Bokelskere.no

Jeg lovet noen en slags oppsummering av min opplevelse av lesesirkelens bok Mønsteret rakner til slutt søndag kveld. For en gangs skyld kom jeg "i mål" innen tidsfristen, noe som ikke var vanskelig. Men at den kommer først nå , skyldes et brud hos min internettleverandør, og det tok virkelig sin tid.
Det tok også sin tid å lese boken. For selv om sidene ikke var mange, var de til gjengjeld så tettpakket av interessant informasjon om en ukjent kultur satt ypperlig inn i sin tid i et tilgjengelig godt språk. Et direkte , nesten suggerende språk, som kunne føles som det kom rett ut av en muntlig fortellertradisjon spekket med troverdige myter. Kanskje er den for ordknapp og konsentrert vil noen si . Tross alt skal den pakke inn hele koloniseringens av Nigerias forløp på knappe 200 sider! Og det gjøres i en spennende handlingsmettet form som fanger meg som leser fra først side til bokens triste avslutning. Historien vinkles mye fra landsbyboernes perspektiv hvilket jeg finner naturlig. Når jeg sier den ender trist skyldes det vel i første rekke det faktum at en inntrenger, en engelsk kommisjonær som i embeds medfør og plikt må bevitne bokens hovedperson,Okwonkos, sørgelige endelikt og får noe godt ut av dette: Nemlig et kapittel, ivertfall et avsnitt til sin planlagte bok hvor tittelen allerede er klar" Pasifiseringen av de primitive stammer ved Nedre Niger." Kan en avslutning av boken vi har levd oss inn i , gjøres bedre ? Her er Achebes storhet som forfatter på sitt beste!
Okwonko! Mye er sagt om ham av oss under lesingen, jeg er kommet til at hva man enn måtte mene om hans væremåte, brutalitet, kvinnefornedrer, er han en spennende romanperson alt i alt. Og han står trofast ved sitt lands tradisjon, finner det riktig å kjempe mot de utenlandske inntrengerne og ikke minst deres religion. Etter beste oppskrift til en klassisk tragedie gjør han sitt store feilgrep ved å ta livet av en klansfrende og straffes med syv års eksil. Dette er romanens vendepunkt (elegant grep av forfatteren), for etter syv år er det et helt annet samfunn Okwonko vender tilbake til. Og det mest omveltende, det sjokkerende revolusjonære er jo, og må jo være at europeiske misjonærer har klort seg og sin religion fast , og alt er blitt så mye mer konfliktfylt særlig fordi en kirke er bygget på jord klanen regner som forbannet. Og konfliktene tårner seg opp. Framfor alt når det blir stilt spørsmål ved stammenes tradisjonelle lover.
Historien vinkles greit fra landsbybornes perspektiv: Hva kunne vært gjort annerledes? Kanskje de skulle ha forhandlet mer , for ikke å si gått til krig helt fra starten av ? Men, vi aner som lesere, synes nå jeg at slike strategier neppe ville ha endret avgjørende på utfallet. Kan være enkelt å fastslå når vi kjenner historien til landet på det tidspunktet?
Mer har jeg ikke å si. Annet enn dette var en svært gledelig god bok, stor litteratur , en bok som blir værende hos en om man forstår.
Jeg husker ikke hvem som foreslo denne. Min takk går til vedkommende. En stor takk!

Unnskyld, Min innblanding, Jostein (og Lillevi i svaret til deg). Men hvorfor ikke
:Tingene faller fra hverandre ? Liketil og rett fram. For det er vel det som skjer, men en slik tittel er muligens mindre poetisk? Men, er ikke boken også en skolebok, i den forstand at Aschebe også vil lære sitt folk (når de forhåpentlig leser boken hans) å forstå seg selv bedre ved å bli klar over sin historiske bakgrunn. For idéen om at forfatteren er leserens lærer er dypt rotfestet på denne tiden. Men det blir vel " en annen skål " som en tørst nabo sa en gang i tiden, hans gange avslørte tydelig at ordet skål for ham allerede var misforstått i en slik setting. (Dagens digresjon, i alle fall den første, Jostein. Måtte andre gjøre din søndag bedre!

Denne må eg sei overraska stort. Eg hadde ikkje hørt om dette prosjektet før og var litt skeptisk, men her er det verkeleg nokre fantastiske fotografi og bilettekstar (som er naudsynte i og med at det er så mange ulike fotografar og motivtypar). Boka er kyndig redigert og framstår som eit veldig direkte uttrykk for det mangfoldet av erfaringar som noko slikt som dette her naudsynt må omfatte. Kan knapt tenka meg korleis det kunne vorte gjort betre.

Vel, Jostein, nok en bok jeg må skaffe meg. Din gode omtale her er skyld i det. Men, takk likevel.

Ikke det diktet vi har lest, men det
vi vender tilbake til med stor glede,
inneholder den virkelige kraft og har
krav på navnet essensiell poesi.

Samuel Taylor Coleridge
(1772-1834) engelsk poet og filosof.

Ei fotobok frå hiphop-miljøet i Houston. Fotograf Peter Beste har også mellom anna fotografert black metal-miljøet i Norge. Men dette her, kombinasjonen av fattige kår og verdiane miljøet dyrkar, det traff meg med ein sterk melankoli, og eg veit det lyd heilt kørka å sei det, men over den heile menneskelege tilstanden liksom. Eg er ikkje spesielt interessert i rap, så kanskje det treff meg på andre måtar enn det, men når det er sagt så har eg tilfeldigvis vore på konsert med Willie D, som er avbilda i boka.

Det er mogleg mitt inntrykk har like mykje med humøret mitt å gjera då eg såg i boka som med noko anna, men det er òg noko av det som er fint med fotobøker og bøker i det heile tatt, men kanskje særleg fotobøker sidan det kan ta ganske kort tid å lesa dei om igjen. Eg var nær ved å trilla terningkast 6 i affekt, men så irriterte eg meg litt over all teksten i boka. Det er godt mogleg det er interessant det som står der, men det øydelegg den visuelle flyten. Ein kjepphest, det der. Hatar tekst i fotobøker. Det fungerer nesten aldri.

Joda, Jostein. Etter nøyere lesing av sammendraget , særlig det siterte kapitlet du gjengir her, samt ny diskusjon med meg selv, må jeg (nok en gang?) si at ditt valg var/er riktig! Om ikke annet som på egne vegne;( har jo ikke innhentet fullmakt til å svare for andre i bokelskere.no ): Det er jo lov å prøve seg?

Langt på veg, Jostein ?

Besvergelse

Gi meg ditt hjerte, men gi meg det nå!
Hvordan skal ellers dagene gå
og nettene glemme hverandre?
Gi meg ditt hjerte! Jeg holder det fast.
Hørte du ikke hvor lengselen brast?
Nå er du blitt som andre.

Gi meg ditt hjerte! Det hører meg til.
Alt hva du eier av drøm og av ild
tenn det og la det brenne!
Gi meg ditt hjerte! jeg kaster det bort.
Så er det over, og så er det gjort.
Så har du lært meg å kjenne.

INGER HAGERUP

Det er i bøker kloke menn søker trøst i
livets kamp.

VICTOR HUGO

Det er du som skal takkes , særlig fordi du reagerer som her på andres vegne! Hyggelig hilsen å få, uansett, Lillevi.

Du har rett, Lillevi! (selvfølgelig!). Fint for mange om dette blir rettet opp. På google er der side opp og side ned om boken. Den er til min glede funnet verdig til å være utgitt både på "Århundrets bibliotek" og "Verdensbiblioteket". (begge DnB)(?).
Benytter anledningen til å ønske deg en særdeles god søndag.

Hei Ava! Med sitatet " om et tilfelle vil" skjønner jeg du virkelig "kan" denne boken. Din påstand om at den tar bolig i leseren, er etter min mening, et presist uttrykk for dem som tar denne bokens egentlige budskap til seg. Takk for din tilbakemelding som jeg ikke kan annet enn å føle svært så flatterende men også ærlig ment overfor mitt innlegg. Og jeg takker deg deretter. Tusen takk!

Faktisk, Jostein kan jeg tro at du- som den skarpe iakttaker og grundige leser jeg føler du er- kan se dybden i denne boken, og ta den for det den egentlig er ment som fra forfatterens side.! For dette er , etter min mening (i all beskjedenhet!) en bok om hvilken en mann som Agnar Mykle kunne ha sagt: "Denne bok bør leses to ganger, for den hat et budskap også!" . Med vilje sagt noe "kryptisk" av meg, for å gjøre deg mer nysgjerrig: Jeg unner deg å lese denne, rett og slett!
Takk for din tilbakemelding her som jeg oppfatter som klart positiv for egen del!

I første omgang fortonet oppgaven seg umulig for meg. For jeg har lest så mange bøker gjennom så mange år at det nesten ikke lar seg nevne. Listen over slike bøker du nevner blir så lang. Likevel når du sier det; det er faktisk en bok jeg aldri glemmer , det kanskje mest på omstendighetene som den som brakte boken til min kunnskap og denne personens sørgelige skjebne, som jeg ikke skal gå dypere inn i her. Det blir for personlig. Men boken , den står naglet fast i mitt sinn.
Boken er omdiskutert nok til at jeg skal blande meg inn og muligens starte en debatt som ikke er tilsiktet.
Tittelen på norsk er " Slaktehus 5 eller Barnekorstoget". Forfatteren er (han er ikke lenger blant oss må sies) KURT VONNEGUT JR.
Så senest i dag i et eller annet forum at den konkurrerte med Catch 22 (Joseph Heller) om å være 2dre verdenskrigs mest satiriske verk.
Andre har fremholdt at det er kanskje den største anti-krigsbok som er å finne. det får jo den som vil (om der finnes noen) debattere.
Denne boken har jeg helt bevisst to eksemplarer av i mitt hus (av samme utgave og opplag-Gyldendal, 1970, fordi denne har jeg ikke råd til å miste (for å si det mildt).
Om jeg her gir den mine anbefalinger betyr lite. Meningene om den er på forhånd svært delte.
Men, Ava, det var altså du som stilte spørsmålet: "boktips". Ikke noen dårlig tråd, absolutt ikke!

Ja, eg skal ikkje tvila på at fotografane er flinke. Malarane som malar veggane i kunstgalleria kvite er også flinke. ;-)

Aha, ja dette er nok det mange forbinder med fotobøker, ja. No tar eg dette basert på coverbiletet åleine, men denne typen bøker er nok meir i sjangeren turistbrosjyre i bokform enn fotobok.

Det er nok vanskeleg å definera fotoboka og eg trur det er flytande grenser, men eg tenker at det må vera ein kunstnarleg nerve eller vilje og lite eller ingen tekst. Eit døme er Fast City av Morten Andersen, som faktisk kan sjåast gratis her.

Takk for tips. Kjenner ikkje til boka. Det let som om det er fotografiets ekvivalent til den tematisk orienterte diktantologien.

Takk for tips, men eg trur ikkje linken virkar.