Hun prøvde å forklare meg det en gang, uten at jeg helt fikk tak på det, at det ofte er om det man vet minst man skriver best.
I skråtaket et lappeteppe av bilder og plakater, mennesker jeg ikke ante hvem var, det eneste jeg visste var at de var berømte og at de hadde en avgjørende betydning for min sønn. Med dem fortalte han sin historie til omverdenen. Disse stjernene, berømthetene, de var hans personlige bagasje, som en koffert han kunne åpne for å vise hvem han var, hva han besto av. En jevnaldrende som stakk hodet inn ville på et øyeblikk vite hvor de hadde ham. Jeg tenkte: Her inne ser jeg alt. Og forstår ikke en dritt.
"Dessuten begynner du å bli gammal, Harry."
"Hvorfor sier du det?"
"Når menn begynner å sitere fatter'n sin, er de gamle. Da er løpet kjørt."
Nok grining, tenkte han. På tide å dø litt nå.
I det samme ble han oppmerksom på bilen fra Trafikksjefens etat som sto parkert bak hans egen bil og mannen i kjeledress som sto og noterte bilnummeret hans. Harry krysset gata og holdt fram ID-kortet. "Politi i tjeneste."
"Hjelper ikke, stopp forbudt er stopp forbudt" sa kjeledressen uten å slutte å skrive. "Send en klage."
"Vel", sa Harry. Du veit at vi har fullmakt til å skrive ut parkeringsbøter vi også?
Mannen kikket opp og gliste: "Hvis du tror jeg vil overlate til deg å skrive din egen bot, tar du feil, kamerat."
"Jeg tenkte mer på den bilen." Harry pekte.
"Det er min og Trafikksjefens ..."
"Stopp forbudt er stopp forbudt."
Kjeledressen så surt på ham.
Harry trakk på skuldrene. "Send en klage, kamerat."
Jeg elsket deg. Alltid. Full som edru. Det var ikke engang vanskelig. Selv om du alltid var stridbar. Du lå i krig med de fleste, ikke minst deg selv. Men å elske deg er det letteste jeg har gjort, Harry.
Noen burde vise henne hvor stygg hun er på innsiden.
Hver dag naar jeg kom hjem fra klinikken, ventet jeg aa finne huset nedbrent og ble skuffet da jeg saa at det sto der. Naar litt av verden var gaatt under, hvorfor gjorde ikke resten det ogsaa?
Fortvilelsen grep meg. Hadde jeg virkelig ingenting aa komme med? Nei, jeg hadde visst ikke det. Ingen tilstaaelser. Ingen innrömmelser. Ingenting aa staa til rette for. Min samvittighet var ren. Jeg ble skamfull ved tanken.
Hmm. Jeg forstår at mange er begeistret for denne boka, og er fornøyd med egen innsats med å finne skurkene. Jeg er uenig. Måten Lahlum beskrev morderen på gjorde at jeg VELDIG tidlig i boka vurderte å legge den fra meg, fordi jeg var så sikker på hva som hadde skjedd. Jeg ga den likevel en sjanse fordi jeg gjerne ville bli overrasket - noe jeg ikke ble. Fremfor å være fornøyd med min egen innsats, er jeg heller misfornøyd med Lahlums innsats. Det ble til slutt så åpenbart at jeg kunne ikke forstå hva de resterende 100 sidene skulle handle om, og K2 er provoserende dum til tider.
Jeg klarer likevel ikke å gi den mindre enn terningkast 4, fordi historien er veldig god, boka er godt skrevet og det er OK underholdning.
Det er jo mer atmosfære på månen enn i disse søndagsmiddagene til far.
Nå er jeg akkurat ferdig med boka, og jeg må innrømme at jeg er skuffet. For det første har boka altfor mange usannsynlige episoder, enda flere enn i Hypnotisøren. Boka blir derfor veldig voldsom og "too much". For det andre er Joona Linna lite troverdig flere steder i boka. For meg virker det som om Kepler har kommet med en virkelig bra historie, men de sliter med hvordan de skal redegjøre for det, så derfor bruker de billige triks som at Linna PLUTSELIG, helt ut av det blå, bare får en følelse og antar noe som stemmer, uten at det senere kommer frem hva det var som gjorde at han tenkte som han gjorde. Jeg reagerer også på hvordan Penelope og Bjørn taklet situasjonen ute i skogen, og det at Pelelope hele tiden "følte" ditt og datt, som senere stemte. For det tredje er boka altfor, altfor lang. Den kunne godt vært over 100 sider kortere, det står veldig mye i boka som er svært unødvendig å ha med. Alt i alt god underholdning, men det er også det eneste. En lite gjennomført bok som jeg ikke kommer til å anbefale til andre.
Jeg må komme meg vekk, jeg kan ikke skjule meg lenger
Jeg ser et lyshåret hode duppe over parkeringsplassen, og så kommer jenta med den sprukne leppen gjennom porten i nettinggjerdet med et av badehåndklærne fra hyttene, ikke stort større en et oppvaskhåndkle, og en pakke Merit, en bok og solfaktor 120. Lungekreft, men ikke hudkreft.
En godt skrevet og reflektert anmeldelse, Rose-Marie! Du er virkelig god til å beskrive og kommentere en bok slik at interessen vekkes, uten å røpe for mye av det man helst vil oppdage selv. Blir nok en gang nysgjerrig på hele bokserien, etter å ha lest bok 1 og lagt fra meg tanken på å lese resten en stund.
Jeg har virkelig ikke den viljestyrken som skal til, har allerede lest flere av bøkene her (og deretter slettet dem fra listen)!! Hvor smart det er vil vel vise seg når eksamensresultatene kommer ...
Hvilken bok synes du jeg bør lese først? (antar at du har lest noen av dem siden du sier at jeg kan glede meg, hehehe) :-D
Vanligvis pleier jeg å være litt hemmelig når jeg er kannibal på gaten.
Selv på Radiumhospitalet hvor død er like vanlig som kneippbrød, er døden et ikke-ord. Det brukes bare ikke. Døden er overalt - i strålebunkeren, på operasjonsbordet, i cellegiftens dråpeteller, i vargtimen, i forskernes tabeller, i legenes tanker, i sykepleierens stemmebånd, i pasientens hjertekammer, i pårørendes hjertekiste, døden er nesten stofflig til stede - men borte!