Altså, jeg er ikke så god på dette, men har forsøkt å legge den ut på min side: http://knirk.wordpress.com/
Hvis du scroller nedover på høyre side så vil du se at jeg har forsøkt, men ikke fått det til.
Lesesmak er vel ikke så enkelt at hvis man liker Stieg Larsson så liker man ikke Pinnsvinets eleganse, og omvendt. Det slår meg ofte at lesesmak er mere sammensatt enn som så. Tror de fleste kan kose seg med bøker fra ulike genre og ulikt språk. Jeg kan f.eks. både lese Tom Egeland og Doris Lessing - begge er favoritter.
Jeg synes oversettelsen var elendig. Nå har jeg kjøpt den på engelsk og skal prøve på nytt.
Nick Hornby vet å skrive, det er lett og han leker seg gjennom den egentlig litt klassisk oppbygde historien. Igjen er mennene taperne, og kvinnen den sterke. Eller, kanskje ikke sterk, men Annie kommer utrolig mye bedre ut av historien enn Duncan. Begge er litt bleike, men det er jo engelskmenn, og ingen av dem blir jeg særlig imponert over. Bokas kuleste karakter er definitivt Tucker Crowe som virkelig har rotet det til for seg i løpet av de 22 årene han har vært borte fra rampelyset. Av en eller annen grunn minner karakteren meg om rollefiguren til Bill Nighy i Love Actually. Det er her den morsomste delen av historien ligger, og det er bra det rykker til litt, for boka tenderer av og til mot å være litt trått.
Jeg likte boka, god underholdning, litt vel mye musikknerdsnakk, men absolutt verdt lesinga. God bok!
Det er en mesterlig liten bok, ganske finurlig, temmelig svart, en historie med en psykologisk nerve som i bunn og grunn handler om ensomhet, seksualitet og moral.
Boka utkom i 1905, og skapte furore. Den var uhørt provoserende for sin samtid. Både tema og det faktum at doktoren og presten framstilles helt annerledes enn det som var vanlig, kan ha bidratt til dette. Mest tror jeg likevel provokasjonen skyldes Fru Gregorius, Helga, som framstilles som en selvstendig kvinne som bestemmer over sin egen seksualitet. Det kan ha vært drøy kost for både doktorer og prester, vil jeg tro.
Naveen gaper høyt, og jeg er litt usikker på om det er lurt å gape så høyt og debutere med et såpass ambisiøst prosjekt. Men – men; det skal sies – Mala Naveen kan skrive. Hun kan skape. Hun kan blåse liv i en haug med karakterer som alle løper rundt for å finne seg selv i en kaotisk verden. Derfor blir jeg allerede nå utålmodig på neste bok av Naveen – når hun får strammet seg inn og funnet en sterkere nerve i pennen sin. For det blir litt preikete, det blir litt klumsete i oppbygningen av historien – det er flere steder hun kunne tatt skikkelig balletak på leseren (ehm…), men så glipper det – hun har ikke kraft nok…enda!
Språket kunne med hell vært strammet inn. Ikke fordi frodig ikke er bra, men fordi denne forfatteren er best når hun er nøktern, og fordi at frodig gjør at min opplevelse av boka hele tiden bremses – når jeg burde være sammen med familien Mehta, når jeg ønsker å være sammen med familien Mehta, så forhindres jeg av for mange ord.
Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.
Heidi, av Johanna Spyri, og Anne fra Bjørkely serien er de jeg har lest aller flest ganger, både som ungdom og nå i senere tid.. De er flotte bøker :) Ellers går det i perioder mye i Harry Potter, har nok lest de fleste bøkene der tre-fire ganger.. Carl Hiaasen er en forfatter jeg gjerne tar fram når jeg ikke egentlig har noe jeg har lyst til å lese akkurat da.. Gir alltid ny leseglede for meg :) spesielt boken Splitter pine, den blir bare bedre og bedre for hver gjennomlesing.. :)
Kan hende du liker serien om "De fire og han som gjør galt verre" av Follestad. Litt annen type fantasy enn HP, men morsom!
"Vekevis" er ei morosam og sprek historie om ei jente som har fått ein fiks idé om å skrive ein erotisk roman. Men så oppdagar ho - på ein tur med danskebåten at ho er gravid.
Den natta ligg eg på golvet på dekk 3 og klamrar meg til eit kunstig palmetre. Stormen held fram. Treet er heldigvis lenka fast i veggen.
Tjukken mista avisa, løfta pekefingeren og sa ― Du skal da`kke banne du som er så liten. ―IKKE BRY DÆ DUA TJUKKEN! Hylte Arvid for det gjorde dødsvondt i kneet Og tåra spratt da han så det begynte å blø. Men han hadde sagt det han ikke skulle si høyt, altfor høyt, det skjønte han med en gang og var det for seint å trekke det tilbake.
Denne flotte boken følger opp Årets vakreste bok i fjor.
Anbefales på det varmeste, spesielt nå i høstværet.
En av sommerens bestselgere er David Nicholls’ One Day. Dette er den tredje boka den engelske forfatteren har skrevet. Boka ga meg en litt blandet opplevelse: På en måte var det en pageturner. Jeg leste den i løpet av få dager, og den var litt av typen som hele tiden hvisket til meg: “kom og les, kom og les”. Fra vesken min, fra nattbordet – den surret rundt i hodet mitt. Men samtidig nådde ikke leseropplevelsen helt opp, og jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har ingen problemer med genren (litt lett Brigdet Jones-, Nick Hornbyaktig), språket er godt for den type bøker, karakterene er troverdige, historien er ganske fin. Kanskje det er det at boka er litt kjedelig? Jeg synes ikke den er veldig morsom, jeg lo ikke. Jeg blir ikke berørt på den måten som coveret på boka lover meg (“incredibly moving” står det). Den er ikke så romantisk som den kunne ha vært (og da snakker jeg om stemningen gjennom hele boka og ikke av typen ‘får hverandre/får hverandre ikke’ eller ‘kliner/kliner ikke’). Hun er litt irriterende, men så må man jo kunne lese bøker om irriterende mennesker – det er jo mye bedre enn ‘glættiser’, særlig innenfor denne genren. Han er litt slitsom, men det er jo også greit, for begge framstår som troverdige mennesker og relasjonen mellom dem er høyst menneskelig.
Tja… Hm…
Joa. Den er ganske fin. Og litt kjedelig. Og fester seg ikke hos meg på samme måte som den har gjort hos andre.
Svenhammeds journaler er en oppvekstroman, kort og lettlest, som handler om å bo på feil side av motorveien og være annerledes. Svenhammed er ikke svensk, men han er også helt annerledes enn ungdom flest. Dette handler ikke bare om å være annerledes i etnisk forstand, men også annerledes som menneske. For hvem kjøper seg dress i ren mafiastil og giftering for å fri til jenta du er forelska i når du er 16 år og knapt har vekslet et ord med den utkårede? Jeg lurer på om det er søkt, men så synes jeg Bečević følger opp denne klønetheten gjennom hele boka. Svenhammed er virkelig en outsider. En raring. En hard nøtt. En poet.
Boka er svært godt oversatt av Don Martin fra Gatas Parlament.
Likte jeg boka? Ja. Det gjorde jeg. Men ikke i starten. Det holder ikke at boka er tøff og hip og kul og tidsriktig og skrevet av en med bakgrunnsbeina planta i en annen kultur. Det er først når Svenhammeds journaler treffer den såre strengen at kontrastene skaper kvalitet i teksten. Det at Svenhammed er annerledes utover etnisk annerledeshet er med på løftet. Så kan man jo spørre seg hvordan målgruppa (ungdom) vil ta i mot Svenhammed. Der er jeg litt usikker. Særlig starten av boka er beintøff, det tar tid å bli kjent med Svenhammed som menneske. Jeg tror at jeg selv ville følt motstand mot boka da jeg var 16 år. Men også nysgjerrighet og spenning. Hvilken følelse som ville fått overhånd er jeg usikker på. Jeg tror at for en del ungdom i Norge så er det lang vei fra deres egen hverdag til Svenhammed sin. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis demografiske forhold, men en lang vei mellom oppfattelsen av hva virkelighet er. Lang vei mellom to individer.
Denne versonen av Boka er en del av serien Litt å lese, som er korte bøker fra de beste forfatterne. Overkommelig for folk som leser lite, kjapt for folk som leser mye.
Martin løftet David ut av soveposen, Dro Liv opp etter armen og så løp de ut til bilen. I ti-tolv skritt var han den sterke. Den som handlet. Han som reddet familien sin fra ulykker. Brennende hus, synkende båter og ødelagte biler. Men etter å ha sluppet David ned i baksetet Og lukket døra bak sin kone, Kom usikkerheten krypende. Hva om ulykken Han hadde reddet dem fra var ham selv?
Boken er en del av serien Litt å lese, som er korte bøker fra de beste forfatterne. Overkommelig for folk som leser lite, kjapt for folk som leser mye.
Brann og Bergen er to sider av samme sak. Det er ingen i Bergen som er likegyldige til Brann. Det er dermed ikke sagt at alle bergensere er fotballinteresserte. Tor Røste Fossen, som trente det norske landslaget i perioden 1978 - 1988, mente at bergensere flest ikke var opptatt av fotball, de var bare opptatt av Brann.
Boka har ganske enkel tekst og fotografier i sort/hvitt. Boka har korte kapitler og mange faktabokser om Brann.
Boka er støttet av Leser søker bok.