Bokelskere.no

Og det er noe i lykken som legger seg over kroppen. En ny hud, den vokser over den gamle, en tynn, fin, voksaktig hud som strekker og føyer seg nøyaktig og mykt over kroppen; jeg la ikke lenger merke til hvordan hun hadde det.

Og det er noe i lykken som legger seg over øynene. En tynn, umerkelig hinne, gjennomsiktig, som vann, eller glass, ikke ubehagelig, nei, en god, fin hinne over øynene, den slører blikket, sløver øynene; jeg så henne ikke.

Vi spiste, drakk vin, og så elsket vi; det kan jeg ikke tenke på.

Men kjærligheten snakker uforståelige språk. Det er derfor vi ler sånn av han som forsøker, derfor vi kaller ham oppblåst og pompøs. Ikke fordi ordene hans er oppblåste og pompøse, men fordi vi ikke forstår dem, fordi vi er utelukket fra det totale alvoret i dem, fordi vi står utenfor og ser inn på noe vi for tiden ikke er innviet i. Var vi det, ville tårene strømme, uansett hva han sa. Da ville alt være sant, samme hvor pompøst og oppblåst det var.

"Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" "Å, herregud!" Slik går jeg gjennom dagene og kvitrer som en hjerneskadd trost.

Minner like behagelige å dvele ved som det ville være å få trukket en piggtråd gjennom tynntarmen.

Varmen har kommet, sommeren er på vei, jeg føler meg svært mye eldre og svært mye skjørere. Den sanden jeg har under føttene, den glødet, det hvite som lyser i øynene mine, det skjærer, og jeg lurer på hvor lenge man kan gå omkring uten å fortelle til noen hva man egentlig går og tenker på, dag som natt.

Jeg liker godt å se på disse tingene, datteren min som forsøker å komme inn i verden, men jeg synes også det er sårt å se denne forjettende bevegelsen utfolde seg foran øynene mine, enda et lite menneske som ønsker å bli voksent, enda et lite menneske som om noen år skal tenke: Alt jeg ville bli, har jeg blitt, alt jeg har blitt, ønsker jeg å bli kvitt. Jeg husker hvordan jeg, da jeg gikk på ungsomsskolen, begynte å stå foran speilet og betrakte mitt eget ansikt som om det var en fremmeds.

For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare leve det.

[…] jeg vet det er en rar ting å nevne, men det er slik jeg husker dem fra den dagen, at de var så friske i kinnene da de kom inn. De så ut sånn som tenåringer gjør etter å ha vært på fjelltur mot sin vilje. All den energien der, all den sunnheten de obsternasig har latt seg eksponeres for. Gleden i ansiktet som de forsøker å skjule, for dagen som likevel har vært fantastisk.

[…] jeg håpet han sa at det hadde gått i vase for meg, men at filmen fortsatt ville kunne vises i sin helhet på et senere tidspunkt, ingen vits i å be om å få pengene refundert. Det krevdes bare tålmodighet på denne kinoen, maskinister som ikke gikk inn på pauserommet like etter at filmen var snurret i gang, men som ble stående, sittende inne i kontrollrommet, i tilfelle.

Og den lange kjøreturen fikk hodet til å klarne opp litt etter litt, tekniske feil ble reparert og med det kom også alt jeg hadde klart å holde i sjakk hele kvelden, tilbake igjen, snek seg innpå meg gjennom vinduet, hjalp ikke at jeg rullet det opp igjen, det satte seg i bakhodet som en altfor klok ugle som på død og liv ustanselig skulle minne meg på hvor fantastiske klok den var.