Bokelskere.no

CLUE-serien til Jørn Lier Horst er tipp topp tommel opp! Kunstdetektivserien til Bjørn Sortland er også briljante. De nye Hardyguttene kunne kanskje vært noe? Ellers Narnia-bøkene, og selvsagt Doktor Proktor-serien til Jo Nesbø. - Og så kommer man jo ikke utenom En pingles dagbok :)

Er som regel billigst å sende som B-post.

Det er veldig mange gode bokblogger der ute, følg tipset til Rita og sjekk ut Bokblogger.no hvor de aller fleste er samlet.

Minsin er ellikkensbokhylle.blogspot.com, hvor jeg forsøker å ha mest mulig fokus på ungdomsromaner. Jeg har skrevet ren bokblogg i fire år og koser meg virkelig med det. Å omtale/anmelde/vurdere bøker på denne måten har beriket leseopplevelsene mine på en måte jeg aldri ville vært foruten. Du blir uendelig mye mer bevisst bokens innhold, forfatterens virkemidler, konteksten rundt, trekker linjer... - Og en gang i mellom oppdager du godt gjemte perler som du har en enestående mulighet til å gi oppmerksomhet og spre videre.

Om jeg skulle gitt deg noen gode råd på veien er det å finne din nisje så tidlig som mulig, skille deg ut, være bevisst hvilke bøker du ønsker å gi oppmerksomhet. Videre å vite hvor dine grenser går mht integritet og seriøsitet. Som bokblogger er du en yndet reklameplakat for forlagene, og det er lett å trå feil.

Gi lyd fra deg når du er klar! :-)

Skumle skurker og mystiske mordere norske forbrytere i gamle dager er en enkel og kort bok om norsk kriminalhistorie som passer både for barn og voksne som ønsker en enkel start om emnet. Her blir både kjente og mindre kjente kriminelle personligheter opp gjennom Norges historie presentert og belyst i den tiden disse kriminelle personlighetene levde i. På den måten får man også et bilde av de ulike periodene Norge har vært mellom vikingtiden og frem til 1900.

Svakhetene til boken er at det godt kunne ha vært litt lengre og hatt med flere av mer kjente kriminelle personlighetene. For eksempel er ikke Ole Høiland (kjent for å ranet Norges bank) og Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (den siste sivile henrette i Norge) blitt tatt med i boken. Dessuten burde boken ha med seg noen saker fra 1900 til i dag for å belyse norsk kriminalhistorie også fra denne tiden. På den måten kan man få enn større kontrast hvordan Norge har blitt det samfunnet vi har blitt i dag.

Boken kunne godt også ha kuttet ut de fiktive intervjuene og heller fokusert på å la fakta "leve for seg selv" for å holde på interessen. Det kan irritere mer enn å være nyttig, samt at man snakker for barnslig selv for barn/unge som boken er rettet seg mot. Og når man først har en ordliste med vanskelige ord helt til slutt, så burde man kanskje forklare de ordene istedenfor å kalle leseren for lat etter å oppramset ordene som forfatteren tror er vanskelig for leserne. Da kunne man like godt ha kuttet å ha med en ordliste.

Tarantella er en vanskelig roman å sette en bestemt merkelapp på. Den beste merkelappen man kan sette på denne romanen er at romanen er en slags krimroman, siden man finner denne romanen som regel i krimhylla på biblioteket og at romanen er bygget opp som en tradisjonell krimhistorie. Til forskjell fra mange av de klassiske krimromanene; det vil si at en forbrytelse har skjedd, en etterforsker undersøker saken og forbryteren får sin straff, så mangler Tarantella en etterforsker i denne historien.

Etterforskeren blir dermed leseren som gjennom tre deler blir presentert for "flere" personer i del en (Edderkoppen), deretter må koble disse personene sammen til tre personer i del to (Giften) og koble de tre personene inn i en trekant drama i del tre (Byttet).

Av den grunn kan kanskje merkelappen krimroman være en feil merkelapp på denne romanen, etter at man har lest den og lekt litt etterforsker. En riktigere betegnelse er kanskje en slags psykologisk thriller, siden leseren må være litt psykolog i leseøyeblikket. Eller sagt på en annen måte: du starter som etterforsker, men ender som psykolog fordi du lurer på hvorfor de menneskene handler som de har gjort.

Til tross for at Tarantella er en roman på bare 162 sider, er denne romanen dessverre ikke for alle. Man får best ut av romanen hvis man har lest en del krim, thriller og spenningsromaner i tillegg til å ha lest og har studert klassisk litteratur som Forbrytelse og straff. Dette er ikke en bok for lettvektere, siden det krever litt mer av deg enn bare å lese for å bli underholdt.

Hver dag, av David Levithan: Hovedpersonen er en sjel, og det alene.
Mnem, av Simon Stranger: Utgangspunktet er en by og dens gater. Alle historiene fortelles ut i fra nettopp dette, og ikke gjennom personene/hendelsene i seg selv.

En fin innføringsbok for folk som vil lære om nynorskens historie og grammatikk både frivillig og ufrivillig på en relativt nøytral og lett fremstilling som ser språkkonflikten fra begge sider. Dette kan skyldes at boken er skrevet av en som tidligere bokmålbruker, som dermed unngår å gå i den fellen med å krev at nynorsk bør være den eneste skriftsspråket i Norge eller latterliggjøre og ser ned på den som ikke bruker nynorsk som mange nynorskbrukere som skriver om konflikten har gjort tidligere. Boken knuser noen myter om nynorsk samtidig som den vedlikerholder myten om at det skal være mye enklere å lære seg nynorsk grammatikk enn bokmål grammatikk og andre språks grammatikk. Det vil si: kan du nynorsk, kan du lære deg bokmål og andre språk lettere og bedre.

Oppgjør ved Morning Peak handler om 17 år gamle Jubal Young jr som blir vitne til at en morderisk bande torturerer, voldtar og dreper hans familie og brenner ned familiegården i New Mexico. Som eneste vitne blir også han jaktet på av banden, men klarer å komme seg unna til slutt. Når sjokket har lagt seg litt, vokser det også det et sterk behov for han å hevne de mennene som har gjort dette både mot han og hans familie. Behovet blir sterkere når maktmyndighetene til å begynne med ikke tror på han og som derfor tvinger han til å hjelpe dem å gjennomføre loven for at rettferdigheten skal gjelde og for at han selv skal komme videre i sitt liv.

Det er alltid interessant å oppdage bøker skrevet av personer som er mer kjent for noe annet enn å skrive litteratur. Altså såkalte "kjendis" forfattere som Gene Hackman er et godt eksempel på siden han er mest kjent som skuespiller i filmer som Unforgiven og The French Connection i tillegg til å være den originale Lex Luthor i tre Supermann filmer. Hans westernroman, Oppgjør ved Morning Peak, er hans første roman som han har skrevet helt alene. Tidligere har han vært medforfatter i tre romaner sammen med Daniel Lenihan.

Et spørsmål mange "kjendis" forfattere møter er om de kan skrive romaner. I hvert fall gode romaner som er verdt å lese, eller om det er kun deres godt kjente navn som selger litteraturen deres for dem. I Gene Hackmans tilfelle så tror jeg hans tidligere erfaring som skuespiller i spesielt westernfilmer og at han skrevet tre romaner sammen med en annen rutinert forfatter har vært en stor fordel for at Oppgjør ved Morning Peak kan leve godt alene uavhengig av forfatterens eget navn.

I denne romanen viser Hackman svært godt at han kan sin western historie og klarer å skildre fenomenet "den ville vesten" som perioden 1848-1890 i USAs historie ofte blir kalt på en enkel, realistisk og oversiktlig måte. For eksempel klarer han å vise de sosiale forskjellene mellom de rike (som ofte eide hele byer eller store gårder som gjorde det bra) og de fattige (som regel fattige bønder, lavlønnete eller arbeidsløse menn og kvinner, indianere) lever i et samfunn der både loven og lovløsheten lever side om side der grensene mellom dem er så å si usynlig. Et sted kunne man være en helt mens man var skurk et annet sted. Også folkevandring etter et bedre liv og gullgraving får også en sentral plass i denne romanen.

Når det gjelder fortellerstruktur og dialog mellom personer i romanen lykkes Hackman som regel veldig godt. Han lar romanen sin være en klassisk hevnhistorie der en gutt som er i ferd med å bli en mann blir vitne til at hans familie blir torturert og drept av en gjeng banditter der han bli den eneste overlevende og sverger hevn overfor de som har ødelagt hans liv. På sin vei til å gjennomføre sin hevn må gutten innom både ærlig arbeid, kjærligheten og mange moralske dilemmaer og erfaringer som han oppnår underveis. På sitt beste er romanen spennende, engasjerende, underholdende og interessant der dialogen fungerer som klassisk western dialog. På sitt verste er det mange treige parter som dessverre er litt for lange og som ødelegger den gode flyten. Spesielt kjærlighetsdialogene mellom gutten og dommerens datter kunne ha vært bedre.

Et minus for denne norske utgaven, som ikke er Hackmans sin skyld, er at oversetteren og forlaget ikke har gjort en sikkelig korrekturvask med oversettelsen før man trykket den ut. For eksempel er mange ord som skal være adskilt fra hverandre blitt skrevet sammen flere steder i oversettelsen. Det er irriterende og ødelegger også lesingen av romanen. Men hva kan man egentlig forvente seg av en roman som koster 149 kroner og er utgitt av et forlag som lever å selge mest ukeblader?

Totalt sett er Oppgjør ved Morning Peak en veldig god westernroman som alle som liker western vil like, selv om den ikke er den beste westernhistorien som er skrevet eller som er filmatisert, og som dessuten er skrevet av en "kjendis" forfatter.

Andre gode romaner som er utgitt av ”kjendis” forfattere som bør sjekkes ut er Murmanskaffæren av Bjørn Kjos (tidligere jageflyver og nå sjef i Norwegian), Kongen av Trond Kirkvaag (komiker) og Bunny Munros død av Nick Cave (musiker).

Landets eldste mann er død er en tegneserie laget av krimforfatteren Jørn Lier Horst og tegnserietegneren Jonas A. Larsen. Dette er en historie der Horst lar sin krimhelt førstebetjent William Wisting boltre seg i tegnete ruter istedenfor ren tekst, som er de vanlige møtestedene vi som leser møter han. Derfor virket denne historien både lovende og spennende ved første øyekast. Skuffelsen ble stor da det viser seg at historien føles uferdig når det gjelder både tekst og bilder. Dessuten virket tegneserien rotete og ustrukturert fra første stund, slik at man må holde tungen rett i munnen hele veien. Dette er egentlig litt trist, siden denne historien egentlig har et stor potensial til å bli veldig bra. Men da burde tegneserien kanskje få flere sider enn bare 21 sider i tillegg til en bedre flyt og bedre en bedre slutt som heller ikke slutter brått.

Jeg er ikke spesielt fotballinteressert og det er lenge siden jeg holdte med noen spesielle lag. Men jeg har mine "synder" av og til, f.eks. når jeg kommer over kamper spilt av Barcelona, Liverpool, utlandske klubber trent av norske trener og enkelte tippeligalag som fasinerer meg på ulike måter.

Derfor er denne boken interssant å lese, også for de som ikke er fotballinteressert, som gjerne vil vite mer enn bare moderne norsk fotlball i en bok som er lettlest. Her får man i tillegg til dette også vite bakgrunnen av etableringen av klubbene og hvem menneskene bak etableringen og utviklingen av de 16 "beste" norske fotballklubbene som spiller i Tippeligaen 2013. Man får med andre ord et innblikk i sportens utvikling i Norge parallelt med Norges egen utvikling som stat før og etter unionsoppløsningen, mellomkrigstiden og krigstidene samt oljealderen. Selv om det siste ikke egentlig er hovedfokuset i boka.

Hvis jeg skal trekke noe minus ved boken, så er et av dem selve tittelen på boka. Mange vil si at ikke alle de 16 lagene som er i Tippeligaen 2013 kan kalles for Norges beste lag. Mange av disse lagene har ikke vunnet serien, Cupen eller andre titler som kanskje gir dem retten til å kalles store utenom etter sesong 2012 og før sesongen 2013 innenfor et geografisk område. Og man kan jo spørre seg om det er virkelig er noen store forskjeller mellom de som spiller f.eks. nederst i Tippeligaen og øverst i første divisjon. I tillegg finnes det mange lag i de nedre divisjonene som har vunnet Tippeligaen og Cupen en gang i tiden.

Derfor burde det kanskje vært skrevet om flere lag enn bare de lagene som spiller i Tippeligaen 2013, f.eks. flere lag fra første divisjon eller lag som har vunnet Tippeligaen og/eller Cupen. Det ville vært veldig interessant å lese også om lagene Fredrikstad, Moss, Lyn, Frigg, Bodø/Glimt, Hødd og HamKam for å nevne noen både for å få bedre geografisk spredning og bedre oversikt sportens utvikling i Norge.

Gå tur, spark lekent i høstløvet. Les Se & Hør uten å gremmes. Se på Kakekrigen på TV. Noen ganger er en real pause alt som behøves. Ikke stress. Leselysten kaster seg over deg når du minst aner det :)

Ingen spesiell interessant kommentar fra meg, men jeg følte likevel for å legge igjen noen ord om hovedpersonen Lexie. Det er ikke stort av handlingen som fremdeles er festet i min hukommelse, men jeg husker min begeistring over henne. - Absolutt en av de bedre skikkelsene jeg har blitt kjent med i løpet av de siste årenes romanutgivelser.

Forsoningen, av Frank Uhlman
Eg elska ho, av Anna Gavalda