Bokelskere.no

Beauty without symbolic depth results in ornament. Symbol without beauty results in psychoanalysis. Only when the two meet can we speak of art.

The characters we meet in works of art aren't people in the conventional sense but powers belonging to the aesthetic worlds that contain them. If anything comes first, it is setting and atmosphere, not character. You cannot take Macbeth out of the dank wilderness of the scottish moors, he is an aspect of his world, the expression of a place.

Unlike ordinary modes of perception, art forgoes the general in things in order to isolate their singularity.

Proper art moves us, while artifice tries to make us move.

Today, the propensity to be affected by anything is often perceived as a weakness. Given that we are constantly besieged by aesthetic objects looking to manipulate us (advertising, rhetoric an all the rest), our reservations may be understandable. But unfortunately the guardedness that is so essential to our mental well-being in this media-saturated world also contributes to the rampant apathy that is frosting over the globe like the beginnings of an unprecedented psychic ice-age. Wherever apathy reigns supreme, the "strong" are those who can boast that nothing affects them. Numbness and dumbness become positive qualities, and any passionate engagement with life becomes a cause for embarrassment.

We tend to see our "personal tastes" as positive personality traits, whereas they could just as well indicate limitations that we might overcome given the right opportunity, the appropriate context, and a little courage. Each person's take on reality will no doubt favor certain aesthetic experiences over others, but it may be that the world is filled with potential aesthetic experiences that our "tastes" prevent us from having for no good reason.

Any adequate response to the mystery of existence must be poetic, for only the poetic can take on the "why."

In a sense the first artist was not the painter in the cave but whoever dared give an answer to the enigma of the night sky with its million stars.

It is a strange thing to catalog the conflicting theories as to what the first artists thought they were doing down there in the caves, because the truth is that, to this day, we do not know why we make art. In the end, art may not be our invention at all. It may well have appeared in history as it does in the life of many individual artists:as an outside call, a sudden flash of inspiration, an inner wanderlust exerting such a powerfull pull that ultimately we would have to say that Picasso got it wrong: the early humans didn't invent art. Art invented humanity.

Bedøm ditt eget selv: utforsk dine evige trekk.
Hva er evig og hva er foranderlig? Og hva kan tilintetgjøres?

Fantasien er ikke en tilstand, det er selve den menneskelige eksistens.
Følelser og kjærlighet blir en tilstand, når de skilles fra fantasien.
Hukommelsen er bestandig en tilstand, og fornuften er en tilstand,
skapt for å bli tilintetgjort, og en ny Ratio skapes.
Hva som enn kan skapes kan bli tilintetgjort, men ikke formene.
Eiken felles av øksen, lammet faller for kniven,
Men deres former eksisterer evig. I uendelighet. Amen. Halleluja.

Den som ser soloppgangen foran seg, våken, påkledd, for eksempel på en vandring, beholder dagen igjennom fremfor alle andre suvereniteten til en som er blitt usynlig kronet, og den som soloppgangen brøt inn for under arbeidet, han føler seg ved middagstid som om han selv hadde satt på seg kronen.

Arbeidet med god prosa har tre trinn: et musikalsk, der den komponeres, et arkitektonisk, der den bygges, endelig et tekstilt, der den veves.

En tradisjon var det også i oldtidens Egypt å føre et skjelett gjennom store fester og seremonier, for stadig å minne om døden og livets mørkere avgrunn.

I oss alle finnes det en skremmende høytidelighet knyttet til det å «bryte» stillheten (eller det andre språket), unntatt hos disse snakkesalige som lik en naiv og tåpelig figur kaster seg hodestups ut i talen, og «tar» ordet med makt, uansett hvor det skulle være. Dette er hva man kaller «spontanitet».

Veltalenheten består ikke i å anvende en ytre kode på talen, men å være seg bevisst tanken som skapes i oss, slik at man blir i stand til å reprodusere denne bevegelsen når vi taler til en annen, og slik trekke ham med mot sannheten, som om han selv, av seg selv, oppdaget den.

Hvis vår sivilisasjon i dag vender seg mot miljøet for å avverge en økologisk katastrofe, må det første skrittet i denne forsoningen med naturen være å gå over terskelen i foreldrenes hus og inn i det hjemmet som verden er. Vi får foreldreomsorg av alt vi er omgitt av - hvis "foreldreomsorg" betyr å holde øye med, rettlede, oppmuntre og snakke til rette. Tror du virkelig at menneskene oppfant hjulet bare ved hjelp av de store hjernene sine - eller ilden, eller kurver og redskaper? Steiner rullet nedoverbakke, ilden skjøt ned fra himmelen og opp av jorden, fuglene vevde, pirket og drillet hverandre, og det gjorde også apene og elefantene. De vitenskapene som mestrer naturen, lærte av naturen hvordan den skulle mestres.

En far som har forlatt den spede røsten fra sin egen daimon og har gitt den videre til sitt lille barn, orker ingen påminnelser om det han har forsømt. Han utstår ikke idealismen som viser seg så naturlig og spontant hos barnet, den romantiske entusiasmen, rettferdighetssansen, den klarøyde skjønnheten, gleden over små ting og interessen for store spørsmål. Alt dette blir uutholdelig for en mann som har glemt daimonen sin.
Istedenfor å lære av barnet - som gir levende bevis på det usynlige som er til stede i ethvert liv - kapitulerer faren for barnet og hemmer dets vekst ned i kulturen ved å installere det i en lekeverden. Resultat: en barnedominert, farsløs kultur og mistilpassede barn som vandrer bevæpnet omkring i verden. Barn i vår kultur blir sentimentalisert på grunn av sin uskyld og forsømt på grunn av bryet de medfører - og på samme måte som vampyrene de er fascinert av, suger de blodet ut av voksenlivet.

Vår viktigste myte er apokalyptisk, som Johannes' Åpenbaring, Bibelens siste bok, sier, og barna våre lever blant og spiller ut bilder av katastrofer. Selvsagt er det en forbløffende økning i selvmord blant barn. Hvor foruroligende må det ikke være for et barn å knytte sin stjerne til et byggverk i oppløsning, en struktur av utarming, utryddelse og tap som ikke kan bøtes på ved å få folk til å knytte seg til hverandre i tilfredsstillende menneskelige relasjoner. Alt sammen ligger utenfor menneskets makt, sier denne myten. Det eneste håpet ligger, ifølge den autoriserte versjonen av katastrofen, i guddommelig forløsning og en ny sjanse. Harmageddons kosmiske science fiction står foran oss, men psykologiens "scientific fiction" forklarer barns fortvilelse med noe så smalt som foreldrenes feil, mens verden med alle foreldrene om bord nærmer seg stupet.