Bokelskere.no

Andre este ut i størrelsen på det lemmet som kalles naturens plogmann, slik at den ble helt utrolig lang, stor, svær, kraftig, sterk og staut i antikk stil, så til de grader at de kunne bruke den som belte idet de surret den fem-seks ganger rundt kroppen. Og hvis man så dem når de var på sitt beste og hadde vinden i ryggen, så skulle man ha trodd at de hadde sin lanse i angrepsposisjon for å stikke ned turnerningsdukken. Men denne slekten er utdødd etter hva kvinnene sier, for de klager hele tiden over at: De finnes ikke lenger disse svære, osv.

Da sa en av kvinnene med profetisk patos, «Han er født med full hårvekst. Han kommer til å utrette store ting, og hvis han lever lenge, kommer han til å bli gammel.»

Men hva skal jeg si om de stakkars syfilitikere og giktbrudne? Hvor ofte har vi ikke sett dem når de har vært godt innsmurt med salve og olje, med ansiktet fettglinsende som dørhåndtaket til et spiskammer, med tennene klaprende som tangentene i klaviaturet på et orgel eller et spinett når man spiller på det, og med svelget skummende over som på en villsvinråne som hundene har drevet inn i garnene! Og hva gjorde de så? Deres eneste trøst var å lytte til høytlesning av noen sider fra nevne bok.

Fasten your hair with a golden pin,
And bind up every wandering tress;
I bade my heart build these poor rhymes:
It worked at them, day out, day in,
Building a sorrowful loveliness
Out of the battles of old times.
You need but lift a pearl-pale hand,
And bind up your long hair and sigh;
And all men's hearts must burn and beat;
And candle-like foam on the dim sand,
And stars climbing the dew-dropping sky,
Live but to light your passing feet.

Det som bestemmer kunsten, er dens forhold til det den ikke er.

Though I am old with wandering
Through hollow lands and hilly lands,
I will find out where she has gone,
And kiss her lips and take her hands;
And walk among long dappled grass,
And pluck till time and times are done
The silver apples of the moon,
The golden apples of the sun.

I understand a fury in your words,
But not the words.

Sådan foregår fornyelsen inden for kunsten: man genoptager formler, der er blevet bekræftet ved forudgående succeser, man bringer dem ud af ligevægt ved at forbinde dem med andre, principielt uforenelige formler, ved hjælp af blandinger af citater, af ornamenteringer, af pasticher. Man kan gå helt til kitschen og til barokken. Man smigrer «smagen» hos et publikum, der ikke kan have nogen smag, og eklekticismen ved en følsomhed, der er svækket af mangfoldiggørelsen af de til rårdighed værende former og genstande. Man tror på denne måde at udtrykke tidens ånd, mens man ikke gør andet end at afspejle markedets. Sublimiteten er ikke længere i kunsten, men i kunstspekulasjonen.

The flower in ripen'd bloom unmatch'd
Must fall the earliest prey;
Though by no hand untimely snatch'd,
The leaves must drop away:
And yet it were a greater grief
To watch it withering, leaf by leaf,
Than see it pluck'd to-day;
Since earthly eye but ill can bear
To trace the change to foul from fair

Noen mennesker trenger å få en rød løper rullet ut før de går framover, inn i vennskap. De kan ikke se de bitte små utstrakte hendene rundt dem, overalt, som blader på trær.

Ingen vil nøies med at gjøre noget Bestemt, Enhver vil smigres af Reflexionen med den Indbildning, at han idetminste maa opdage en ny Verdens-Deel.

He, above the rest
In shape and gesture proudly eminent,
Stood like a tower. His form had yet not lost
All her original brightness, nor appeared
Less than Archangel ruined, and th' excess
Of glory obscured: as when the sun new-risen
Looks through the horizontal misty air
Shorn of his beams, or, from behind the moon,
In dim eclipse, disastrous twilight sheds
On half the nations, and with fear of change
Perplexes monarchs.

De første vårbud. Tøvær. Luften dufter av pannekake og vodka som i fastelavnsuken. Solen blunker søvnig med sitt oljeaktige øye mellom trærne i skogen, de søvnige grantrærne blinker med nålene sine som med øyenhår, oljeaktig blinker sølepyttene ved middagstid. Naturen gjesper, strekker seg litt, snur seg på den andre siden og legger seg til å sove igjen.

Forelskelse er Culminationen i et Menneskes reent humane Existens