Bokelskere.no

Hans gikk også i fjøset. En mann i fjøset. Martin hadde ikkje haurt så gale.

"Kvinnen fra Moringen" har et glass eplemost stående på nattbordet med en bølgetemmer oppi, noe som gjør det mulig for henne å drikke selv om hun sliter med en lei skjelving på hendene. Men hun foretrekker å kaste det ut i rommet, foretrekker lyden av knust glass, men får ingen til å hjelpe seg over til den andre siden, der brakkevenninnene venter på henne med sine utstrakte hender og hule kinn.

Og den sjokkartede baken hennes, som nærmest tok av utover fra lårenes toppunkt, før den etter en lang oppadstrebende bane rundt halve jordkloden fant veien inn igjen til det nederste partiet av ryggen hennes, en sånn rumpe koster sine aerobictimer. (...) men det skal ikke mer en ett år til, med tv-titting og hjemmekos i sofaen, før en slik rumpe blir en uformelig låvedør, noe massivt, ugjennomtrengelig, noe man stanser opp i køen på Meny for å betrakte, ikke med seksuell interesse, men i en slags meditasjon over noe primitivt, en tanke vi har glemt, et indre syn, noe vi vet i kroppen, noe om at bæreren av slike abnorme bakdeler formidler arvestoffet videre slik at menneskeheten kan fortsette.

How extraordinary it was, that a self-made spoonful, leaping clear of his body, should instantly free his mind to confront afresh Nelson's decisiveness at Aboukir Bay.

Trekronene stanger mot hverandre. Det er altfor mange trær som vil vokse samtidig. Under bakken, under farfar og meg, koker det av larver, meitemarker, spirer, knopper og røtter. Og overalt er det støv. Støv fra skogen. Levende og kløende.

Mange tenkte helt sikkert på Irma Pfeifer og på den fine luen hennes og det fine vattantrekket, fordi Irma Pfeifer antakelig ble lagt påkledt i jorden, og døde trenger ingen klær, mens levende forfryser seg.

I en krøttervogn skrumper enhver egenart inn. Man befinner seg mer blant andre enn hos seg selv.

Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan.

(...) sola står rett på, han har tatt av seg på overkroppen, jeg kjenner svettelukta hans som blander seg med min, og hører klokka som dingler løst rundt håndleddet hans, hårtjafser deiser nedover kroppen, tar han ikke litt mye nå, tenker jeg, han har trukket skjøteledningen ut hit, kobler opp barbermaskina si, blåser av gammelt hår fra bladet og skrur på, (...)

(...) hunden har langt nok bånd til at du kan nå den og du kan klappe den, slik blir du forført, slik holder du ut. Du blir bløt inntil huden, det kjennes som noen har skjøvet ei kald hånd inn under genseren, men at denne hånden ikke blir varmere, men blir liggende kald over brystet, over hjertet beskyttet av de krummende ribbeina, en plankestabel over myke innsekter som bor i molda.

It is odious to be reminded of one's children when one is calculating the exact shade and rigidity of a nipple that could so assert itself through a bra and shirt.

Millat's face fell, troubled that his answer did not seem to be the right one. He looed over at his father [Samad], who was gesticulating wildly behind the teacher, trying to convey the jerky head and hand movements of bharata natyam. (...) 'Thriiiii-ller!' sang Millat, full throated, believing he had caught his father's gist. 'Thriii-ller night! Michael Jackson, Miss! Michael Jackson!' Samad put his head in his hands. Miss Burt-Jones looked queerly at the small child standing on a chair, gyrating and grabbing his crotch before her. 'OK, thank you, Millat. Thank you for sharing... that.' Millat grinned. 'No problem, Miss.'

-Jeg må kle av deg, sa han. -Hvis ikke jeg gjør det nå, må jeg gjøre det siden, og det blir ikke lettere da. Hvis ikke du gir meg lov gjør du meg vondt, for nå har jeg gitt meg hver eneste dag i en hel uke og det gjør mer vondt for hver gang.

Hun sparker i snøen med skotuppen. Kommer ned til gresset. Typisk henne. Sparke natur som ligger nede.

If you stand a lantern under a tree every insect in the forest creeps up to it - a curious assembly, since though they scramble and swing and knock their heads against the glass they seem to have no purpose - something senseless inspires them. One gets tired of watching them, as they amble round the lantern and blindly tap as if for admittance (...).

Hver eneste pappa tror han er udødelig. Og hvert eneste barn skjønner før eller senere at han ikke er det.

I hated not to be in control of myself, to be sitting in a room as I was that night, for example, taking part in a conversation, and then suddenly to notice that blood was pouring out of me, spattering onto my shirt and pants, and not being able to do a damn thing to stop it.