Bokelskere.no

Jeg er veldig uenig, og jeg vil også veldig gjerne gi uttrykk for det.

La meg først si at denne romanen kanskje er blant de jeg har brukt lengst tid på å lese, med pustepauser et halvt år. Altså, jeg mener ikke at jeg har lest den så overdådig nøye, men at den var et helvetes slit. Første del kom jeg meg nesten ikke forbi. Men som med Moby Dick og en del andre mursteiner: tålmodighet er en dygd, og kampen med Stendhal var uten tvil verdt strevet da jeg hadde brutt gjennom de mørnende, tilretteleggende partiene, og begynte på romanens andre del, som til gjengjeld bare tok meg en tre-fire intense dager på hytta.

Du skriver at romanen er «Interessant, naturligvis». Jeg har lært meg til at dette er blant det verste man kan si om litteratur, eller om noe som helst. Det jeg mener er at folk bruker betegenelsen om noe de avskyr. «Werther er alt for sentimental for meg, men den var interessant, da» (dette har jeg hørt oftere enn jeg liker, akk og akk). «Interessant». Det betyr aldri noe godt. Det betyr: «dette bryr jeg meg ikke om», m.a.o.: «dette interesserer meg ikke», m.a.o. at det å si at en roman er 'interessant' betyr overført at den ikke er det. Det betyr alltid dét, også når du bruker det her.

Jeg tviler på at det er fordi jeg er en 'feinschmecker' eller 'forståmegpåer' at jeg liker denne romanen, selv om jeg nok tror jeg må ha forstått den bedre enn deg. Du kaller karakterene for 'tegneseriefigurer', og det virker ikke som du mener dette positivt. Betegnelsen din har likevel noe for seg. Jeg antar at ett av romanens poenger er at Julien er ung, at han har lest for mye (kanskje tar jeg feil på dette punktet, jeg husker ikke), at hans drømmer om militærtjeneste, heltedåder og kurtisering av adelige frøkener nettopp er drømmer, og videre at de tingene han foretar seg – i likhet med Don Quijote – ikke er proporsjonalt med virkeligheten, med verdens prosa (men her går det også andre veien: den gangen han ikke oppdager konspirasjonen). I dette har vi også ambisjonene og idealene hans (i arv etter revolusjonen, romantikken og Napoleon) som gnisser mot borgerskapet, adelen, materialisme, som ønsker opp og frem og bortenfor, men som samfunnet er for stivnet og bornert til å muliggjøre. Som Adorno skriver i et essay: romanens sanne gjenstand har siden Fieldings Tom Jones «vært konflikten mellom det levende menneske og de forstenede forhold», og slik er det utvilsomt også her. Stendhal var ikke først med å uttrykke slike idéer i litteratur (Rousseau, Goethe og Fielding for å nevne noen), men romanen hans har uansett hatt innflytelse.

Du har rett, Julien og Mathilde oppfører seg noe rart; det er intriger og dueller og voldsomme følelser, men som Kierkegaard presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet, og Mathilde kjeder seg som bare juling; og blandet med Juliens personlighet .. ?

Et ordentlig eventyr på et litt hverdagslig vis, kan man kanskje si, men jeg vil ikke høres alt for mye ut som en fyr i en kinokø. En selvmotsigende påstand? Jeg antar denne selvmotsigelsen viser til romanens ironi, jf. det jeg skrev ovenfor angående Quijote. For romanen er morsom, og vi er ment å le. Julien Sorel er både noe latterlig og noe beundringsverdig, om enn kanskje beundringsverdig en halslengde for sent. Jeg liker å lese om fjols som likevel på et vis er noe klokere enn samfunnet. Og Stendhal klarer å skrive dette på en måte som både er øm og lattervekkende, som hverken får oss til å kaste stein eller felle tårer, samtidig som man ikke kjeder seg – iallfall jeg. Jeg sitter ikke og ler, men jeg har alltid et smil.

Jeg gidder ikke å kommentere språket og det som kalles det psykologiske i romanen. Jeg syntes den var saftig og fin og øm, i det minste når fortellingen og forviklingene begynte å rulle. Kurtiseringen av Mathilde er noen virkelige flotte kapitler, når Julien gjør 'det eldste trikset i boka' (ifølge amerikanske highschool-filmer) og spiller uinteressert i henne for å gjøre henne forelsket i ham. Dette var romanens høydepunkt for meg. Jeg vil nesten påstå – men tar antakelig feil i å gi Stendhal all æren – at disse passasjene muliggjorde f.eks. På sporet av den tapte tid.

Takk! Ja, den der utgaven fra Thorleif Dahls kulturbibliotek var den som slo også meg når jeg satte meg ned og gjorde litt research. Jeg skal prøve å lete opp denne på universitetsbiblioteket, kanskje være så dristig å kjøpe den hvis jeg ikke finner den der. Men jeg husker at de der Thorleif Dahls-bøkene tidligere har gått hardt ut over en allerede ganske luftig studentlommebok (450 kr for en bok på 90 sider f.eks.). Det vil ta en stund før jeg får tak i boken, men jeg skal prøve å huske å skrive noen ord om den.

Som vi begge har vært inne på finnes det ikke noen bevart nedtegnelse gjort av Polo selv, bare omskrivinger og gjenfortellinger, men ved å gå så langt tilbake som mulig, kan det i det minste hende at det man finner er basert på samtaler eller gjetord fra Polos egen levetid, kanskje skrevet i direkte kontakt med ham. Det jeg ikke orker er idéhistoriske anakronismer, hvis du forstår hva jeg her sikter til, f.eks. marxistiske bønder i Kong Arthurs' England (som Monty Python gjør narr av i en deilig sketsj), og jeg ser for meg at det kan være stint av slike i moderne gjenfortellinger. Og alt får en ekstra sjarme ved å komme fra en annen tid, særlig slikt som er ment å være sannferdig (med mindre det er rasistiske familieleksikoner fra før krigen, et par slike har jeg arvet).

For en to måneders tid siden så jeg miniserien fra 1982 om Marco Polos reise til Kublai Khans hoff. Jeg bestemte meg for å se denne først og fremst pga musikken (Morricone) og fordi jeg hadde noe tid å svi av. Imidlertid, jeg får ikke serien ut av hodet mitt, den er utrolig fin. Det jeg derfor lurer på er om Marco Polos reiseskildring lar seg oppdrive på norsk. Jeg orker ikke en moderne omskriving, men ønsker å lese den opprinnelige skildringen (i den grad en slik finnes: den opprinnelige reiseskildringen er vel i seg selv en slags roman, ikke skrevet av Polo selv, men det er iallfall denne første jeg har lyst til å lese). Er det noen som vet?

Hei Filip. Jeg anbefaler deg å lese Erlend O. Nødtvedt (Bergens beskrivelse) og Cecilie Løveid og Yngve Pedersen hvis du ikke allerede har gjort det. De er alle veldig gode og oppfinnsomme og morsomme (bergenske) forfattere, i tillegg til at de nevnes i Bergeners. Ellers ville jeg ikke lagt så stor vekt på overbevisninga om at du må lese Min kamp 5 i forveien, om jeg var deg -- Dubliners av James Joyce vil nok være mer interessant, da det er den boka Espedal har uttalt at er et slags forelegg for boka. Hvis du likevel vil få med deg Knausgårds versjon av en festhistorie som Espedal også nevner i Bergeners så tror jeg faktisk at du kan nøye deg med å bla deg fram til akkurat den delen i Min kamp 5.

En jeg glemte av og som jeg tror er verdt å nevne, er jesuitten Leo Naptha i Trolldomsfjellet. Kanskje han ikke er en tydelig skurk, men iallfall helt klart farlig, en fiende av både humanisme og av liv. Jeg ser ikke at du har lest noe av Mann, og der har du mye å se frem til. Trolldomsfjellet er da et flott sted å begynne, vil jeg si, men kanskje litt Nietzsche innabords ville gjort møtet enda rikere. Tragediens fødsel f.eks.

Jeg synes det er merkelig hvor få det er som har svart deg i denne tråden, men det er kanskje pga. sommerferie. Jeg håper det blir flere: jeg tror det ennå finnes mye usagt. Denne posten får tjene som 'bump'!

Men er ikke han fyren i No Country for Old Men en sosiopat? Det kommer vel med jobben! - men nå gjør jeg det vanskelig igjen. The Joker er jeg imidlertid enig i. Som Kierkegaard vittig og jeg tror korrekt presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet. Jeg vil forresten anbefale Kierkegaard over Sartre any day!

Og Alex DeLarge er herlig, om enn jeg bare kjenner ham gjennom Kubrick.

Nei, du har nok rett hva angår Dorian Gray. Det er rart, jeg leste den for noen år siden, og av en eller annen grunn er det eneste jeg husker sitatene fra den. Men det handler åpenbart om en mann som kan leve og handle uten (iallfall umiddelbare) konsekvenser, slik som når typen i American Psycho dreper uteliggere for moro. Hva gjør det med et menneske? Ikke en eksistensialistisk skurk, men i det minste eksistensielt interessant. Et slags 'companion piece' er kanskje Fellinis La Dolce Vita. Kjenner du til den? Lettferdighet, dekadanse (da særlig aristokratiets), konsekvenser av et liv uten kanskje tilbørlig alvor og beslutning. Jeg reduserer en fin film ved å prøve å si noen ord om den, så jeg skal la være.

Eksistensialisten som skurk, hmmm, nei det er ikke lett, for det meste eksistensialistiske/opprørske er jo satt i førsteperson. Det er mange tanker som må vises frem og overveies. En skurk er gjerne satt i romanen for å motarbeide protagonisten eller for å føre protagonisten frem til grensen, grensen av en selv og det en kan tåle (angst og overlevelse), men dette vet du naturligvis allerede, - du har lest bøker og sett film. Straks en skurk fascinerer oss har skurken antakelig beveget seg bort fra ren ondskap og ubetvilelig umoral (selv om jeg må si at jeg kan begeistres av slike idiotisk ondskapsfulle fyrer i 80-tallsfilm). De tvinner ikke barten, men følger sin egen moral, så å si. Ozymandias i Watchmen f.eks. Nietzscheanske skikkelser gjerne.

Men når du sier eksistensialist og forvirret, blir det flere muligheter, for da mener du vel egentlig nihilisten. Der kan du plassere The Joker eller noe litt mer blindt: Frank Booth i Blue Velvet. Jeg vet faen ikke hvorfor jeg ikke kommer på flere (trøtt og 25 varmegrader?), det er en nesten utømmelig kilde, men avhenger kanskje av hvor streng man vil være i utplukkingen.

Et nytt eksempel falt ut av kaninhatten: Dorian Gray.

Jeg har lest et par Sherlock Holmes-historier, men har ikke løpt inn i Moriarty ennå, så det kan jeg ikke svare på. Jeg tror likevel serien tok seg noen friheter da de skrev ham som en slags artig galning.

Jeg vet jeg gjør det vanskelig for deg, og det er ikke meningen. Hvis det er eksistensialistisk litteratur du er på utkikk etter, kan jeg vise til en liste jeg laget her på forumet for en hundre år tilbake da jeg var mer fjollete enn jeg er idag og leste litt for mye misantropisk litteratur. Som 'gode samfunnsborgere' er vel selv en antihelt egentlig en skurk, er han ikke, så hva er forskjellen? Neida. Men antihelten er problematisk, og det er dét som er fint. Her er en link, og bær over med den teite beskrivelsen:
https://bokelskere.no/lister/59707/

Ahab i Moby Dick? Men om han faktisk er en skurk, er en diskusjon i seg selv. Satan i Paradise Lost er kanskje det første eksempelet i litteraturhistorien (iallfall hvis vi utelukker Shakespeare, f.eks. Edmund i King Lear), men også der har vi mer en helt. Det beste eksemplet jeg kan tenke meg i farten er Kurtz i Heart of Darkness. Jeg kommer vel på flere etterhvert. Det kjeder meg at jeg ikke kommer i hug noen ferskere!

Men så er det et spørsmål om du leter etter rene skurker à la Moriarty eller antihelter à la Raskolnikov.

Vel, ikke vær så sikker på det. Min vei inn i litteratur gikk via fantasy, tegneserier og Conan, og fra der er det vel ikke langt til science fiction. Er det mulig å vokse opp idag og ikke like sci-fi? Jeg vil kalle meg selv en Star Trek-fan, og da snakker jeg ikke om J. J. Abrams sitt tull. Solaris av Tarkovskij er noe av det beste jeg har sett, for ikke å nevne alt som finnes av gull fra 80-tallet. Sci-fi er en fin sjanger, jeg har bare vært treig med å lese det. Men nok bevisførsel. Jeg pekte imidlertid på en likhet i lyrikk: Eliot, Shelley, Yeats, Dylan Thomas, Hughes.

Jeg tror ikke jeg vil kalle den for den beste boka jeg har lest i juni, pga stiv konkurranse, men jeg vil allikevel trekke den frem, siden folk ikke synes å vite av den. Den heter Dersu Uzala, eller Dersu, stifinneren, og er skrevet av Vladimir Arsenjev. Jeg ble først kjent med den gjennom Akira Kurosawas filmatisering, som jeg setter stor pris på, og en dag var jeg heldig å snuble over boka på et antikvariat – til bare 10 kroner. Boka er memoarene til Arsenjev fra tre ekspedisjoner til taigaen mellom Russland og Kina (han tegnet kart og studerte dyrelivet, ca 1902-1907), hvor han møter en innfødt jeger og fangstmann ved navn Dersu. Mye av boka skildrer det rørende vennskapet, båndet og respekten som snart utvikler seg dem imellom, og ikke minst forskjellen mellom sivilisasjonen og villmarken, hvor da mennesket er det farligste dyret. Den var trivelig, godt skrevet, og er dessuten en rik kilde på lærdom om været, fjelliv og overlevelse. Den er absolutt å anbefale hvis man som meg har noe nær en 'Walden'-lengsel, til et fritt liv utendørs, eller om man bare liker å traske ute og nyte luften, stillheten og bekkeskvulpet.