31 korte tekster om forskjellige sanger som har betydd mye for ham opp gjennom livet. På den måten blir det også en selvbiografi. Fort lest og lett å like. Sangene kan du høre på Spotify, lista ligger der.

Farvel ironiske 90-tall, hallo inderlige 2000-tall! Hornbys to forrige romaner kan med litt velvilje kalles humanistiske manifester. Rob i High fidelity bruker boka på å finne ut at han trenger kjæresten Laura. Will i Gutter er gutter trenger … folk generelt. Men ligavel: Frelse! Medmenneskelighet! Synd! Kristendom! Idealisme!

Et godt menneske handler om alt dette, uten blunkesmilefjes. For å sitere Eva i Skam: “Køddar du med meg!?”. Men Hornby gjør ikke det. Denne boka må ha vært noe av en fremmed fugl da den kom ut 31. mai 2001, hvor 90-tallets letthet satt i kroppen på oss alle. Fire måneder senere raste tvillingtårnene, og 90-tallet var definitivt over.

Hva som skjer i denne boka? Jo. Det begynner som en klassisk ekteskapsroman i Nina Lykke-terreng, med litt utroskap og bitre følelser, men handlingen gjør en sving ganske tidlig, og glir inn på helt andre spor. Jeg sier ikke mer. Dette er boka som lesesirkelen din skal lese.

I denne boka utvider Nick Hornby radiusen bittelitt. Det handler fortsatt om en mann midt i 30-årene i London, med en viss avstand til tilværelsen. I motsetning til Tribunefeber (fotball) og High Fidelity (musikk), har ikke hovedpersonen i Gutter er gutter ett prisme, men har en allround armlengdes avstand til livet. Han er en mann som vil være fri. (I tilfelle vi ikke skjønner det, selv om hver siden av boka handler om dette, heter han Will Freeman. We get it, Nick!)

Fra første scene med Will skjønner vi at han kommer til å forandre seg til det bedre og mer sosiale i løpet av boka. Og fra første scene med det 12-årige mobbeofferet Marcus, skjønner vi at han kommer til å få det bedre i løpet av boka.

Gutter er gutter er ikke banebrytende på noe vis, men en trivelig historie om relasjoner. Du får rett og slett lyst å skaffe deg flere venner når du leser denne, og sånn sett er det en bruksbok med vel så mye mat som en hvilken som helst selvhjelpsbok. Et lite minus: Hornby går litt tom for energi de siste 50 sidene. Filmen, med Hugh Grant, Nicholas Hoult, Toni Collette og Rachel Weisz, er faktisk bedre (med en mer spenstig slutt).