For mennesket finnes det håp. Selvfølgelig bor destruksjonen i oss alle. I enhver av oss bor en morder. Men det bor også en frelser og en redningsmann i oss. I løpet av denne dødsnatten på korallrevet gikk dette opp for meg; vi er villige til å slå hverandre ihjel, men vi er også villige til å sette livet inn for hverandre.
Her ombord er det jeg som er den britiske regjering!
Mest besynderlig var det kanskje å iaktta de vanskapte udyrene som ble slengt overbord. På tross av manglende svømmenferdigheter og oppsprettede maver, var de mere levende enn noensinne. Og de var like avsindig opphisset av sult som de andre demonene, selv om om blod- og kjøttémen kom fra deres egne sår og egne innvoller. Man kunne se dem jafse i seg kjøttstykker av sine egne haler, ja til og med sine egne tarmer slukte de mens de selv ble spist av sine brødre. Det var ufattelig å se en slik forkrøplet haikropp bøye seg sammen til en ring av levende stål for å få tak i sin egen, blodige halestump.
Hva er det naturen har ment med å fremringe disse skjønne uhyrene? På en måte er haien kanskje den mest fullendte, den mest perfekte skapning i Neptuns rike. Den er med sin form, sin styrke, sin hurtighet og sitt fryktelige våpen det absolutte rovdyr, det høyeste naturen kunne nå frem til i denne retning. Haien har bare en, eneste feil; den er alltid sulten.
I kjølvannet og langs skipssidene fulgte haiene oss, - jevnt, rolig, grenseløst tålmodig, holdt de samme fart som vi og kløvet de langstrake Stillehavsdønningene i miles efter miles.
Uten å ha anlegg for voldshandlinger, kunne jeg føle at det var noe i meg som ikke ville ha noe imot å plante en knytteneve i det dumme, oppsvulmede røde ansiktet hans.
Jeg husker en gang jeg satte meg i bilen, kjørte gjennom halve Germania, tvers gjennom Sveits og ned på sydsiden av fjellene - for å komme til en italiensk bordell: for å se om det stadig fantes mennesker igjen i verden.
Finnes det noe som vekker en så sterk angst i meg som friheten? Hvem er voksen nok til å bære den? Og hvem har dressert oss til å frykte lyset, rommet, bergveggen og havet?
Jeg var en død mann, fordi jeg stadig bøyet meg for den påtvungne tanke, at verden hadde rett og jeg selv urett. Autoriteten påstår om seg selv at den er sann. Retten påstår at den er rettferdig. Makten sier om seg selv at den er friheten, - fordi friheten består i å innse nødvendigheten, som er å bøye seg for makten.
Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr bare én ting: adgang til å påføre andre smerte.
For øvrig er det innlysende at det finnes ingen tid og intet sted, all tidsregning er uvedkommende, og det hele er bare et glimt. Selv den mest intense bevissthet om eksistens her og nu betyr bare at dette "her" er alle steder, og dette "nu" er alle tider.
Stockholm er en by med gode samlinger av bøker, håndtegninger og malerier. Ett av de bildene som har fulgt meg fra da av, er Ernst Josephssons maleri "La joie de vivre"; det viser en gammel manns dødsleie.
Når amerikanske små bjørner dreper noen hundre tusen japanske små bjørner med hunner og unger og ufødte, finnes det da noe mere opprørende i dette, enn at krabbene spiser øynene ut av den levende fisken om natten? - Er ikke dette å overvurdere de små bjørnene?
Jeg skriver altså litt nesten hver dag, men det hjelper ikke stort, fordi jeg omhyggelig unngår å skrive et eneste ord som har med sannheten å gjøre.
Igår gikk jeg rundt i byen, men så ikke kattungen. Det er jeg meget glad over, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Skal jeg gi den mat, eller skal jeg skyte den?
xkcd sier det best: "Communicating badly and acting smug about it is not cleverness."
Norge var vel det eneste land i verden som haddde sendt det nødledende India gavepakker i form av flere tonn preventiver. Det var selvfølgelig helt vanvittig, men Werner likte det allikevel; det tydet på sett og vis på et radikalt sinnelag. Man ville ta ondet ved roten.
She was doing the big death thing, Marla told me. I should get a move on if I wanted to watch.
Yeah. Well. Whatever. You can't teach God anything.
Then you're trapped in your lovely nest, and the things that you used to own, now they own you.