Jo, Christiansen setter kanskje ikke "fortellingen" i førersetet i sine romaner, men at karakterende ikke er "gripende" vet jeg ikke om jeg kan gå med på. Agnes Løvs distanse, til seg selv og til omverdenen, og den isolasjonen denne medfører, er det ikke dette som formidles stilistisk i denne romanen? Jeg ble i alle fall grepet, på det aller sterkeste.
Denne, og flere av Rune Christiansens romaner, er som diktene hans i lenger format. Det er ikke fortellingen som er viktig, det er observasjonene, assosiasjonene, det språklige som driver teksten fremover. Jeg for min del synes han skriver presist, poetisk og akkurat så intellektuelt som jeg vil ha det. Oppdager alltid en eller annen bok eller film når jeg leser ham - det er noe fint med en forfatter som ikke undervurderer leserne sine. Altfor mange forventer at slike bøker skal være mer enn de er: ikke alle bøker er plot og 'gripende' karakterer.
Jada. Det er både morsomt og vanskelig, men ja. Jeg må jo det!
Ja, jeg vurderer å skaffe meg den også. Før opplaget blir utsolgt, hehe.
Takk. Er vel også et spørsmål om hvor mange de har råd til å trykke opp, tenker jeg. Ny boksingel ute nå. Samme mann - samme forlag. Kanskje interessant?
Kjøpte den på Audiatur bokhandel i Moss (de har forøvrig også en nettside, som du kanskje vet). Men dette var i november, så de er nok utsolgt, vil jeg tro. Jeg syns Flamme Forlag kunne laget større opplag, de er ofte så små.
Hvor fikk du tak i denne? Hele opplaget var borte lenge før jeg fikk mine hender på den. Godt valg.
For den som er interessert i mennesker, gjelder det å holde menneskeheten på en armlengdes avstand. (...) Et liv i skyggen er det beste utgangspunktet for å studere lyset.
Bodil Vidnes-Kopperud har også utgitt bøker om adopsjon: Ønskejenta, Nora får en pappa og Nora blir storesøster.
Opposition is true friendship - William Blake
Every year, the memories I have of my father become more faint, unclear and distant. Once they were vivid and true, then they became like photographs, and now they are more like photographs of photographs. But sometimes, at rare moments, a memory of him will return to me with such suddenness and clarity that all the feeling I've pushed down for years springs out like a jack-in-the-box. At these moments, I wonder if this is the way it feels to be my mother.
The pain of forgetting: the spine. The pain of remembering: the spine. All the times I have suddenly realized that my parents are dead, even now, it still surprises me, to exist in the world while that which made me has ceased to exist; my knees, it takes half a tube of Ben-Gay and a big production just to bend them. To everything a season, to every time I’ve woken only to make the mistake of believing for a moment someone was sleeping beside me: a hemorrhoid. Loneliness: there is no organ that can take it all.
At the end, all that's left of you are your possessions. Perhaps that's why I've never been able to throw anything away. Perhaps that's why I hoarded the world: with the hope that when I died, the sum total of my things would suggest a life larger than the one I lived.
For henne var alle dager like, og er alle dager like, er det fordi du har glemt å gripe det gode som skjer i livet mens solen går sin gang over himmelen.
Ninas selvironi er ikke like velutviklet som egoet hennes.
I en veske finner hun noe som hun ikke har brukt på lenge, finner hun post-it lapper. Hun blir kvalm av seg selv da hun leser dem. Punkt én bli en god mor. Hun tenker på hvordan hun trodde hun kunne forandre seg selv, at det å være et godt menneske kun var et spørsmål om å huske å være det. Hun syns ikke hun kjenner den Ritt som måtte skrive slike lapper. Hun tenker på hvordan ethvert menneske ufrivillig og ukontrollert endres over tid. Slik alt i verden overhøvles, avslipes og formes av det det som gnir imot, av de rutimenessige bevegelsene og de brå endringene.
Lykken var på mange vis kvelende. Det var så mye hun måtte finne seg i hvis det skulle fortsette. Han vasket klærne sine i shampo.
Jeg lot fingrene gli sakte
over øyeeplenes snuteaktige leting,
mot leppene dine, og trodde jeg leste
den stumme delen av det du turte å si
Jeg tenker før jeg gjør noe, og det
nytter ikke. Millioner av hensikter levde
og døde. Trengselen er stor. Kraniet geiper.
Noen ganger blir jeg trett,
men det er nytteløst å ville henge på en knagg å bare være hatt og
ikke hode.
Minutter, kanskje timer av din egen eksistens
som du har glemt, men som jeg
husker. Du lever et hemmelig liv
i en annens minne.