There was no room in my mind for anything else. I read, much later somewhere, about something called "flow" which is when you are so engaged in what you are doing, the rest of the world falls away. Musicians get it, and artists, and I felt it too – was part of the plane, the two of us one single unit, doing what we were both designed to do.
En flott historie om fem brødre som vokser opp i Odda på 1940-50 tallet. Den eldste av de fem brødrene er forfatterens egen far. De lever forskjellige liv, disse brødrene og de får tidlig utdelt sine roller, da faren deres dør, før eldstemann er konfirmert. De er en energisk gjeng og blir berømte for sine maratonløp. En reiser til Amerika, en annen vandrer Hardangervidda på kryss og tvers. De bygger hus, hytter, biler og båter. Dette er ei bok breddfull av livsfortellinger, levd liv og røverhistorier. Kjærlig fortalt av datter, niese og barnebarn, Marit Eikemo. Jeg hørte lydboka og den er godt innlest av Silje Breivik.
Vet at Tore Renberg selv leser flere av sine romaner som lydbok. Tollak til Ingeborg, Hillevåg-serien, og bøkene i Kompani Orheim/Mannen som elske Yngve-serien. :) Stavanger dialekt er ikke blant dem du etterspør men det er iallefall dialekt...! :)
Kort sagt: Denne boka skjønte jeg ikke. Det er en roman med et "vi" som forteller om hvordan det er å ha forfatteren Nicolai Houm som skrivekursleder. Vi får også lese noen av tekstene deres, og får hint om hvordan de henger sammen med deltakernes liv. Det hele er nokså postmoderne.
Jeg lo flere ganger, og likte mange av formuleringene, som den om at "det var så stille at man kunne høre noen plugge i en HDMI-kabel" (fritt etter hukommelsen). Men boka som helhet festet seg ikke hos meg.
Det er lett for de som har mye, de som har starta med åpne dører, å snakke om hvor likt det er i Norge. Men prøv du, og se om du kan skru sammen et kjøkken fra IKEA uten bruksanvisning eller skrutrekker. Om du ikke har riktige verktøy med deg, eller noen som viser deg hvordan, er mye som er lett for noen, umulig for andre.
Utenforskap, i sine mange former, kokes sjelden ned til én enkelt hendelse. Det som handler om klasse, om sosial status, om systematikken i rasisme og andre former for forskiellsbehandling, er som oftest ikke én situasjon som kan filmes, eller én enkel feil som kan rettes opp i med noen grep. Det som treffer flere og som på forskjellige måter trenger helt inn til beinmargen, som fester seg der så sterkt at det blir del av både identiteten og verdensbildet ditt, som former deler av livet, veivalg og muligheter du har, de skjer gjennom mange små drypp. Grenser som tråkkes over bare litt. Drypp. Hvordan du blir sett på og snakka til. Drypp Gjentagende bekreftelser. Drypp. Igjen og igjen, til dråpene til sammen har borra seg gjennom og lagd sine egne baner. Til det ikke blir én ting eller hendelse som er problemet, som gjor at noen har færre muligheter, ikke slipper inn, lever dårligere og kortere enn andre. Det er hele bildet. Ikke bare hvordan du ser på samfunnet eller hvordan samfunnet ser på deg. Men også hvordan du speiler deg selv i dammen fra alle de små dryppene.
Alle var de øyensynlig underlagt denne usannsynlige, vesle mannen med den store mustasjen. De satt der fromt og lydig – […], drapsmannen; hun, hans offer; David, mannen som elsket henne – alle satt med sin kaffekopp og lyttet til denne lille tassen som på en merkelig måte dominerte dem alle sammen.
'How did it start?' he asks. 'The library thing'
I cast my mind back, to before grad school, before undergrad even, all the way to the first moment I remember loving a story. Feeling like I was living it. Being, even as a child, bowled over by how something imaginary could become real, could wring every emotion from me or make me homesick for places I’d never been.
'Narnia,' I tell him.
'Now, that one I’ve heard of,' he says.
'Ever since Mr. Tumnus showed up at that snowy lamppost, this world was never going to quite cut it for me.'
'Who’s Mr. Tumnus?' he asks.
'I thought you’d read it!' I cry.
'No, I’ve heard of it,' he corrects me.
Inside, the fluorescent lights take their sweet time flickering on.
I feel a pang of longing, Nostalgia, I guess, for every library I’ve ever loved, and the little girl who dreamed of this: being the first person in and the last out of a building brimming with books. And feeling like it belonged to me in a way, and I to it.
A home, when nowhere else felt right.
Harvey takes a deep breath. 'Don’t you love the way it smells?'
'So, so much,' I say.
'That right there' he says, 'is why I can’t retire. If could live in this feeling, I would.'
Husk at den har en oppfølger, eller nei, må har den to. Altså er det tre bøker i serien. Det er såpass,lenge siden jeg leste den at jeg ikke husker «hullene», men kanskje tettes de i neste bok?
Ellers er jeg helt enig i det du sier. Jeg har selv gitt denne boka en 3-er. Og det til tross fortsetter jeg å lese disse bøkene, for de lykkes i å underholde, og det er bøker som krever veldig lite av leseren. For meg er dette en skikkelig «guilty pleasure» - og for meg betyr det at jeg bevisst velger en bok som ikke et av særlig høy «litterær» kvalitet og som heller ikke forsøker å være et litterært mesterverk. Jeg liker god kvalitet, og leser mest av det, og mellom slagene synes jeg at slike bøker som dette er fantastiske for å bare kunne lese uten å tenke. Jeg går imidlertid inn i slike bøker med dette i tankene, og der jeg vanligvis er kritisk til både språk og,plott og karakterer, godtar jeg det bare her.
Ps: skulle egentlig bare si ENIG. Og legge til at også «mindre gode» bøker har sin plass og hensikt, og takk og pris for det! :)
Jeg famlet med hendene i løse lufta, jeg så ut på de mørke jordene som om jeg kunne finne ordene der. Jeg skimtet de doble lysene på en diger trailer langt, langt der nede. Både foran og bak den blinket det i lys fra en lang kjede av bitte små personbiler. Det satt mennesker med ulike planer inne i hver og en av dem. Så mange planer, så mange liv, og likevel kjørte alle bilene pent etter hverandre på rett linje.
En av bøkene jeg gleder meg til i høst, er Erika Fatlands om det portugisiske imperiet, "Sjøfareren". I den forbindelse kom jeg over denne tynne saken: Ei dagbok av en ukjent forfatter (trolig Álvaro Velho) som var med da Vasco da Gama seilte rundt Afrika til India i 1497-99.
Boka er mest interessant som tidsbilde. Vi har lett for å tro at diplomati er et nytt påfunn, men det må vel være menneskehetens nest eldste aktivitet sånn cirka. De sjøfarende portugiserne må vurdere risikoen for hvert folkeslag og hver havn de er innom, med en effektiv "stålneve i silkehanske"-strategi i bunn. De deler ut krimskrams og middels gode gaver som tegn på velvilje, og fyrer av noen kanoner her og der når det trengs, uten at det blir virkelige konfrontasjoner av det. Så var de jo også i mindretall og langt hjemmefra, og mest på oppdagerferd. Og de kom hjem til slutt (men boka slutter en gang rundt Sierra Leone på hjemturen).
Boka skildrer hendelser, ikke tanker. Det er ingen problematisering eller psykologisering av det som skjer. At folk piskes og tortureres blir registrert på linje med andre hverdagslige hendelser, og mannskap som dør av sykdom var også en naturlig del av livet til sjøs.
Tørr, men interessant appetittvekker før høstens Fatland-bok.
'My foolish dear ... my dear foolish dear, don't say that. An imagination is a wonderful thing to have ... but like every gift, we must possess it and not let it possess us. You take your imaginings a wee bit too seriously. Oh, it's delightful ... I know that rapture. But you must learn to keep on this side of the borderline between the real and the unreal. Then the power to escape at will into a beautiful world of your own will help you amazingly through the hard places of life. I can always solve a problem more easily after l've had a voyage or two to the Island of Enchantment.'
Ruth ser nysgjerrig på ham. «Tror du virkelig at det kan være noe mistenkelig ved hans dødsfall?»
Nelson sukker. «Jeg vet ikke, Ruth. Gammel mann dør, ingen mistenkelige omstendigheter, legen skriver straks under på dødsattesten. Men jeg vet ikke ... Dagen før hadde han mer eller mindre innrømt at han visste noe om dødsfallene. Fortalte at han ikke kunne si noe om det til meg fordi de var 'blodsbrødre'. Neste dag dør han. Man må ikke være Poirot for å synes at det er en smule mistenkelig.»
Jeg slo ned paraplyen og lot vannet renne nedover det korte håret mitt, sildre langs pannen og halsen.
- Løft hodet, sa Agathe.
Jeg lukket øynene og vendte ansiktet mot himmelen. T-skjorta mi var søkkvåt, regnet varmt av sommeren det bar med seg, det rant nedover øyelokkene, kinnene, leppene, jeg kjente gråten presse seg fram i brystet, stige opp gjennom halsen, før den slapp løs i regnskyllet.
Det finnes et bånd mellom søsken som er uforklarlig og uhåndgripelig, som gjør at vi forstår hverandre med et blikk, tilgir hverandre på et blunk, en slags bro mellom sansene, som gjør at vi lider når den andre lider, og er lykkelige når den andre har det bra.
The sand was pale white, stretching as far as I could see to the north, swaying dune grass and scraggly pines running its length. To the south was a rocky red cliff crowned with evergreens. We took our shoes off and walked up the shore, where it was quieter, the sand squelching strangely under our feet.
“It’s called the singing sands,” Felix said. I rubbed my toes back and forth, trying to make a melody. It sounded like an out-of-tune seal.
It’s amazing how small the rooms are, how outlandish the wallpaper. Even though I know the movies weren’t filmed here, I picture Megan Follows as Anne and Colleen Dewhurst as Marilla, churning butter in the dairy porch.
The three of us will visit Green Gables Heritage Place in Cavendish and have lunch at Blue Mussel Café in North Rustico. I’m ordering the beer and lime mussels and the seafood chowder poutine.
It was a postcard-perfect fall day. The roads were lined with pumpkin stands and the yellow and orange leaves that still clung to their branches shone in striking contrast to the sky. Most tourists to Prince Edward Island visited in the summer. They roamed Green Gables Heritage House, stuffed themselves silly with lobster, wiggled their toes in the sand at Cavendish Beach, bought tickets to Anne of Green Gables—The Musical, golfed. But early October was so stunning, I couldn’t imagine a more beautiful time or place. The colors of the island always astounded me—how green the grass, the neon canola fields, the rich rust of the soil and sand, the purple streaks of lupines. But under the bright blue fall skies, everything seemed more vivid. It felt like after the clammer of the summer high season, the island began to flat-out brag.
“I’m so glad I live in a world where there are Octobers,” Anne Shirley said, and now I knew why.