Bokelskere.no

For meg var det omvendt. Jeg går for hesteboka. Som man sier, noen liker elva, noen liker hesten. PP er bra, uansett.

Akk og ve, enda en av de mange, mange bøkene jeg ikke har lest ............. Godt du minner meg på den.

Ja, virkelig!

Jeg leste den på litt.vit., og husker at den var tung å komme gjennom. Jeg har begynt på den igjen nå, siden det er en av bøkene "alle" sier er bra. Skal bli spennende å se hvor jeg lander nå, drøye femten år etterpå

Dette var fristende - fortell! Hva er det for en bok, og hva er det med Sinclair L? Jeg er helt -helt - blank her.

Ok, bare å komme seg på jobb, skjønner jeg ;)

Å, jeg har mine tvil. Tror det kan bli en fryktelig film, og vurderer sterkt å la være å se den for å ikke forstyrre det jeg har lest.

Jeg er enig. Det er lenge siden, veldig lenge siden, jeg leste Askildsen nå, og det er antagelig på tide å plukke ham fram igjen! Han er som Keith Richards. Eller uglen. Det er ikke mye han kan, men det han kan, det er han blant de aller beste til.

Suverent enig. Fred er et ferbervarmt mesterstykke.

Helt enig! Det er hardt å lese for mye Duun, selv var jeg gjennom hele trilogien i fjor og det kostet mye godt humør. Men for en forfatter. Jord, jord, jord. Undset? Har jeg med skam å melde aldri lest. Men at de ga prisen til Hamsun, derimot, er så å si ubegripelig for meg. Burde Duun fått den? Kanskje det. Burde Falkberget fått den? Kanskje det.

Det er fair; det handler nok om litterær sans; jeg har nok alltid foretrukket konkresjon framfor allegori, realisme framfor surrealisme; det viktigste er at du får kraft og glede av det, så kan jeg sitte der og synes det er masete så mye jeg bare vil :)

Askildsen er en av de få minimalistiske fortellerne jeg likte da jeg var seksten og fortsatt liker. Forklaringen er åpenbar. Han skriver så usannsynlig gode bøker. Og en av de få jeg anbefaler som lydbok, fordi han lser sjøl med manende sørlandstemme som formidler hans eldre menn bedre enn min indre stemme. Og den er jo som kjent jævli god :-)

Denne åpna øynene mine for to ting. Nigeria, eller Afrika om du vil, og at det fantes en litterær kanon vi i Norge knapt hadde hørt om. I alle fall vi under femti. Jeg jobber med å få ham til Litteraturhuset, og han burde snart få en stor pris slengt etter seg fra Sverige

Skriver under på alt dette, boka vokser på seg, og sammen med Mustafa Cans "tett inntil dagene" er den noe av det beste jeg leste i fjor. Se opp på Litteraturhuset i september hvor hun møter Roy Jacobsen til samtale om sosialdemokratiet, hun skreiv doktorgraden sin om den svenske utgaven av dette, og på Kapittel hvor hun møter Per Petterson til samtale om klasse og språk. Og gjett hvem som skal lede begge samtalene?

Må lese ei bok av Duun i året omtrent. Flere gjør meg depressiv. Han er så bra at jeg får lyst til å reise i tid å konfrontere idiotene som ga Nobelprisen til Undset istedet og æreskjelle dem på det groveste.

Den eneste boka som overlevde tvangslesningen på skolen. Alt annet vi måtte leste døde, men Fred var så bra at den beseira anarkisten i meg. Herregud så bra Garborg var. Har vi hatt bedre forfattere noen gang, jeg tviler. De fire store kan bare sette seg rolig til ved hans føtter, Hamsun kan kanskje få kjemme barten hans om han lover å holde kjeften sin.

Michelets mest undervurderte krim, med noen fantastiske oversettelser av Maxim Gorkijs bok fra New York med samme navn. Helt der oppe sammen med "Hvit som snø" og "Jernkorset" når Norges beste krim gjennom tidene skal kåres

Er dette ei bra bok? Utvilsomt. Er Dahl en god forfatter? Utvilsomt. Er det å skrive en moderne eksistensiell roman inn i ramma av en nitidig korrekt historisk roman vellykka? I bokas beste partier, er det det, og da gjør Dahl ting jeg ikke har sett noen få til på norsk før. Særlig mot slutten, når han har skrevet av seg Collett og Welhaven, fungerer boka på alle måter. I bok som burde vært diskutert mer, men dessverre var ikke kritikken istand til å si så mye mer enn hva den handla om

Tore Renbergs beste bok. Smertefull fortelling om en kjernefamilie som rives opp av en alkoholisert far. Familiens sammenbrudd har vært et ledetema gjennom hele Renbergs forfatterskap fram til denne boka, her skriver han det ut i sin fulle, grusomme bredde for første gang. Her har han både språk til å gjøre Orheimenes følelser til våre, og mot til å skrive det som en direkte episk fortelling hvor de faktiske hendelsene ikke lenger overlates til vår motvillige fantasi, men står fram og jager oss gjennom sidene. Ei bok som sitter lengre enn Manne som elsket Yngve, men skrevet med den samme intensiteten. Anbefales

Beklager Tore, begynte igjen i kveld. Det er fortsatt helt utrolig kult. Og siden jeg i motsetning til deg alltid har likt litterær surrealisme godt, tror jeg du får kose deg aleine på Ikea og høyfjellet.