Bokelskere.no

Når metaforene og systemene kommer ferdig artikulert, velger jeg mai, barna
sier jeg er ferdig med april i litteraturen og livet: hører jeg stråene i vinden
vet jeg at de snakker til munnen er blå, og ingen venter i redsel eller støv

Nature will rise. We are not only coming for your children, we are your children and all those who will inherit the ruins of the world. Welcome to the Apocalypse. This is the moment when we realise that the climate is broken. It's all blood and roses from here on in. As witches we should prepare to fly on the wings of the storm.

This is not simply destroying the mythic structure of the Christian Church which gave man nature to despoil, just as it cut down the cedars of Lebanon, but the final ugly phase of Yahweh: corporatist fascism. We are the final line of resistance.

While our culture laments, what have we done wrong? Has no concept of sin, but only consumption. It still knows that something is going dreadfully awry. Infantilised it helplessly repeats, what, what have we done wrong?
It is simple: Mankind has broken the covenant with nature.

We will not follow the smoke to the stars until we are burned on the pyre of the earth. Love is the war to end all wars, and the war is upon us.

Å lese korrektur er like fryktelig hver gang. For ikke før har man lullet seg inn i fredsommelighet under den lyseblå himmelens innbilning om at man er ferdig, at jobben er gjort, at man har fått det til, at man har prestert over evne, at man har sprengt grensene for sin egen tilkortkommenhet, så eksploderer hele greia midt i fleisen på en og man sitter der, svart i ansiktet, og skjønner hvor uendelig mye som gjenstår. Hvis det da i det hele tatt står til å redde. Siste akt i misnøyens teater er det som utspiller seg. Det krymper seg i meg for hver setning, hvert ord han har valgt, hver avgjørelse han har tatt, han på papiret foran meg, i denne hans største villfarelse: at han kan skrive.

Når vi sover, elsker vi med de døde.

De dødes drømmer, det er kanskje oss.

LANDSKAP SETT OVENFRA

Jeg har fått lov til å leve
på en helt OK måte.

Det fins mennesker som liker meg.
Jeg abonnerer på aviser, sulter ikke.

Jeg eier ting (mest bøker),
en gammel sofa,
en bil jeg kaller Moby Dick.

Jeg har fått lese poesi.
Jeg har kjent varmen fra en kropp
som forakter meg.

Horisonten forandrer seg,
også jeg får være i forandring,
høygir og resignasjon.

Jeg er takknemlig, men mot hvem?
Takk tilfeldighet. Takk vilje. Takk lede.

Frå landsbyen min ser eg alt som ein frå jorda kan sjå av universet ...
Difor er landsbyen min like stor som kva som helst slags land,
fordi eg er på storleik med det eg ser
og ikkje på storleik med mi eiga høgd ...

I byane er livet mindre
enn her i huset mitt oppe på åsen.
I byen stengjer dei store husa utsikta ute,
skuggar for horisonten, skuvar blikket vårt langt vekk frå himmelen,
gjer oss små ved å ta vekk det auga kan gi oss,
og gjer oss fattige fordi den einaste rikdommen vår er å sjå.

Han hadde tatt hendene hennes i sine - de så på hverandre - og hun kjente varmen fra hendene hans. Styrken i dem, og mykheten hun kjente, var kanskje hennes egen; en kan ikke vite det, når en holder noen på den måten.

Noen steder - hadde hun sagt - er så opplagte reisemål at man aldri kommer seg dit.

Stemmen hennes var ung. Ikke som et barns. Men ung og mild. En stemme, tenkte jeg, hun sjelden bruker. Det var en stemme man ville ønske å høre vakre ord fra - hvis en elsket henne, ville en ønske å høre henne si ting til en; en ville be henne hviske navnet sitt - uavbrutt.

It's all good, I would say, It's all fucked. And then I would breathe. And then, again, it's all good, it's all fucked. Again, breathe. And then, it's all good, it's all fucked. Breathe again. I might do this while walking. Or while driving in the car. Or while lying down, before taking a nap.

One can only believe entirely, perhaps, in what one cannot see.