Bokelskere.no

Tusen takk, Øystein Stene, for at du en gang skrev en norsk zombieroman for voksne. Det finnes altfor få av dem. Det meste av norsk zombielitteratur er enten tegneserier eller skrevet for barn/ungdom. Denne boken var derfor en stor fornøyelse for meg å lese. Ikke bare fordi jeg i utgangspunktet er stor fan av zombier spesielt, men fordi boken er en frisk og eksotisk skapning innen norsk litteratur generelt, og fordi konseptet – slik jeg forstår det, og basert på min egen oversikt - er originalt i zombielitteraturen internasjonalt. De fleste zombiebøker (samt filmer og serier) er i første omgang actionpregede og apokalyptiske. I andre omgang fokuserer de på menneskelige forhold og menneskelig samhandling, tematiserer menneskelig samfunn og dernest dets reaksjoner på zombieutbrudd i flere av samfunnets nivåer. Med zombien følger gjerne et virus, altså en sykdom, og zombien anses med ett som en antimenneskelig, brutal, primitiv og farlig trussel for alle mennesker og menneskeheten for øvrig. Man kan paradoksalt nok argumentere for at de fleste zombiebøker ikke handler om zombier, men om mennesker og menneskelig overlevelse. Jeg skal ikke foreta en komparativ analyse av zombielitteraturen for øvrig og Zombie Nation her, men det er verdt å merke seg det som gjør Zombie Nation unik i sin sjanger: Zombie Nation handler først og fremst om zombier og et zombiesamfunn fra et zombieperspektiv. Språket er også nærmest spesialtilpasset et zombiesinn: stilen flyter som i et skjæringspunkt mellom det bokstavelige og abstrakte, det tekniske og det filosofiske. Resultatet blir som en opplevelse av å eksistere i et undrende limbo. Er det ikke der zombiene befinner seg, da: mellom det levende og det døde?

Mennesker er nødvendigvis en del av denne verdenen (uten sammenligning får man jo ikke noe perspektiv), men her både utforskes og utvikles forholdet mellom mennesker og zombier. For min del ga dette perspektivet meg en filosofisk oppvekker; Ved å lese om zombiene på denne måten, ved å observere deres samfunn og lese meg inn i et liv som zombie lærte jeg faktisk mer om det menneskelige samfunn og meg selv som menneske. Boken har i tillegg en struktur som gjør den interessant og spennende å lese, fordi den veksler mellom å informere om den historiske bakgrunnen til zombiesamfunnet og om livet til hovedkarakteren.

I mine øyne lykkes Øystein Stene med sin modne tilnærming til zombiene, som kan appellere både til de som liker zombier, og til de som egentlig ikke liker zombier. Han presenterer en ny type zombie: den seriøse, tenkende og siviliserte zombien. Han viser oss altså at zombier ikke bare er zombier. Han viser oss at vi kan forestille oss dem som noe annet enn et primitiv og brutalt vesen: som noe mer nyansert og selvstendig - noe som lar oss se oss selv i et nytt lys.

Konklusjon: Anbefales!

For to år siden leste jeg min første bok av Grady Hendrix, og det var The Final Girl Support Club, og jeg må si at jeg likte denne bedre, selv om jeg elsker final girls konseptet, også.

Selv om The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke består av final girls konseptet, var denne mer underholdende, mørkere og morsommere å lese. Dette er en bok som ikke er alvorlig horror og det er heller ingen grøsserkomedie, men har en hårfin grense. En fin mellomting.

Kjedelig hverdag
Som man skjønner på grunn av tittelen, er dette en vampyrbok. Det er 90-tallet og Patricia Campbell er lei av husmorlivet. Hun lager mat, passer barna, vasker hus og steller hage. Mannen ser hun ikke ofte til da han jobber mye, og moren hans bor hjem hos dem siden hun er senil og pleietrengende. Heldigvis har Patricia bokklubben, hvor hun får anledning til å snakke med andre kvinner. De velger bøker, leser dem og møtes for å drøfte dem. De leser ofte mørke bøker som true crime, thrillere og horror. Da noen dør i nærområdet deres i Old Village, flytter James Harris inn, og påstår at han er grandnevøen til husets tidligere eier. Han blir godt likt av alle.

Men helt siden han har flyttet inn, begynner Patricia å oppleve merkelige ting. Hun føler seg ikke lenger trygg i sitt eget hjem, og da hun blir vitne til noe grusomt og uforståelig, må hun sørge for at alle får vite hva som egentlig foregår. Men hvordan skal hun fortelle det uten at folk skal se på henne som en sprø person?

Noen ganger er det lov å være dorutsibar
Boka kan virke forutsigbar, og noen ganger gjør det ikke noe, hvis boka er skrevet på en god og underholdende måte, og det var denne, uten tvil. Har ofte lest horror hvor jeg har likt stemningen og konseptet, men lenge siden jeg har blitt underholdt som med denne, og det var virkelig på tide. The Southern Book Club's Good Guide to Slaying Vampires minnet meg litt om skrekkfilmer jeg elsket å se under oppveksten på 80 og 90-tallet. Da filmene var noe hemningsløse og mer vågale.

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires er en slags blanding av Deseperate Housewives og en voksen versjon av Fright Night. I Fright Night filmene, både i originalfilmen og nyversjonen, er hovedkarakteren en tenåring, men her er hovedkarakteren en godt voksen kvinne. Det er det jeg mener med voksnere versjon.

Karakterene er ikke spesielt troverdige og det var heller ikke noen å relatere til, men det gjorde ikke noe. Her gikk sidene nesten av sted av seg selv, stemningen var både småmorsom og uhyre interessant. Kunne ha sagt så mye mer om boka, men dette er en bok man bør oppleve. Skjønner at The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke er noe for alle, men hvis man liker hemningsløs, dyster og underholdende vampyrbok, er det bare å hive seg over denne. Hadde nok ikke kjedet meg i Old Village.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når hele sommerferien går til helvete ...

Urettferdig sommerferie?
Særlig hvis man hadde andre planer og man har foreldre som forandrer på dem. Det skjer med Karoline. Hun hadde sett for seg en herlig sommerferie med bestevenninnen, men på grunn av oppussing hjemme, sender foreldrene henne bort på campingtur med bestemoren. De skal tilbringe sommeren ved Hersjøen Camping. Verre kan det ikke bli. Med laber stemning, blir hun med bestemoren sin da hun ikke har noen valg. På campingplassen begynner hun å henge med Norah, og de blir nysgjerrige da en gutt som heter Mathias dukker opp. Hvem er han?

Samtidig er Karoline dødsforelsket i en gutt som hun følger på sosiale medier, og jo mer hun blir kjent med Mathias blir hun usikker på hvem han er, fordi det føles ut som om det er noe han ikke forteller henne.

Det er nok sommerferie for de fleste og mange er ute etter drømmeferien. Denne boka er et godt eksempel på det. Dette er en ungdomsbok med mye følelser, sommerstemning og det å føle seg litt utenfor, spesielt når man bruker sosiale medier. Selv om ting ikke går helt etter planen, kan det skje noe fint eller kanskje ikke noe skjer i det hele tatt, og det blir en vanlig ferie. Karoline får oppleve begge deler. Hun blir kjent med seg selv, hun blir kjent med ukjente følelser, og innser at ikke alle er verdt å forelsket i, for ikke alle er den de utgir seg for å være.

Altfor forutsigbart
Kjendiscrush er første bok i Kjendiskjæreste trilogien. Den er svært lettlest og er delvis om umulig forelskelse som er beskrevet på en god måte, og som mange ungdommer kanskje kan kjenne seg igjen i. For noen voksne kan Kjendiscrush virke vel fluffy og noe utroverdig. For min del ble dette altfor åpbenbart, selv til ungdomsbok å være. Kommer nok ikke til å lese resten av trilogien, da dette ikke er min sjanger eller tema.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

En gang for lenge, lenge, lenge siden
Visnet min mor opp
I tusen små perler
Som blomstret ut i friheten
Med en krystallisert fuktighet
I en glinsende isfrostaura
Og omfavnet meg med tropiske gnister
Der jeg lå omsvøpt i jordbæretårer.
Det var i går.

• Nicolai Alexander Styve

Ja, de samler seg jo gjerne der det er størst muligheter for å få tak i mat. Jeg har også en egen foringsplass til fugler, og her har jeg mat som både småfugler og skjærer kan kose seg med. Jeg har hatt ganske mange skjærer om gangen, men det er som regel de lokale skjærene som pleier å være her. De som har territorium i dette nabolaget, altså. Når det er unge skjærer, som på denne tiden, og ungene fremdeles holder seg til foreldrene, pleier de å være litt pratsomme. Gjerne på en lavmælt, nesten syngende måte. Det er hyggelig å høre på, syns jeg. Men lyden som varsler om fare, den skarpe, høye, gjentakende lyden, pleier oftest å varsle om katt i nærheten. I vårt nabolag har vi en del katter. Hos meg må kattene hoppe over et gjerde før de kan nå foringsplassen, så fuglene får god tid til å reagere, men av og til sitter katten bare og lusker bak gjerdet, og da sier skjærene ifra til hverandre. Det er for så vidt ikke skjærenes skyld at vi mennesker vil stå opp senere enn dem, men vi kan gjøre noe: Har vi katt, kan vi være påpasselige med å ta den inn om kvelden og slippe den ut først etter at vi selv har stått opp (gjerne etter litt mat og lek også, så den jakter mindre). Du kan kanskje høre med naboene om de kan prøve det? Hvis katten holder seg unna eller rett og slett er inne, trenger som regel ikke skjærene å varsle om fare tidlig på morgenen. Da pleier de bare å spise og kose seg og fly videre. Selv har jeg prøvd å bare gå ut, beveget meg rolig mot skjærene og katten, og så har skjærene fløyet vekk, og katten trukket seg unna. Da har det blitt stille igjen. Hvis man samtidig pleier å være slem mot skjæra på en eller annen måte, kan de begynne å varsle rundt deg også. De husker ansikter. I boken står det forresten at man kan lokke til seg enda flere skjærer hvis man tar livet av skjærene som har territorium ved ditt hus, fordi de gjerne holder andre unge og ikke-hekkende skjærer på avstand. Det er i tillegg ulovlig, selvfølgelig. Men det er uansett bedre å ta vekk faren/det de varsler om, enn å ta vekk selve skjæra. Hyggelig å høre at du vil lese boken. Håper du liker den!

Hvis det stemmer at jo mindre kjennskap man har til noe/noen, jo mer tilbøyelig er man for å være ufølsom overfor eller mislike det/dem - og motsatt - jo mer kjennskap man har til noe/noen, jo mer tilbøyelig er man for å ha empati med eller å like det/dem, så vil jeg si at boken kan gjøre nettopp det. Jeg likte jo skjærer før jeg leste boken, men jeg forstod dem ikke. Nå både liker jeg og forstår dem ennå mer. Samtidig har jeg lært at en skjære ikke bare er en skjære. Det fins ulike typer skjærer, som alle er, kan og gjør mye mer enn vi vanligvis ser, eller får muligheten til å se. Boken har i tillegg gitt meg mer forståelse for atferd i dyreriket og naturens overordnede system. Jeg har fått perspektiv, og det er nettopp derfor jeg leser bøker.

Ekte gjenferd er en fin innføring for barn som vil ha noe skummelt å lese, og som kanskje vil bedre kjent med norske spøkelser?

Faktabok om kjente gjenferd
Hva man tror på eller ikke, er ikke så nøye. Selv leser jeg slike bøker fordi det er fascinerende. Ofte leser jeg slike bøke for moro skyld og for å lære mer om temaet. Det er jo en kjent sak at Norge består av mange overnaturlige myter, og dette er en samling av de mest kjente. Denne samlingen består av sytten myter/fenomener. og de er kjente for oss fleste. Selv kjente jeg til alle. Boka er på ingen måte skummel, heller ikke for unge lesere, tror jeg, da tonen er ganske saklig. Boka er beregnet som en slags faktabok for unge lesere fremfor at det skal være skummelt og uhyggelig. Noe Camilla Otterleigjør på en fin måte. Tekstene er passe lange, saklige og forståelige. De kan kanskje bli en smule monotone, hvis man leser flere av historiene i samme slengen.

Illustrasjonene er laget av Tiril Valeur og de passer godt til målgruppen og historiene, men for min del ble det litt barnslig. Jeg liker fargebruken og stemningen de får frem, men stilen minner meg noe om manga som jeg av en eller annen grunn ikke er så glad i. Kunne ha tenkt meg mer creepy illustrasjoner, men så er ikke boka beregnet for voksne, noe man må huske på.

Kom gjerne med tips til lignende bøker
Bakerst i boka er det med kilderegistrering, og det er synd at de fleste er fra forskjellige nettsider i stedet for kilder til bøker. Grunnen til at jeg etterlyser dette, er at jeg selv kunne ha tenkt meg å ha lest flere lignende bøker, samme om det er på norsk eller engelsk. Synes det er vanskeligere å finne spøkelseshistorier/fakta om gjengerd i bøker nå enn det var før i tiden. Synes det er både spennende og uskyldig moro.

De mytene jeg likte best å lese om var Dødens budbringer, Den hevnlystne hustrua og Den grusomme nazisten, og savnet flere historier og fra større deler av landet, men alt i alt en fin innføring for unge lesere som vil lese om det overnaturlige og myter generelt. En god bok å få med seg en rolig sommerkveld. Terningkast fire til handling og terningkast to til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Dette er en veldig god og utfyllende bok om skjærer. Den er meget informativ, språket er konsist, og bildene er kjempeflotte. Det er åpenbart at forfatteren har gjort seg flid med forskningen sin. Jeg liker også at boken er såpass stor. Det gir en litt annerledes leseropplevelse, og bildene blir enda flottere.

Boken er perfekt for deg som liker skjærer!

Dette er de morsomste stripene i verden!

Skiftende årstid, et annet århundre, andre regler og strengt regime, er bare noen få beskrivelser av The Coffin Path av Katherine Clements, og boka har mer å gi enn det man kanskje tror på forhånd.

Ensformig liv?
Det er 1674 og man blir kjent med Booth familien. Bartram Booth eier stedet, og han bor der med sin voksne datter Mercy og en hjelper som heter Agnes, men de behandler henne som et familiemedlem. Noe som sikkert var uvanlig på den tiden. Han vil at datteren skal gifte seg og skape seg et helt annet liv, mens hun mener hun ikke er en kvinne man vil gifte seg med. Hun vil heller være igjen i huset Scarcross Hall. Huset og området rundt, er det eneste stedet hun kjenner til, og det er heller ikke et annet sted hun vil være. Siden faren hennes er eldre, tar hun større ansvar for sauene og mye annet.

En dag kommer Ellis og håper at han kan få en jobb hos dem. Til tross for at Mercy er noe skeptisk, får han jobb, og det tar av og til tid for Mercy å bli vant til nye folk. Men med tiden blir de kjent med hverandre og tillit settes på prøve gjennom hverdagen.

Det Mercy ikke sier, er at hun opplever rare ting. Hun merker ofte at hun blir iaktatt av noe eller noen, opplever merkelige ting og noen mynter fra farens samling er blitt borte. Faren hennes har sine hemmeligheter, han også. Han vil selge eiendommen, slik at Mercy kan skape seg et bedre liv i et annet sted og for å beskytte henne. Beskytte henne for hvem, eller hva?

Gotisk horror og historisk roman er en interessant kombinasjon
The Coffin Path er en blanding av gotisk horror og historisk roman. To sjangre som er kjent for å være trege i handling, noe som også skjer i The Coffin Path. Den tar seg god tid til å bygge opp stemning, bli kjent med karakterene, og det lunefulle landskapet. Clements er god på å beskrive værendringene gjennom årstidene, isolasjonen og hvor ensformig et liv kan føles, spesielt for Mercy som ikke har vært andre steder, og ser omtrent de samme folkene hver dag. Boka beskriver også god arbeidsmoral, harde kår og klare seg med det man har.

Boka består av familiehemmeligheter, noen overnaturlige elementer, og man blir kjent med en gammeldags ensomhet. En tid da man ikke var oppslukt i teknologiens verden. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ble det ikke brukt for mange overnaturlige hendelser, og forvent ikke mye action, for her tar forfatteren seg god tid gjennom handlingen. Noe jeg setter pris på. Jeg får mer stemning ut av en bok som tar seg god tid fremfor de som inneholder mye action.

Grunnen til at jeg også kaller boka for en historisk roman, er fordi Storming of Bolton blir så vidt nevnt i handlingen, også kalt Bolton Massacre, som skjedde den 28.mai 1644. Men bortsett fra det er karakterer, og hendelser ellers i boka, fiksjon.

En lang og stemningsfull bok som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, miljøet, utfordringene og kampen for tilværelsen. Jeg ville ha likt The Coffin Path enda bedre hvis de første hundre sidene ikke var så monotone, for det tok litt tid før man kom seg ordentlig inn i handlingen og hendelsene. Men Clements skriver godt og har lyst til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla