Bokelskere.no

Denne boka er den beste i trilogien. Robin Hobb er mesterlig når det gjelder nettopp karakterer. Hun er nådeløs, noen scener er helt grusomme (en ung gutt som gråter seg inn i døden etter å ha blitt forgiftet av vår kjære hovedperson), andre fantastisk morsomme (Fitz introduserer Nighteyes som en snill, gammel hund og ber han logre – dialogene mellom menneske og ulv er fantastisk underholdende noen steder). Noen av Robin Hobbs karakterer er uvanlige, f.eks. den tvekjønnede narren (The Fool) som elsker Fitz og overbeviser ham at kjærlighet og kjønn er relative størrelser. Regal er en skikkelig ondskapsfull jævel som er en verdig motstander hele veien. Magikonseptet til Robin Hobb er fantastisk, hun beskriver det utrolig godt. Bildene svømmer over netthinnen min mens jeg leser – jeg vandrer sammen med personene i boka.

Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.wordpress.com/2011/03/13/assassins-quest-robin-hobb/

Historien er spennende og lett å følge. Miljøet er troverdig, jeg vil tro at forfatteren kjenner Japan godt. Å knytte historien til terrorisme i Japan heller enn til mer vestlige hendelser, gir fortellingen en annen dimensjon som kler boka.

Det som bremser min opplevelse av denne boka er språket. Språket er ikke med på å løfte historien, det glir på en måte ikke helt av seg selv, det er ikke integrert inn i historien, men det virker som om Drangsholt av og til sliter med å skape flyt. Særlig en del av dialogene er tunge og stivbeinte.

En ganske god debutroman. Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.wordpress.com/2011/03/08/humlefangeren-janne-s-drangsholt/

Tror jeg er på 6. runden :D Leste nettopp ut 6ern på engelsk, og må fysisk tvinge meg selv til ikke å begynne på 7ern nå i natt...

Skalden Skurres historier kan du i hvert fall få på Mammutsalg :)

Er det noen som var og så Enquist på Litteraturhuset og som har lyst til å gi et lite referat for oss som ikke var der? Evt. gi lenke til omtaler på nett. Finner ingenting og jeg skulle så gjerne vært der.

Jeg likte denne veldig veldig godt. Har skrevet om den her: http://knirk.wordpress.com/2010/08/23/sirkelens-ende-tom-egeland/

Liker bøkene ganske godt, men håper ikke forfatteren trekker det ut i det uendelige - det kan faktisk bli for mye av det gode også, i den sammenheng...

Helt enig! Måten Collins skriver på er utrolig fengende, og jeg vet rett og slett ikke hvor mange ganger jeg har lest den første boka. Er derimot ikke helt fornøyd med hvordan serien endte, er en del ting jeg ikke var helt enig med der selv om jeg ser logikken i at det var sånn det gikk. Men virkelig, om du finner noe som er i nærheten av denne boka, shout out ;)

Dette var en merkelig opplevelse. Jeg synes Erik Wahlström skriver godt - spesielt godt – men likevel legger jeg boka vekk etter 130 sider og sier meg fornøyd med det. Hva skjedde?

Erik Wahlström er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av Finland. Boka handler om Johan Ludvig Runeberg, Finlands nasjonalskald som levde fra 1804 til 1877. Han skrev dikt og salmer.

At Erik Wahlström skriver godt er det ingen tvil om. Han har en kraft i språket som gjør at mye av det han skriver blir stort. Språket til Wahlstöm gjenspeiler på en måte inntrykket jeg får av storheten i Runebergs personlighet og diktning.

Wahlström er også en mester til å variere formen på teksten. Hvem som forteller historien veksler hele tiden og innenfor samme kapittel. Alt fra hovedpersonenes synsvinkel som jeg-fortellere, til en allvitende tredjepersons fortellerstemme, til at plutselig arten ‘hund’ som i ‘canis lupus familiaris’, uttaler seg. Han blander fortellende stil, dialoger, klassisk scenetekst, argumentasjoner og tanker – alt flettes sammen samtidig som tidsperspektiver hele tiden skriftes. Her finnes ingen kronologi.

Jeg følger de fortellende delene best. Da er jeg helt med. Jeg sliter mye i andre deler av boka. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. Meningen forsvinner. Jeg forstår ikke alltid hvem jeg leser om, hvilken kontekst og hva det handler om. Jeg leser mange sider med for meg meningsløse ord og setninger. Feilen ligger ikke hos Wahlström. Det er en kombinasjon av uvanlig konstruert tekst, svensk språk og innholdet som nok lettere gir mening til de som har vokst opp i en kulturell kontekst hvor Runeberg er en del av en nasjonalarv du får med deg fra du er liten. Som Wergeland eller Ibsen hos oss.

Her har jeg skrevet mer om boka: http://knirk.wordpress.com/2011/02/21/flugtamjaren-erik-wahlstrom/

Det er faktisk en veldig merkelig opplevelse å lese ‘Korea’. Tidvis rører fortellingene meg så dypt at jeg må ta små pauser, og jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor. Det er noen setninger innimellom som gjør at små ord får stor slagside. Mæhle skriver med et blottlagt språk, han virker uredd i forhold til å skrive så nært, direkte og åpent. Han tar en slags risiko ved å gjøre det, han blottstiller seg på en måte som er ulikt andre norske samtidsforfattere (som jeg har lest). Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/17/korea-lars-maehle/

(Spoiler alert) Ja, helt enig! Koste meg også med at man ikke nødvendigvis var så glad i den mannlige hovedpersonen i begynnelsen, og at det ikke var helt åpenbart at de kom til å finne hverandre til slutt heller :) Spoiler alert

Sånn og forstå ;) Jeg leste twilight-serien før hele hysteriet begynte, og bøkene var på en måte min hemmelige og personlige skatt. Anbefalte dem jo selvfølgelig til venninner, men lenge var det bare meg og bøkene :) Har også lest dem flere ganger, og ble like dratt inn i dem hver gang, så skjønner hva du mener. Allikevel elsket jeg Blekkhjerte også, kanskje mest fordi jeg så lenge har hatt lyst til å kunne gjøre akkurat det Meggie og faren gjør.