Bokelskere.no

Det tok Lene Wold fire år å skrive denne dokumentarboka.
Det handler om æreskulturen. Hva får en far til å drepe sitt eget barn, sin egen datter?
I Jordan er det ikke lett å komme noen vei for en utenlandsk kvinnelig journalist, med søknader til myndighetene for å prøve å komme til bunns i hvordan rettssystemet fungerer for såkalte "æresdrap", der mennene som utfører slikt, ikke blir straffet. I stedet blir mange kvinner fengslet for å være "trygge".
En fengselsleder sier (sitat side 108):
"Vi setter kvinner i fengsel for å unngå at noe kriminelt finner sted. Ja, vi fengsler dem. Det er forebyggende arbeid. Hvis du spør meg hvorfor vi fengsler kvinner når det er de som er truet, vel, så er det jo åpenbart. Det er de som provoserer frem den kriminelle handlingen."

• Og mennene ser på seg selv som offer for omstendighetene, tradisjonene og kulturen, der det å opprette og beholde sin egen ære, betyr drap av en eller flere av familiens kvinner, som på en eller annen måte ikke har oppført seg ærbart nok.
  Denne faren hadde to døtre. Han skulle drepe begge. Den ene ble drept, den andre overlevde så vidt.
  Historien til den datteren som overlevde, havnet i fengsel, og som resten av livet må leve i skjul på et hemmelig sted i ørkenen, er sterke saker.
  Som Lene Wold skriver til slutt (side 171):
  "Æresdrap er for meg en handling som er like motstridende som begrepet i seg selv. Som om "ære" noen gang kan rettferdiggjøre "drap"."
  En virkelig sterk dokumentarbok.

Ikke den store leseopplevelsen dette her, må jeg nok si. Mange karakterer man ikke blir ordentlig kjent med og ikke kommer under huden på. Rett og slett for overfladisk, når det er med så mange personer i handlingen. Temmelig usmakelig og brutalt opplegg, som ikke ble overbevisende nok, etter min mening.
Dessuten er det ikke mulig å overleve i opp til 2 uker uten tilgang på vann. Når ofrene i boka var innestengt uten mat og drikke i ca. 2 uker og overlevde (og til og med klarer å vakle på sine egne bein ut av fangenskapet), blir det temmelig urealistisk. Det man først og fremst trenger er væske.
Ofrene drømmer om mat, like mye som de drømmer om noe å drikke etter ei uke innestengt uten tilgang på noen av delene. I virkeligheten går sulten fortere over enn tørsten. Man blir ganske fort uttørket/dehydrert etter 2-3 døgn uten væske. Det er mye viktigere å få i seg væske enn å få i seg mat for et normalt utrustet menneske. I krisetider tærer kroppen på opplagret fett og næringsstoffer. Uten vann er vi mye fortere ille ute.
Det ble altså en del ting jeg irriterte meg litt over i Elle melle, og jeg vet ikke om jeg gidder å trille terningen.

Hehe, denne diskusjonen burde få en ny sjanse.
Nå skal vi ikke lenger ha en statsreligion. Statskirka skal være en saga blott. Selv om den norske kirka fremdeles er prioritert i det offentlige Norge.
Men vi har andre utfordringer.
Sterke sekter i en ny og militant religion marsjerer for fullt inn i Europa og alle andre steder i verden. Vi ser galskapen sprer seg overalt. Hvor mye overtroisk sludder skal vi måtte fortsette å kjempe mot i årene som kommer, tro?
Noen prøver å kjempe mot den nye religiøse ideologien med bibel og kristendommens bibelsitater. Jeg tror det er ganske fåfengt.
Vi har avskaffet blasfemiloven offisielt. Endelig. Det beste er å kjempe mot religiøs overtro med kritisk tenkning, med sunn fornuft, sunt vett og rasjonelle argumenter. Den viktigste friheten vi har er ytringsfriheten. Uten den har vi ikke lenger noen frihet. - Den nye religionen på innmarsj er dessverre ikke for hverken tankefrihet eller ytringsfrihet. Tvert imot skal man underkaste seg fullstendig "den allmektige, allvitende og enerådende ørkenguden", uten å stille kritiske spørsmål.

Jeg slukte boka på bare noen få dager. Klarte nesten ikke å legge den fra meg.
Men er enig i at det er mye å fordøye. Og særlig det med koranundervisninga er svært betenkelig. At døtrene begynte å dekke seg til og etter hvert ble så ekstremt religiøse, så religiøse at de kritiserte sine egne familiemedlemmer for å ikke være religiøse nok, burde ha gitt foreldrene og omgivelsene noen hint om hva som var i ferd med å skje.

Jeg anbefaler deg å lese ferdig boka. Den er så absolutt verdt det.

Vitne til vanvidd

Peder Jensen har skrevet ei bok som er absolutt lesverdig, etter min mening.
Det er ganske bemerkelsesverdig at boka Vitne til vanvidd stort sett er blitt fortiet og neglisjert siden den kom ut.
Ingen forlag i Norge torde å utgi boka hans. Peder Jensen måtte dra til Danmark for å få den utgitt.

Her forteller Peder Jensen om hvordan han opplevde det som skjedde 22.juli 2011. Hendelsen kom like overraskende og uventet på ham som på alle oss andre som opplevde den dagen.

Men så skulle det vise seg at "alle" (journalister, politikere, politiet - ja - hele folket) ville ha en syndebukk og hoggestabbe, noen å legge all skyld på for det som skjedde. For teorien var at ABB (jeg orker ikke å nevne den fyren ved hans fulle navn) ikke kunne være alene om de grusomme og bestialske handlingene han utførte på norsk jord den dagen. Derfor ble Peder Fjordman Jensen jaktet på, fordømt og regelrett forfulgt i en vanvittig heksejakt på grunn av sine islamkritiske skriverier på nettet, som man mente at gjerningsmannen ABB hadde som "oppskrift" og forbilde.
Så hvorfor ble han jaktet på og forfulgt, hvorfor ble han hetset, hatet, stemplet som muslimhater, fascist og ekstremist?
Jo, fordi Peder Fjordman Jensen advarte mot islam. Han mener at Europa må beskytte seg mot denne fundamentalistiske ideologien.
Han argumenterer godt og ryddig for sine synspunkter i denne boka. Og selvfølgelig er dette også et forsvar; et ryddig forsvar for sine synspunkter og det faktum at han ikke hadde noe med ABB å gjøre, hverken før eller etter 22.juli 2011. Tvert imot avviste han ABB da han prøvde å ta kontakt med Peder Jensen.
I boka gjør forfatteren rede for massemorderens kompendium, der han viser til mange forskjellige forbilder og skrifter, ikke bare de som kom fra «Fjordman». Blant annet beundret ABB Osama bin Laden og hans måte å drive terrorkrig på. Kompendiumet er en sammensauset fanatisk ideologisk «drømmeverden», der ABB helt tydelig lever i sitt eget surrealistiske univers, og galskapen hans «blomstrer». Hvordan kunne han til slutt ende opp til å bli dømt tilregnelig etter at han så åpenbart levde i sin egen vanvittige fantasiverden? Hans Knight Templar-verden fantes bare inni hans eget hode ...

Likevel, det er ikke lett å bli kvitt de fordømmende stemplene man en gang har fått på seg.
Jeg kan ikke si noe annet enn at det kan være nyttig å lese denne boka, og dermed få et innblikk i hvordan et menneske kan oppleve å bli så etterlyst og jakta på – at det var nødvendig å forlate landet for å få en pause fra all fordømmelsen og alle forfølgerne.

Han skriver dette på side 279: «Fokuset på min person har imidlertid fortsatt mange år etterpå. Jeg kan ikke finne noen annen forklaring på dette enn at jeg tråkker på noen veldig ømme tær hos mange maktmennesker med det jeg skriver. Jeg må være på riktig spor når jeg møter så mye motstand.»

Et viktig spørsmål til slutt, som også forfatteren Peder Fjordman Jensen er opptatt av:
Har vi ytringsfrihet lenger, hvis det blir slik at vi ikke lenger kan si det vi tenker og mener, hvis det blir slik at folks ytringer og skriverier kan bli gjort ansvarlige for andre folks bestialske gjerninger?

Da kan det faktisk bli slik at krimforfattere kan bli holdt ansvarlige hvis lesere av krimforfatternes «oppskrifter» på kriminelle gjerninger, bruker disse «oppskriftene» fra krimbøkene i det virkelige liv ...

Denne svært gode omtalen av Vitne til vanvidd, skrevet av Per Steinar Runde 21. februar 2016 fortjener å bli lest av flere.
Gå inn på linken, så kan du også bestille boka og lese den selv. Den fortjener så absolutt å bli lest.