Litt frustrert nå, kjenner jeg.
I utgangspunktet en spennende historie, men er vi nødt til å få servert alle disse detaljene om alt mulig mellom himmel og jord? Inkludert inngående beskrivelser av bestialske mord?
Ikke rart dette er en tjukk bok! Og jeg skjønner godt at forfatteren kommer fra tv- og serieproduksjon, for her er begrepet "cliffhanger" utnytta til det ytterste.
Er dette en god bok? Veldig usikker. Jeg irriterer meg mer enn jeg nyter.
En svak treer fra meg.
Muligens hører jeg ikke denne boka ferdig. Det skyldes delvis også oppleseren. Ser jeg har anskaffa meg en til i serien, lest av Ivar Nergaard. Jeg vet han er god til å lese. Kanskje går jeg rett over til den og han.
Stig Ove Voll siterer SS Kommando Drondtheim av Fredrik Widmark (side 120)
08:01, 28. august 2019 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Krigens råskap var uten grenser og krig avler krig. Også denne krigen hadde røtter i den forrige og Gud vet hvor lang tid det kom til å gå før denne krigens spor ble utslettet - hvis den da ble det noen gang. Det skulle ikke forundre ham om det ved denne krigens slutt ble lagt grunnlag for en tredje storkrig. Menneskene var slik og hadde alltid vært slik siden de begynte å vandre omkring på jorden, helt tilbake til Kain og Abels dager. Bror sto mot bror og far mot sønn. Ingen var bedre og ingen var heller verre.
Stig Ove Voll siterer Kampen om Thamshavnbanen av Fredrik Jacobsen Widmark (side 204)
07:50, 28. august 2019 Ingen har det som favoritt.
Mange ganger hadde han sett døden i øynene. Ventet på det hinsidige - ikke som en uvelkommen gjest, men som en nødvendighet av sitt levnetsløp. Han hadde tidlig gjort opp sin mening. Det var ikke spørsmål om hvor lenge man lever, men hvordan man lever.
Stig Ove Voll siterer Englandsfarere av Sigurd Evensmo (side 272)
00:22, 28. august 2019 Ingen har det som favoritt.
Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.
Ååå, for et godt språk! Og en fin historie. Litt undrende og antydende og akkurat passe spennende.
Første boka jeg har lest med øynene (leser nesten bare lydbøker) på veldig lenge. Jeg koste meg
venke siterer Sauebondens liv av James Rebanks (side 293)
17:36, 15. januar 2017 Ingen har det som favoritt.
Her oppe finnes en berusende tidløshet. jeg har alltid likt følelsen av å videreføre noe større enn meg selv, noe som strekker seg tilbake gjennom andres hender og øyne, langt tilbake i tidens dyp. Du blir så veldig ydmyk av å jobbe her - den rake motsetningen av å bestride et fjell, om du vil: Den frigjør fra enhver illusjon om din egen betydning. Jeg er bare en av mange saueavlere på fjellet vårt..., et lite ledd i en veldig lang lenke.
venke siterer De urolige av Linn Ullmann (side 9)
11:19, 22. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står.
venke siterer De urolige av Linn Ullmann (side 311)
11:17, 22. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Da pappa døde, greide jeg ikke å høre på båndene: kavingen hans, langsomheten, letingen etter ord. Og stemmen min som e overivrig blokkfløytespiller midt i rekviemet.
venke siterer De urolige av Linn Ullmann (side 305)
11:15, 22. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Jeg har rommet mitt, sprinkelsenga, hunden som tolererer at jeg drar den i ørene, hunden er liten, mindre enn meg, rett utenfor vinduet mitt står det en klynge furutrær, vinden i trærne er det første jeg hører når jeg våkner om morgenen og det siste jeg hører før jeg sovner om kvelden, jeg innbiller meg at jeg husker lydene fra da jeg var to, lyden av bølgene, lyden av småstein som skraper mot skolen, lyden av kjøleskapsviften på kjøkkenet, lyden av bestefarsklokken i stua, lyden av fluesurr i vinduskarmene fordi mamma alltid åpnet vinduene, lyden av de søvnige blomstene i det blomstrete tapetet, blomstene i tapetet gjesper når det er kveld og på tide å sove, jeg husker ikke om det var mamma eller pappa som sa det, lyden av det utvaskede linsengetøyet når jeg snur meg i det, lyden av natt og alles søvn og av mammas og pappas skritt gjennom huset, stemmene deres, jeg ligger i sang og hører dem bevege seg fra det ene rommet til det andre, huset er langt og lavt, som en festning.
venke siterer Historia om det nye namnet av Elena Ferrante (side 553)
21:16, 2. oktober 2015 Ingen har det som favoritt.
Dei barnlege sidene til Lila var det hemmelege hjartet i boka mi. Den som ønskte å vite kvar gløden kom frå, kvar den hadde opphavet sitt, den robuste, men usynlege tråden som sydde setningane saman, skulle ha lese gjennom dette heftet til ei småjente, ti små sider frå ei rutebok, den rustne knappenåla, det livleg fargelagde omslaget, tittelen, og endatil utan ein signatur.
Neinei, dette var skuffende!
Boka er skrevet som en TV-serie, med repetisjon av vesentlige detaljer innimellom. Liksom for å holde leseren fast.
Der Jørn Lier Horst hadde nøyd seg med tre linjer, bruker Kepler tre SIDER på å utbrodere et handlingsforløp. I detalj får vi beskrevet det som skjer. Nesten som om det skulle være en dreiebok til en TV-serie.
Har nå lest (hørt på lyd) denne boka og "Hypnotisøren" og begge følger den samme formelen. Er ikke fornøyd! Blir svært frustrert over denne skrivemåten og skjønner at dette ikke er noe for meg.
Dette blir den siste boka jeg leser av denne forfatteren
Duc Mai-The har her gitt meg en fantastisk leseropplevelse!
Måten han leser denne romanen på gjør at jeg kommer i en spesiell stemning og jeg bare venter på neste ord som blir lest for meg.
Tusen takk!
Dessverre tar alle bøker slutt, også denne. Anbefales på det varmeste som lydbok.
Spennende bok. Godt språk.
En del action, heldigvis uten for mange blodige detaljer.
Flott lest (som alltid) av Ivar Nergaard.
Ei av favorittbøkene mine - på nynorsk. Fantastisk historie om dei tre røvarane som alle var så redde for, men som sjølsagt ikkje var farlege i det heile tatt.
Ei av dei vesentlege bøkene i barndommen min på 70-talet. Verken eg eller mor mi var opptekne av at den var skrivi på nynorsk. Etter eg blei vaksen har eg lese boka på nynorsk og bokmål og eg held ein knapp på den nynorske utgåva. Meir sjarm, synest eg.
Sist sett
