Bokelskere.no

Ikke bare unger, Jostein! Ikke bare unger!!!!!! (hjelp!)

Bøker er en tvilsom handelsvare. De
trykkes av folk som ikke forstår dem,
selges av folk som ikke forstår dem,
bindes inn, leses og kritiseres av folk
som ikke forstår dem. Og til alt over-
mål : de er noen ganger skrevet av folk
som ikke forstår noen ting.

Yousef Lichtenbaum

Praktfull opplæring, sårt tiltrengt for meg! Oraklet fra Møre slår til igjen! Tusen, tusen takk, Jostein!

Kulturen rundt fotobøker er liten i Norge, og det er sjeldan eg ser kritikk av fotobøker, Men fotoboka er ei svært særeiga uttrykksform, og som kjend har Tomas Espedal nyleg gitt ut ei, og forsøkt å fronta sjangeren litt. Elles har ein Knausgård sitt samarbeid med Thomas Wågström som har resultert i fotoboka Nakker, samt Alt som er i himmelen, som eg har omtalt her. Dette er vel dei mest populært kjende døma på det som litt flåsete kan kallast den seriøse fotoboka (eller fotoboka som kunstverk, kanskje). Elles har kanskje somme hørt om Andrea Gjestvang si sterke bok om Utøya-ofra.

Fotobok er også ein type bok som i større grad enn den gjengse roman tar inn over seg at ho er eit taktilt objekt, altså ei bok på papir, og ikkje noko digitalt. Blainga i ei fotobok, det umiddelbare og det langsame, samanstillinga og alt dette her som ein får ved å bla fram og attende i ei bok er ofte svært gjennomtenkt. Kort sagt meinar eg fotoboka ofte tar inn over seg bokformatets eigenart i større grad enn andre typar bøker. Det vert jobba med papirtype og trykkvalitet i større grad, og så vidare.

Då eg flytta til Oslo frå Bergen hadde eg håpar Deichmanske bibliotek var betre på foto enn Bergen offentlige, men førebels verkar det motsette å vera tilfelle. Eg som trudde det stod ille til i Bergen, vel … .

Uansett er det underleg for meg kor lite interesse det er å spore for denne sjangeren. Kanskje det går på biletkompetanse, eg veit ikkje, men vi er jo alle omgitt av fotografi på alle moglege måtar, så det er pussig at så få er interesserte i å få eit meir medvite forhold til det. Det er låg terskel for å opna ei fotobok, og fort gjort å kikke gjennom fleire for å få overblikk, så eg tenker meg det er ein kombinasjon av interesse og manglande formidling som gjer det så smalt som det er. Eg tviler ikkje på at det vert produsert fleire bøker om korleis ein fotograferer enn det vert produsert gode fotobøker. Og dermed vert samtalen om fotobøker ofte halde til akademia, og eit snev entusiastar innanfor amatørfotograf-miljøet, noko som ikkje er heilt heldig.

Men om nokon har lese heilt ned hit, så sit dei kanskje inne med eit tips om ei god fotobok?

PS: Eg må forresten også nemna Frode Grytten som ein formidlar av fotoboka i Norge, han har også samarbeidd med fotograf Jens Hauge.

Knausgård skriv jo i essayet om kaotiske fenomen som liknar andlet. Dette er ei kjent psykologisk effekt. I tidlegare tider har jo også skytolking vorte teke som ei rimeleg seriøs disiplin (Nils Gilje kallar det skyenes semiotikk, om eg hugsar rett).

Boka består av fotografi av skyer, og det er i grunnen godt gjort å skapa interesse for slike bilete, men dei er lekre, og eg tenker på ein annan fotograf som har drive med dette, nemleg no avdøde Tom Sandberg, som gjerne sat ved vindauget i passasjerfly og fotograferte.

For meg vert det eit problem når det verkar opplagt at ein skal sjå eit andlet i biletet, og dette verkar særleg tiltenkt på grunn av essayet i starten, så når dette skjer vert eg straks uinteressert i biletet. Somme liknar kroppar, dei likar eg gjerne betre, men i det heile tatt er det liksom eit problem at ein tenker at skyene skal likna på noko. Det vert liksom for platt. Då likar eg betre dei bileta der eg ikkje straks festar meg ved ei spesiell form, men meir ved nyansar og dynamiske biletflater, og slike meir abstrakte ting. Den kornete biletflata somme stader synest eg fungerer betre enn dei meir glatte bileta, fordi det abstraherer, gjer det meir poetisk, eller tilsløra, i mangel av betre måtar å seia det på.

Ein stad er eg i tvil om eg ser på skyer direkte, eller skyer reflektert i ei vassflate (det eldste trikset i boka, men eg les det som ein sjølvrefererande kommentar).

Men altså, der det brått finst eit andlet, noko som er for opplagt, blir liksom resten av biletet liksom sett ut av spel. Det er best når det fungerer som ein heilskap. Likevel må eg nyansera dette litt, det finst unntak, og boka held liksom på sitt mysterium. Her og der nærmar det seg noko tvetydig (liknar det på noko, eller gjer det det ikkje, er det berre meg, eller vil fleire sjå det slik), då er det bra, då er det liksom så langt inne i hovudet mitt at eg kan byrja å tvila på eit eller anna ved meg sjølv. Og så er det berre skyer, skyer, komposisjonar av skyer. Ein stad eit fly og ein fugl, ein stad ein horisont, men elles berre skyer.

Det er interessant å sjå korleis Oslo var på denne tida, men som gatefotografi i seg sjølv er ikkje dette noko sjangermessig høgdepunkt.

Fotografen jobbar som avisbud, og fotograferer det. I og for seg eit interessant utgongspunkt, men boka vert tynga av overforklarande tekstar, og den liksom kronologiske struktureringa, etter tid på døgeret, får heilskapsopplevinga til å stivna. Elles ber det preg av å vera for ufarleg og tilforlateleg fotografert til verkeleg å engasjere, og det hjelper ikkje at fotografen erklærer sin eigen voyeuristiske fascinasjon i tekstane, liksom for at det skal smitta over på lesaren, i tilfelle premisset var uklart frå før (sjølvsagt ikkje).

Det som etter kvart byrjar å interessere meg er vel samanlikninga av dei ulike bygårdane, men dette skjer liksom mest via teksten, og ikkje så mykje via ei slags klassifisert fotografisk undersøking av tinga.

Eit par verkeleg gode enkeltbilete, men i det heile tatt verkar alt ved denne boka nokså tilfeldig.

Fint innlegg igjen, gretemor. Det artikkelen ""din" forteller, har også jeg lest et sted for år siden. Mener å ha lest at da man måtte bort ekstrakter fra koka(in)blader, (=Kokain spaltes til morfin straks den kommer i blodomløpet), samt alkoholen, fikk man etter en del fram og tilbake likevel lov til å beholde navnet som var godt innarbeidet. Hvor mye kolaekstrakt man fikk beholde vet jeg ikke, drikken inneholder litt koffein i dag (tror jeg), men måtte også reduseres kraftig den gang , dersom produktet skulle kunne selges uten aldersgrense. Artikkelen jeg mener å huske leste jeg for mer enn fem år siden, og mye kan ha blitt endret siden den gang. Men, kolanøttene i boken virker jo som rene "gudedrikken". Ingefær er jo tidlig i folkemedisinen kjent for å ta knekken på kvalme. Hvem vet om ikke også denne viten stammer fra gammel "(over)tro"?

Ja, dersom vi ( jeg?) leter etter kontraster mellom bøkene vi har lest sammen i det siste, kan en
neppe få større kontrast!
Alt du biter merke i, Kjell! Prisverdig!

La meg ellers legge til: Etter ca 3 kapitler (ikke mye, men må se å avslutte lesingen en annen bok) av " Mønsteret rakner" føler jeg en slags velvære som leser særlig i forhold til 1884 som står for meg som et mareritt i forhold. (Men det var vel kanskje det Orwell ville oppnå. ?) Jeg kan allerede si at selv om det jeg i dag la inn som sitat fra boken om å drikke palmevin av menneskehoder ikke akkurat virker særlig sympatisk ved hovedpersonens karaktertrekk, må jeg se for meg en helt annen tid, en helt annen kultur, tradisjon m.m enn det jeg "vanligvis" leser. Jeg tror jeg har godt å se verden gjennom andre tiders og fremmede kulturers øyne. Men mye av boken gjenstår (heldigvis), så får man se.

Godt uttrykk "bohem-faren". Har litt sans for ham. Mon tro om denne musikalske "latsabben" kunne funnet seg til rette i kavaler-fløyen på Ekeby? Her blir det store kontraster mellom våre felleslesinger, det er sikkert!

I vertfall jeg har "festet" fanen til linken til mitt skrivebord for å ha den for hånden, under lesingen. Ser ut til å være svært så nyttig. Takk for hjelpen, Gretemor! (nok en gang!).

Blant mange verdener som
mennesket ikke har fått i gave av
naturen, men har skapt på egen hånd,
er bøkenes verden den største.

HERMANN HESSE

Fornuftig av deg. Men heller ikke som etterord har vel et rent sammendrag lite for seg?

Ja, mitt svar til Jostein kunne like godt vært til deg, Lillevi. Da er vi tre som er noenlunde enige i noe så langt. Godt.