As the semanticist Alfred Korzybski often warned, when we split verbally that which is never split existentially we introduce fallacies into our thinking. Korzybski's favorite example was the matter of "space" and "time"; for in experience, we never encounter "space" without "time" or "time" without "space", i.e. a year measures the space the Earth moves around the sun, and the space the Earth travels in one orbit gives us the "time" we call a "year." The verbal seperation of "space" and "time" became such a problem in late 19th Century physics that paradoxes and contradictions multiplied endlessly; and this was only resolved when the genius of Einstein went back before the verbal categories, realized we had created them, and started physics over from the ground up on the simple existential fact that we never encounter "space" or "time" seperately but only the undifferentiated "space-time continuum."

En ting hadde jeg forstått da jeg jobbet på den første institusjonen. Livet var ikke moderne. Alle avvik, alle deformiteter, alle vanskapninger, all åndssløvhet, all galskap, alle skader, alle stkdommer fantes fortsatt, de var like nærværende som de hadde vært det i middelalderen, men vi hadde skjult det, vi hadde satt dem ut i enorme hus i skogen, ordet egne leirer for dem, holdt dem konsekvent ute av syne, slik at man fikk inntrykk at verden var sunn og frisk, at det var det som var verden og livet, men slik var det ikke, livet var også groteskt og forvridd, sykt og skakt, uverdig og fornedret. Menneskeslekten var full av tullinger, idioter, vanskapninger, enten de var født slik eller ble slik, men de var ikke lenger ute på gaten, løp ikke lenger og plaget vettet av folk, men befant seg i kulturens skygge, eller natt. Det var en sannhet. Slangens liv der i akvariet var en annen sannhet. En gang fantes det ingen skapninger med øyne på jorden. Så utviklet øynene seg.

Men kjærligheten var ikke fornuftig, kjærligheten var ikke adekvat, kjærligheten var ikke riktig, den var noe mer enn det, måtte være noe mer enn det, så for ville helvete, hvorfor ikke trekke giftermålet opp fra tidens dyp og ikle kjærligheten dens form igjen? Bruke de store ordene igjen? Bruke de store ordene igjen? Hvorfor ikke si høytidelig, vi skal elske hverandre for alltid? Hvorfor ikke insistere på det dype alvoret som det innebar? Dyrke den livslange forpliktelsen? Alt vi gjorde ellers var tull, uansett hva vi holdt på med, ble det tull, ingen trodde på noe, ikke egentlig. Ingen jeg kjente, i alle fall. Livet var en lek, livet var et tidsfordriv, og døden, den fantes ikke. Vi lo av alt, også av den, og helt feil var det ikke, latteren fikk alltid siste ord, døningskallens grin når vi en dag lå der med jord i munnen.

Så gikk jeg bort til totempælen og kikket på den, tenkte på kontinentet den kom fra, indianerne som en gang hadde levd der uten å vite om oss, og uten at vi visste om dem. Det var en så utrolig tanke, friheten i ikke å vite, bare leve, tro de var de eneste menneskene, det de var omgitt av, den eneste verdenen.

På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet, det var alle de ulike stilene og pastisjene jeg ikke likte, når hovedpersonen sitter i en ørelappstol på en fest og skjeller ut de som er der i sitt stille sinn, var det så likt Thomas Bernhard at jeg ikke kunne se at det la til noe. Det var en stor roman, det var mange år siden en ung romanforfatter hadde våget å satse slik som han gjorde her, men, dessverre, det holdt ikke. Jeg hadde sittet oppe på radioen og skrevet hele natten da Tore kom opp på morgenen leste jeg det for ham. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det. - Skal du skrive det i Morgenbladet? Ha ha ha! Det kan du ikke gjøre, Karl Ove! Det går ikke! - Men bildet er jo dekkende, det er akkurat slik den romanen er. Stor og ambisiøs, ja vel, men for stor og ambisiøs. - Jo, jo. Den er kanskje akkurat som en kuk, ha ha ha, men det betyr ikke at du kan skrive det, din idiot! - Skal jeg stryke det? - Det må du gjøre. - Men det er jo det mest eksakte bildet av den romanen? - Kom igjen, nå! Stryk den, så går vi og tar en kaffe.

Ingen snakker om det, og Anna spør ikke, de pleier ikke det. Mor prøver av og til å spørre Anna ut om enkelte ting, men hun svarer aldri. Anna er selv ikke av dem som spør, hun bare iakttar og lytter. Etter mors mening er det plagsomt at Anna aldri spør om noen ting, men Anna har ikke tenkt å endre vanene sine. Det er også en beslutning. Ved å spørre ville hun avslørt at hun hadde lyst til å få greie på noe, hun vil ikke utlevere seg i slike ting. Hun er ikke interessert. Slik er det bare og det får alle tro. Hun plasserer seg over alle med en tilsynelatende interesseløshet og fra sin kjølige opphøyethet betrakter hun jordens overflate, som syder av nysgjerrighet, hun trenger ikke å stille seg så lavt. Spørring ville gjort henne naknere, og en naken Anna blir lettere skadet, blir lettere tatt - det er det ethvert menneske ønsker å gjøre, skade, det er hun sikker på, oppnå makt, få overtaket, utnytte den andre på en eller annen måte. Derfor bare iakttar Anna, hun deltar ikke, spør ikke. Slik er hun i trygghet.

For det må vel vera den største kunsten av alle: Å leva godt. Og ikkje sitja med beina i bekken og venta på eit anna liv. Eller spegla seg i det klare morgonvatnet og tru at bekken vil ta ansiktet ditt med ut i verda, mens du sit heime og ventar på at det skal koma tilbake og fortella alt det har sett.