Kjærlighet og kontroll - de to tingene lar seg ikke skille fra hverandre.
Egentlig vil han rope høyt, riste i sin elskede, tuske liv i ham, slå ham, kjærtegne ham, trøste. "Ikke gråt, kjære deg! Ikke gråt!" Men han roper ikke. Han slår ikke, kjærtegner ikke, trøster ikke.
Skal du drive og tørke tårer, er du nødt til å bruke hansker!
"Sitter du der og henger med nesa i en bok nå igjen," sa hun. "Det er derfor du er så liten og blek og elendig - fordi du ikke er ute som andre unger."
Men jeg var da ute - jeg var da ute støtt, nesten. Men tante Edla og onkel Sixten ville helst at jeg aldri skulle komme inn. Så de er vel glade nå da, skulle jeg tro, nå som jeg aldri kommer inn mer.
Benka hadde jo både far og mor og all ting, og da trenger en jo ikke å ha hest også.
Det er sikkert temmelig sjelden ånder på pilsflaskene fra Stockholms Bryggerier.
Du vet ikke lenger hva som er livet og hva som er teksten.
Folk vasser rundt i den samme mentale dritten uansett hva jeg sier til dem.
Jeg trodde ikke homser likte å ligge med kvinner. Det er vel på en måte litt av poenget med å være homse.
Dette er aller første gang Nina har drept noen. Det føles rart, synes hun, og det var dumt det måtte gå så langt. Men man lyver ikke om lyrikk.
Det som Nina synes er fint med Gregersen, er at han alltid er blind.
Det å lage eplekake er ingen kunst så lenge man har tilgang på epler, skrev Nina i et dikt en gang, men å tenke ut selve eplet er noe ganske annet.
Intuisjonen hjelper en sjelden gang i diktverdenen, men i virkelighetens verden kan mangelen på nøyaktighet bety døden.
Jeg er ikke imponert. Som alltid har Adler-Olsen en god historie og et godt utgangspunkt, men han roter det til for seg selv underveis. Jeg føler jeg har lest dette før. Boka er forutsigbar og hele historien rundt sykehusoppholdet kunne hvem som helst som har lest krim tidligere gjettet seg frem til. Slutten er usannsynlig og til tider provoserende. Jeg er lei av å lese femten forskjellige versjoner av at karakterene dør, for så at de klarer seg helt fint i neste kapittel.
Adler-Olsen er kongen over usannsynlige tilfeldigheter, og fordelt utover 525 sider blir dette litt i overkant for min del. Historien om Mia blir dratt ut i det uendelige og det virker som hun ble glemt midt i skriveprosessen, for deretter å få en hasteavslutning mot slutten av boka.
Jeg vil likevel gi forfatteren skryt for karakteren Assad, som er helt strålende i samarbeidet med Carl Mørck. Boka er til tider ganske morsom, og jeg tror det er grunnen til at jeg fullførte til tross for mange små hull som irriterte meg underveis.
Faren hadde aldri skjønt at man kunne hate folk selv om man var bedre enn dem. Fordi man var bedre.
"Kan jeg få komme inn, frøken Monsen?" spurte han og blottet tennene til en David Hasselhoff spesial.
"Helst ikke", pep hun. Hun hadde kanskje ikke sett Baywatch.
Rettferdigheten er som vann, den finner alltids en vei.
Waaler nikket kort og overså at Sørensen gjorde mine til å ville håndhilse. Han likte ikke kroppskontakt med menn han ikke kjente. Ikke med menn han kjente heller, forresten. Når det gjaldt kvinner var det en annen sak.
Arne Albu leste ikke William Shakespeare, såpass var han sikker på.
Jeg er fra politiet i Oslo, og denne personen er arrestert for ikke å kunne forskjellen på skjøpe og kjøpe.
Gud, sa farmoren, Gud har så mye å gjøre at han ikke har tid til å høre etter...