Bokelskere.no

"Dere, jeg må nesten fortelle. Her om dagen fikk jeg et selvmordsbrev!"
Ingen hever så mye som et øyenbryn. Seppo slurper på en sjøkreps.
"Jaså. Frille igjen," sier Seppo uten å slutte å spise.
Paul skjærer en irritert grimase.
"Ja, du kjenner jo Frille! Lars-Åke, du kjenner også Frille, gjør du ikke det?"
Lars-Åke rister på hodet.
"Ikke? Nei vel, samma faen. I hvert fall, han har sendt selvmordsbrev sånn cirka hundre ganger før, men har han gjort noe med det? Å, nei da!"
Paul strekker seg etter sennepen.
"Det er jo som å sende ut masse invitasjoner og så avlyse festen. Han begynner å bli slitsom. Jeg ble nødt til å svare ham. Vil dere høre hva jeg skrev?"
Paul spretter av gårde og henter korrespondansen, men uten å vente på svar.
"Hør her," sier han fornøyd da han har satt seg igjen. "Dette skrev jeg: Frille, elskling! Det dør mennesker hele tiden. Hver dag. Overalt. Hva er det som får deg til å tro at du er så satans spesiell? Skjerp deg!"
Han tar av seg lesebrillene.
"Nå, hva synes dere?"
"Visste ikke at du hadde fått deg briller?"
Seppo er som vanlig den eneste som vet hvordan han skal svare Paul.
Paul lyser opp.
"Ja, er de ikke stilige! Det er denne jævla aidsen, en ser jo snart ingenting. I hvert fall skrev han tilbake og ba om unnskyldning og sa at han skulle skjerpe seg".

Alle har måttet sy sin egen gympose i håndarbeidstimene. Lars-Åkes er lilla, og han har brodert navnet sitt på den. Når den er full av klær, dingler den og slår mot beina når man går. Da kan man sparke på den, som en ball i en snor.

Homsen er hermed akseptert, tolerert, får statsstøtte, han kan til og med så smått bli folkekjær.
Betingelsen er at han slutter med homseriet sitt.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.

De vakreste får elske mest.

I den stjerneklare natta uten stjerner er det menneskene ingen vil ha, som ferdes. De er ofte ikke særlig tiltalende og alltid ensomme. I ly av mørket later de som om de er på vei et annet sted.

Men du vil også forstå at selv ikke gull kan gi trygghet mot tårer, min venn.

Jeg likte den gammel-testamentlige ondskapsfullheten i uttrykket hun fikk som fortjent. Noen ganger gjør kvinner det.

Folk synes det er fantastisk å se sitt eget navn på trykk. Bevis på eksistens. Jeg så for meg en flokk spøkelser som rotet gjennom stabler med aviser. Pekte på et navn på en side. Se, der er jeg, jeg sa jo at jeg har levd. Jeg sa at jeg fantes.

En jente som skjærer hull i seg selv står ikke øverst på listen for de krevende oppdragene.

Det er umulig å konkurrere med de døde.

Problemer begynner alltid lenge før man virkelig, virkelig ser dem.

Jeg drømte at jeg fikk en hel masse nye slektninger, fortalte Filifjonka. Det ville vært fælt, akkurat nå som jeg har blitt kvitt de gamle!

Hvorfor gråter du? spurte Homsen.
Jeg vet ikke, det er så deilig, svarte Misa.
Men man gråter da fordi noe er sørgelig? innvendte Homsen.
Ja - månen, sa Misa unnvikende og pusset nesen. Månen og natten og melankoli sånn i sin alminnelighet ...
Ja, ja, sa Homsen.

Det er så mye man ikke forstår, sa Mummi-Mamma for seg selv. Men hvorfor skal man i grunnen ha allting akkurat sånn som man er vant til?

Hun burde lokke meg med honning, tenkte My. Og gi meg juling når jeg kommer.

Vi kunne gjort oss rike på nysgjerrighet.