Bokelskere.no

Der jeg kom fra, drev frykten alt. Man ba for alt. For å finne seg en mann, å få barn. For at barna skulle være trygge, og at de skulle bli leger når de ble voksne. Når du fikk en god jobb, ofret du en sau. Når du ble syk, var det like viktig å be og reise til pilgrimssteder for helbredelse som å ha en god lege. Og når du hadde bedt og allikevel følte at ulykker fulgte deg i livet, følte du deg utilstrekkelig. At du ikke hadde bedt nok eller at Gud kanskje hadde forlatt deg av en eller annen merkelig grunn. Det var alltid noe du kunne gjøre feil. Du var tross alt et feilbarlig menneske. Den skammen det var å bli forlatt av Gud, var nådeløs.

Disse religiøse menneskene var som en kult, de fant fram til hverandre som om de hadde en innebygd radar.

Kanskje jeg trengte et prosjekt. Et kjærlighetsprosjekt. Kjærligheten var tross alt som lys som skar gjennom alt det mørke og alt det vonde. Det fantes så mange typer av den rundt i verden. Det som kjennetegnet alle formene for kjærlighet, var evnen til å være uselvisk, i noen tilfeller for en liten stund, i andre for et helt liv.

Jeg var grønn av misunnelse på klassekameratene våre. De kom fra et slags kosesamfunn, der alt bare var: "kose med mat, kose med dyr, helgekos, og kos med kjæreste." Mens Kako og jeg kom fra et tortursamfunn, der kontroll, frykt og sensur hadde gjort alt til det motsatte av kos. Torturpåkledning, torturskole, trorturuniversitet og tortur-tur til byen. 101

I blokka hvor jeg bodde, var kvinners orgasmer stort sett tause som lydløse håndvåpen, mens mennene kunne skrike så høyt de ville. Når kvinnene snakket sammen, hvisket de, og ble totalt overdøvet av mennene som nesten konkurrerte om å snakke høyest.

Med den bagasjen vi hadde, kulturelt sett, fulgte også forventningene fra andre som kom fra samme område om at man måtte oppføre seg slik man gjorde i hjemlandet. Men hva var vitsen med å dra så langt vekk da? Var det ikke meningen å kunne oppføre seg annerledes?

"Du kan aldri ta bort flekkene til en giraff eller stripene til en sebra." Det var så tydelig. Jeg så det nå. Jeg var en giraff. Jeg var en sebra. Ingen hårbleking ville forandre på det og gjøre meg til en lyshåret løveunge. Jeg var annerledes.

Politiet bablet i vei mens de gikk gjennom kofferten min, og jeg var nummen av frykt, skrekkslagen av det nye landet, med mennesker med blå øyne overalt, og med så mye is og snø på et sted. Jeg repeterte setningen "Me asylem Norway" om og om igjen for den to meter høye robuste politimannen på Fornebu Transit. Han kikket irritert på meg til slutt, og det snøhvite ansiktet hans skiftet farge til rødt. Mannen kunne umulig være et menneske, tenkte jeg og stirret på den hvite, glatte huden i ansiktet hans. Kanskje var han et utenomjordisk vesen som hadde dukket opp fra en boblende klorindam?

Utenlandske menn, kåte menn, drømmende menn. Disse fyrene var påtrengende og verre enn blodtørstige mygg om sommeren. De ønsket å lande på meg som om jeg var et stykke søt kake.

For ingen steder er man så sexfikserte som i Midtøsten. Vi hadde tross alt ikke hatt tilgang til det motsatte kjønn fra barnehagen av, slik som her i Norge. En gang hadde Nanna fortalt meg at dydige jenter måtte kjøpe auberginer, agurker og bananer med en alvorlig, respektfull mine, for de symboliserte menns edle deler. Og en prektig jente måtte for all del ikke plukke ut meloner med et smil om munnen, for da minnet hun mannfolkene om hennes egne kvinnelige attributter.

"Gå til Fanny Cohen og spør om hun kan låne meg en shilling til husleia."
Jeg løp avgårde. Halvveis oppe i gaten møtte jeg Philly Cohen. Det var en rødhåret gutt omtrent på min egen alder og en god venn. Vi stanset og målte hverandre med blikket et øyeblikk, omtrent som to valper som møtes snute mot snute.
Så spurte jeg: "Hvor skal du hen?"
"Hjem til deg," sa han. "Mamma har sendt meg for å spørre om en shilling til husleia."
"Ser deg siden," sa han. "Morna."
"Morna," sa jeg.
Så bar det videre i hver vår retning. Vi var for dumme til å skjønne hvor fånyttes det var. Moren min og hans var også nære venner, og når de senere møttes og pratet om den episoden, brast de i skoggerlatter. De knakk sammen og hylte til de fikk tårer i øynene.
Det er rart at de kunne le av sin egen ulykke, for det gjorde de faktisk, både titt og ofte, men like ofte gråt de.

Når skal folk lære at vi alle er like, og at ingen er bedre eller verre enn andre? Hvor mange kriger må vi kjempe, og hvor mange flere millioner må sables ned før verden får litt vett inn i den tjukke skallen sin?

Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake.

Ytringer skal ikke møtes med straffereaksjoner, de skal møtes med ytringer

Når kamelkua sørger, gir den ikke melk, men legger seg flat på jorda, og ingenting får den i gang igjen. Bare et kjemperapp over rumpa.

Jeg kan ikke rase. Jeg vil ikke rase. Jeg kommer fra en familie hvor det alltid var bråk. Jeg ønsker det motsatte.