Bokelskere.no

Hva skjer med barna som har hatt eventyr i andre verdner? De heldige havner på denne internatskolen. Men jammen skjer det mørke ting der og. Spennende, tankevekkende og eventyrlig bok!

Hva har The Thief of Always og Hellraiser til felles? De ble begge skrevet av samme mann, nemlig Clive Barker.

Hellraiser er en "klassiker" fra åttitallet og flere oppfølgere fulgte med, men den første er selvfølgelig den beste. Grunnen til at jeg nevner den i denne anmeldelsen, er fordi Clive Barker har både regissert og skrevet den. Siden jeg har sett Hellraiser mange ganger og sett mange intervjuer av ham, har jeg alltid hatt lyst til å lese noe av ham, og valget falt på The Thief of Always, som muligens er hans mest kjente bok. Boka inneholder også illustrasjoner som han har tegnet selv. Hva er det han ikke får til?

For godt til å være sant?
The Thief of Always er en spesiell og liten bok. Man får kanskje litt sjokk over at samme mann som har laget Hellraiser har skrevet The Thief of Always, fordi dette er to helt forskjellige ting på mange måter. Denne boka inneholder en myk historie om en ung gutt som kjeder seg en dag det regner. Han får besøk av noen utenfor vinduet, men Harvey aner ikke hvordan han er kommet dit, og han vet ikke helt hvem det er. Han blir fortalt om et hus, ikke hvilken som helst hus, men Mr. Hood's Holiday House. Det er et hus hvor man kan leke hele tiden og spise mye deilig mat. Det som også er spesielt med dette huset, er at dagene er lagt opp litt annerledes enn man er vant til. Alle årstider blir skiftet inn i en dag, hver dag, og både Halloween og jul blir skviset inn. Det er som om hver dag gjennomgår et helt år. Det høres ut som et drømmehus for barn som ikke liker å kjede seg. Men dette har også en konsekvens som Harvey ikke kjenner til, men hva? Han føler også et ubehag etter å ha vært vitne til noe. Etter hvert begynner han også å kjenne på en hjemlengsel, og får en forståelse av at noe er galt med dette huset, men hva?

Lite grøssende
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Barker og utforske forfatterskapet hans, men kanskje The Thief of Always ikke er en bok jeg burde begynne med. Jeg valgte å lese den fordi jeg hadde hørt mye om den på forhånd, og den var for meg, den mest kjente boka av ham. Boka byr på en fin og sår historie, og den har noen uhyggelige øyeblikk, men den er ikke spesielt grøssende, og boka har noe barnslig over seg, noe som kanskje ikke er så rart siden det er fortalt fra et barns perspektiv. Boka er ment først og fremst for barn, men også voksne, men likevel er ikke språket helt troverdig. Boka inneholder også som nevnt illustrasjoner som Barker selv har tegnet. De er enkle, sjarmerende og fine, og må nok innrømme at jeg likte dem noe bedre enn selve innholdet.

Dette er en kort og enkel bok å komme seg gjennom og ikke for skummel for de som ønsker å utforske mer av horrorsjangeren. Det er ikke en bok man blir mørkredd av, dessverre. Her må jeg nevne at det er avslutningen som gir et sterkere inntrykk enn selve handlingen, men det er ikke med på å gjøre boka "bedre". Fin bok, men ikke noe spesielt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lurte litt på om jeg skulle tørre å høre en gammel favoritt som lydbok, men det skulle jeg. Det eneste jeg har å utsette på denne versjonen, er oppleseren. Når en del av personene i boka har engelsk (amerikansk/australsk) som morsmål, burde forlaget spandere på seg en innleser som faktisk kan uttale språket.

God bok, god skildring av ei tenåringsjente på 80-tallet. (Been there, done that.) Synes språket lugger litt noen ganger, at bergenserens replikker skrives på bokmål, mens Maritas bergensknoting ikke gjør det, for eksempel. Spørsmålene rundt Kiellandulykken er veldig interessante! Og det er helt riktig at det slutter der det gjør.

Tankevekkende og interessant om kvinner i, rundt og utafor kunsten.

Lale og Gita endte til slutt opp sammen i Melbourne, Australia, men veien dit var alt annet enn enkel ...

To personer som møtes under spesielle omstendigheter
De to møtte hverandre under svært spesielle omstendigheter mens andre verdenskrig pågikk. Lale ble forelsket i henne da han så henne i øynene for første gang da han skulle tatovere armen hennes. Følte hun det samme og kan kjærligheten overleve alt? Med Gita og Lales historie skulle man nesten tro det. Som med mange andre havnet de i Auschwitz under andre verdenskrig. Lale blir alvorlig syk, og blir blant annet reddet av tatovøren som tar seg av ham. Når Lale kommer til seg selv igjen, får han tilbud om å bli tatovør. Under slike omstendigheter gjør man alt for å overleve. Med en slik jobb får også Lale bedre goder, som bedre soveplass og litt mer mat som han deler med andre som han tidligere delte brakke med. Han bryr seg om andre og tar vare på de han kan. Livet hans forandrer seg når han skal tatovere armen til en kvinne han straks blir betatt av. Vil han se henne igjen? Han gjør alt han kan for å finne ut hvem hun er, og komme i kontakt med henne. Men føler hun det samme?

Stressende og ukjent hverdag
I Tatovøren i Auschwitz blir det beskrevet rystende episoder, redsel, stresss, søvn og matmangel som de må gjennomgå hver dag. Det er sterkt å lese om hvor fort knyttet man blir til hverandre når man må dele brakke med andre, men samtidig være redd for å knytte seg for mye til hverandre, for de vet ikke når folk forsvinner. Den ene dagen er de der, mens neste dag er de enten fraktet bort eller død. I Auschwitz vet de ikke hva som skjer, og gjør alt de kan for å oppdatere hverandre om hva som foregår. De fleste velger å holde lav profil for å unngå bråk, mens Lale har lett for å glemme seg. Han er snartenkt og kan snakke flere språk flytende, derfor havner han ofte i ubehagelige situasjoner med vaktene. Vil følelsene Lale og Gita har for hverandre, overleve alt annet?

Heather Morris skriver denne boka for Lales vegne. Gita er død og han venter på sin tur. Han har hatt et godt og langt liv sammen med Gita, og sammen med Heather Morris tar han med oss den stressende tilværelsen i Auschwitz, hvor de blir vitne til forferdelige hendelser, og hva de ofrer for stunder sammen. Det er ikke kjærlighetshistorien i seg selv som gjør sånn inntrykk for min del. Kanskje fordi jeg ikke helt tror på den store kjærligheten, men det er hvordan de beskriver stress og vennskap, og hva de er villig å gjøre for de man er glad i. Å leve med den usikkerheten så lenge kan nok ikke beskrives, men man føler den mens man leser. Man føler den stressende situasjonen de er i, og man frykter hele tiden det verste.

Dette er ikke en type roman jeg vanligvis leser. Jeg har lest noen romaner knyttet til andre verdenskrig, men altfor lite. Dette ga mersmak, for det var både ekte og engasjerende å lese om Lale og Gita. Man har aldri kjent dem, men man føler en bånd til dem mens man leser. Noen scener er kanskje litt pompøse, og litt overdrivende, men synes ikke det ødelegger boka. Gita gikk bort i 2003 og Lale tre år senere. Dette er deres historie, og selv om man kanskje ikke liker kjærlighetshistorier i utgangspunktet, er dette likevel en fin historie å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hahahahahahaha! Med mening.

Joa. Var ikke så opptatt av kriminalsaken, egentlig, men boka var spennende likevel. Skulle bare ønske forfatteren hadde droppa flesteparten av detaljene om hvordan hovedpersonen holdt hodet, retningen blikket gikk i osv, det ble nærmest parodisk etter hvert.

En av dem som jeg tenker «denne er godt skrevet!», «så spennende komposisjon!» og «gode karakterer!» om mens jeg leser, men som ikke griper tak i meg på noen måte. Da regner jeg med at jeg har lest boka på feil tidspunkt. Denne hadde antagelig fortjent å leses i lengre strekk, ikke ti minutter hver kveld. Ja ja.

Denne likte jeg godt! "Jeg" har stjålet sjokolade og har kanskje bittelitt dårlig samvittighet? På natta hentes hen av en skurk, hen er jo en av dem nå! Skurkene presenterer seg en etter en, den ene skumlere enn den den andre. Det ligger en forventning om at "jeg" skal angre og skjønne at det er galt å stjele, men neida! Her skal det bli velstand fraover, "For det er jeg som er sjokoladeskurken!". Herlig! Passe skumle og absurde tegninger. For småskolen, tenker jeg.

Denne likte jeg! Ikke umiddelbart sympatiske karakterer og det er fint. De skal jo være mennesker, de og. Og tilløp til klisjeer viste seg å bli noe helt annet. Spennede helt til slutt, kg det skal en spenningsbok helst være.

Fabelprosa? Tja. Magisk realisme, i alle fall. Ikke helt min genre, det ble litt for alternativt, healy feely, men helt grei tidtrøyte.

Flere leste bøker i 2019.

I skyggen av stråleglansen er hittil en ukjent bok som ikke har fått mye oppmerksomhet, og det er en krim blandet med en dose thriller, som er verdt å sjekke ut.

Mystisk forfølgelse og forsvinning
Det meste av handlingen foregår både i Norge og Irland, og det er om Tommy som bor hos besteforeldrene sine, siden han mistet foreldrene sine i en stygg ulykke da han var liten. Besteforeldrene hans virker å ha sine hemmeligheter, og Tommy forsvinner. Når Eddie Samson og Bernhard Fiske fra Kripos drar til Irland for å finne ham, ser ting mørkt ut. Samtidig har en jente prøvd å komme i kontakt med Tommy. Hvem er de som følger etter henne, og hvorfor? ...

Jan-Erik James Knudsen har vært en ukjent forfatter for meg inntil nå, men han gjør et godt førsteinntrykk med boka: I skyggen av stråleglansen som er en svært mørk bok som tar opp et skremmende og dystert tema, som man ofte har sett om på nyhetene i de siste årene, nemlig om pedofile nettverk. Pedofile nettverk som består av profilerte skikkelser som gjør alt for å beskytte seg selv. Boka tar opp dette mørke og forferdelige temaet på en troverdig måte.

Til tross for at dette er en stor bok på nesten 600 sider, samt at den inneholder et mørkt og ubehagelig tema, er den veldig lettlest, og lesingen går nesten av seg selv fordi handlingen har stort sett et fint tempo, nesten hele veien. Man blir godt kjent med persongalleriet både på godt og vondt, og man blir nysgjerrig på all hemmelighetsskremmeriet. Hvem er jenta og hva vil hun? Hvor er det blitt av Tommy? Er det noe fra fortiden han bør kjenne til? Mange spørsmål oppstår underveis, og det føles ut som om alt sammen spinner sammen rundt i et eneste stort spindelvev.

For mye bakgrunnsstoff dreper litt av spenningen
I skyggen av stråleglansen er en uvanlig krim siden den tar opp et så dystert tema som det ikke skrives mye om, og det er ubehagelig å lese om. Det er viktig å ta opp mørke temaer i krimverdenen også, men synes mye av boka kunne ha vært noe forkortet, fordi det kan bli vel mye faktaopplysninger om ting som grenser til det kjedelige, spesielt enkelte bakgrunnshistorier. Da uteblir spenningen og flyten i lesingen. Det er noen partier i boka som er litt tørre av den grunn. Bortsett fra det, er dette en svært mørk krim som setter lys på et tema det snakkes lite om.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende fantasytegneserie som også sier noe vettugt om hvor begrensende tradisjonelle kjønnsroller kan være.

Svært lesverdig. Litt mye om næringsliv etter min smak, men det er smaken min sin feil, ikke bokas. Og en øyeåpner, vi har skjulte fordommer alle sammen, og dem har vi godt av å få røska litt opp i.

Dette er på ingen måte stor litteratur, men den hørespillversjonen jeg hørte, er riktig festlig. Audible sin med blant annet David Tennant.

Ikke Kings beste, synes jeg, det ble litt vel lettvinne løsninger her og der. Men for all del, dette er spennende og medrivende så det holder, med fine karaktertegninger, det er Stephen King, og jeg er fan!

Nydelig, nydelig tekst om barn i krig. Det begynner helt hverdagslig med å fortelle at Noah liker å leke ute. Og at han kan løpe fort. Jeg synes det er litt rart at mamma bruker en geværkule som bilde på hvor rask han er, men når vi får vite at det ofte smeller og knatrer ved huset, begynner ting å falle på plass. Alt fortelles indirekte, som at de har lite mat: "han mangler en tann. Med det gjør ikke så mye siden han spiser suppe nesten hver dag". Det blir forferdelig dramatisk når det også smeller inne, men det går heldigvis nogenlunde bra. Men som voksne skjønner vi jo hvor ille Noah har det når alle følelser må uttrykkes via kosekaninen. Dette er sterkt! Men kan fungere bra for unger også tror, jeg. Men tegningene, de kan jeg ikke noe med.

Denne skjønte jeg rett og slett ikke poenget med. En katt kommer inn i en familie og blir hetende Ellen Banan fordi ungene vil det. Når ingen svarer på etterlysningen de henger opp på butikken, beholder de katten over vinteren. På våren flytter den inn igjen hos dama ved siden av. Som personene i denne boka tydeligvis aldri snakker med, siden det må ha vært hennes katt. Og det var det. Nope, denne ga meg null og niks, og det sier ikke lite når den handler om en katt!