Bokelskere.no

En god del år etter at jeg kjøpte Steinbecks samlede verk klarte jeg tilslutt å klamre meg gjennom en av bøkene før jul. Og Vredens druer viste seg å være et solid stykke arbeid med evigaktuelt tema men også et godt stykke omstendelig i form.

Hva da med dobbelt så tjukke Øst for Eden? Dobbelt så omstendelig? Evige utredninger om maisaksens vekst, tur/retur for skilpadden som krysser veien? Får vi følge bilselgeren en hel arbeidsdag? Heldigvis ikke.

For en skulle knapt tro det er samme forfatter som står bak disse to bøkene. Nå er jeg av og til litt usikker på hva mitt fagområde er, men det er ikke nødvendigvis tekstanalyse. Uansett er det tydeligvis mye som har skjedd for Steinbeck på de tretten årene fra han skrev Vredens druer og frem til denne boka ble lansert.

Jeg skal ikke kjede dere med å skrive om hva historien handler om, det høres uansett ikke særlig spennende ut. Det er litt rydding av stein her, litt planting av trær der. Det som er spennende er hva Steinbeck gjør med karakterene.

Noen ganger får de det bare virkelig bra til, som Carsten Jensen i Vi, de druknede og Hans Fallada sin Alle dør alene. Bøker som ikke kjennetegnes av helt magisk plot men av unikt beskrevet karakterer som opplever helt vanlige ting. Okey ikke helt vanlig da men nesten.

Øst for Eden er altså full av slike unike karakterer, og for min del kunne den vært enda et stykk Vredens druer tykkere. Carsten Jensen og Hans Fallada må rydde plass på toppen av pallen. Her er det bare for Steinbeck å tatovere på terningkast seks med det samme.

Okey, så problemet for miljøaktivistene er at oljeindustrien har rett. Olje og gass står bak over halvparten av all eksport og er grunnlaget for en stor del av inntektene til den velferdsstaten vi kjenner i dag.

Men, oljelobbyen har også et problem, for klimaaktivistene har rett de óg. Å fortsette med olje og gass vil være både en økologisk og økonomisk katastrofe.

Her ser det ikke ut til å være noen vinnere, men jo, det er vist det, for Sylvi Listhaug vinner når arbeidere og aktivister krangler. Eneste løsningen er: Innestemme.

Så er dette først og fremst en bok om industripolitikk, eller rettere sagt hvordan etablere ny grønn kompetansetung industri som kan fylle eksportbehovet for fremtiden, et lite stykke utenfor det jeg vanligvis interesserer meg mest for (Pasta carbonara og Frisbeegolf), men om det å lese denne boka bidrar til å skuffe Listhaug er jeg med.

Utgiveren Manifest er forøvrig tenketanken som skal levere politikk til Rødt og SV, en slags Civita for ytre venstre. Da er det noe interessant at de argumenterer for havvind som jo er ganske upopulært på venstresiden.

Uansett, jeg er også villig til å revurdere en rekke av standpunktene mine om det bidrar til å gjøre Listhaug lei seg.

Jeg kjenner ikke mye til Ålesund eller øyene rundt. Jeg vet det er mange tidligere Lillestrøm-spillere på Ålesund sitt fotballag og så har jeg lest at byen kommer til å være sentrum for en øko-anarkistisk revolusjon om en tyve års tid.

Denne historien, en oppvekstroman lagt til øya Giske på åttitallet, altså seksti år før en blir henrettet for å ikke kildesortere, er litt enklere å kjenne deg igjen i. På Giske møter vi Rune, den eneste gutten uten mellomnavn.

Noe det er mye av på Giske, er det som er både vanlig men samtidig også litt rart. Som at alle har enten upassende mellomnavn, eller enda mer upassende kallenavn, eller at oregano anses som så sterkt krydder at øyboere flest går store omveier rundt husene som bruker det.

Det er litt deilig å ikke lese oppvekstroman som handler om Oslo på 60-tallet, eller som er i overkant detaljfokusert. Personlig tar jeg gjerne seks bind av Rune, hans vanlig uvanlige venner og de mildt sagt skrønete historiene hans.

Terningkast: M / G

Hugo tror han er vaktmester i blokka der han bor, eller rettere sagt, trygdeblokka han er plassert i. Aldershjemmet i bunnen, deretter de narkomane, og helt på toppen, alkoholikerne.

De lever sitt eget liv. Storbyen ligger under vann uansett og på tv går statskanalens eneste program, "Innsjekk" med Helena. Ingen får nok av Helenas spørrende ansikt der hun boltrer seg blant syke, innsatte og døende.

"Hun gjentar bare alt som blir sagt", sier noen, men de blir fort hysjet på, for om ikke hovedpersonen så er Helena midtpunktet i hva som må forstås som en herlig, og kanskje nødvendig satire over den sjanger av dokumentarer om folk som kan sjekke seg inn, og ut igjen av andres kriser.

Uansett, Hugo opplever seg selv som limet i blokka. Merkelig nok deles ikke dette av øvrigheten. Når Helena sjekker inn ser han muligheten for oppreisning. Men jeg kan avsløre, det blir forviklingar.

Det er nydelig opplegg dette her. Ikke bare klarer Axelsen å beskrive den bortimot fullstendig moralske kapitulasjon hvor samfunnet deles i et oss mot dem, men hun klarer å lage satire av det samtidig.

Jeg triller terningkast seks for oss, og tre for dem.

Fortellingen om den ganske usle Jean Valjean som møter den temmelig uselviske biskopen av Digne og får sin vekkelse.

Det fungerer godt for Jean når han prøver å være god, men akk så mange elendige å være god for. Det kan rett og slett ikke gå godt for alle.

Hugo er virkelig god når han forteller. For en historie! Desverre er han ikke like god når han skal beskrive noe, og ikke minst begrense seg.

Altså, om ikke verdens tjukkeste bok, så hvertfall den lengste. Det tar jo aldri slutt! Vent, er det en nabo? Lurer på hvordan gata hans ser ut, la oss bruke tre kapitler på det.

Og Waterloo, tenk å få oppleve det slaget gjenfortalt av en av verdens mest kjent forfattere. Men ikke slik, nå vet jeg mindre enn før.

Nydelig og episk, men er dette boka hvor en anbefaler en forkortet versjon? Over to måneder brukte jeg! Uansett, minimum terningkast fem.

Anekdotesamlinger er alltid et friskt pust. Ikke at jeg helt kan si hvor grensa mellom skrøner og anekdote går, men at dette er noe annet enn Vredens druer og Øst for eden, den saken er hvertfall grei.

Boka beskriver hverdagen i gata Cannery Row. En gate full av karakterer, den ene mer karakter enn den andre. De holder egentlig ikke på med noe spesielt, likevell blir det som regel noe rot ut av det.

Den minner meg litt om filmen Smoke, den alle måtte se når de bodde i kollektiv på nittitallet. Hvor handlingen er mer knyttet opp mot et sted, og følger de som tilfeldigvis dukker opp der.

Jeg er jo svak for skrøner, anekdoter også når det ikke går i tospann med et politisk eller religiøst agenda. I såmåte passer denne boka godt for de som trenger noe som kan pares med sol, hengekøye, saft og/eller slalombrus.

Først og fremst en såkalt shout out til telefonkioskene landet rundt som tilbyr gratis lesning i alle kategorier og kvalitet. Barnebøker, krim, NOUer. De har alt. Denne boka plukket jeg opp i en kiosk på Jessheim. (*gjør Jessheim-tegnet). Det er altså ingen grunn til å ta med seg lesestoff hjemmefra når en skal på norges-ferie.

Simon Stranger snublet over at hans jødiske bestemor vokste opp i Rinnan-bandens hovedkvarter. I kjelleren der Rinnan torturerte hundrevis av motstandsmenn og -kvinner holdt bestemor barneteater få år senere. Må bli bok av slikt!

Stranger beskriver mellom- og krigsårene til sine jødiske besteforeldre og Henry Rinnan, og det er klart, det er relativt grimme saker. Ikke bare det Rinnan gjorde, men hva slags svigermor kjøper Rinnans bandekloster og forærer det som et familiehjem til et ungt nyforelsket jødisk par nylig overlevd krigen?

Boka er skrevet i et slags historisk Conn Igulden-aktig romanformat. Bruk historiske fakta som rammer, dikt opp resten. Og det funker bra, han er jo flink han Simon. Jeg savner gjerne i slike bøker at det som kan ha kildehenvisninger kan skilles fra det som er oppdiktet, men en kan vel ikke få alt heller.

Uansett, bra levert gratisbok fra bibliotekenes telefonkiosker.

Jeg liker Agnes Lovise Matres bøker veldig godt og denne skuffer ikke!

En ung gutt blir funnet drept i stedets badeanlegg og en 15 år gammel jente forsvinner samtidig i et forrykende uvær med enorme snømengder. Snørasene står i kø og både veier og tuneller stenges, noe som ikke gjør etterforskningen noe lettere.

Filmen var meget interresant fordi den hadde ulike perspektiver på historien til Quisling, at alt gjerne ikke er så svart på hvitt som kanskje det kan se ut som. Quisling var på mange måter en kompleks person også og jeg synes filmen lot det være litt opp til seer om hva vi egentlig skal synes om Quisling. Om man synes synd på han eller om han bare var fæl dette var litt opp til seer, fikk jeg inntrykket av. Samtidig var fint å se kontrasten mellom presten som var sjelssørger og selveste Quisling. Jeg synes skuespillerene gjorde en god jobb og har fått frem en kompleks historie.

Håper du har en fin søndag!

Godt skrevet om bakgrunnen for hvorfor Henry Rinnan ble som han ble

Så gøy du ville sjekke ut Towles. Ja det er fint å få litt bakgrunnsinformasjon om bøkene i blant også. Håper du får en god lesning og ha en god søndag!

Hørtes veldig spennende det du leser. Håper du får en god lesning og ha en god søndag!

Gøy å være i bokhandel, det er vel ofte lett og ta med seg noen bøker når med er i bokhandel. Fint med å lese noe lett også. Håper du får en god lesning og ha en god søndag!

Så kjekt å høre at du også liker Towles. Han er også nettop blitt kåret til de bøkene som folk tro vil stå igjen etter 21 århundre, av leser i New York times med to bøker. Ja er enig med Strout også. Ja det hørtes bra ut. Håper du får en fin søndag!

Readninggirl30 hva synes du filmen om Quisling ? Leser at VG gir filmen en 3er. Leste en biografi om ham for flere år siden. Det jeg husker best var at som barn sparket han en tjener i leggen som førte til at tjeneren brakk foten. Han fikk også topp-karakterer, men på den tiden var det ikke så mye litteratur som i dag. Han virket ensporet. Da han jobbet for Nansen så kjøpte han opp verdifulle ting til en billig penge - ikke for å hjelpe andre, men heller å berike seg selv. Han giftet seg med en ung kvinne og fant en annen kvinne - da han reiste hjem hadde han med seg begge kvinnene. Den unge kvinnen fikk omsider skilsmisse, men han giftet seg ikke med den andre kvinnen, men det ante ikke omverden noe om før etter hennes død.
Mange år etterpå fikk vi vite at han hadde reist i til Tyskland i mulm & mørke og snakket med Hitler og bedt ham om å invadere Norge. Forstod da hvordan han fikk jobben som Statsminister og beholdt den.

Karen takk for info om Tore Renbergs nye bok, satt på min ønskeliste. Jeg har fått øynene opp for hans bøker og liker hans formidling i bokform. Amor Towles på den annen side har jeg ikke hørt om før. Får ta en kikk på hans bøker.