Bokelskere.no

Takk for gode tips! Har ikke hørt om disse, så de må jeg se nærmere på :)

Både Munro og Gappah står allerede på leselisten min, men dette er vel en bekreftelse på at jeg bør lese noe av dem snart :)

Jeg trakk pusten og kjente hvor trøtt jeg var

• Under bordet av Heidi Linde

Bra tiltak, men kan ikke se at "Oppslagsverk" synes under Vis, i boksamling, slik som "lest", "avbrøt", "leser" osv...?

Har lest - og forelsket meg i - Ambulanse av Johan Harstad og Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket av Lena Niemi. Og Judith Herrmanns noveller er også av gjennomgående god kvalitet, i likhet med Christer Mjåsets noveller. Så nå søker jeg det som kan bli neste favoritt, eller ihvertfall en god leseropplevelse.

Er det noen som har et par gode tips til novellesamlinger man bør få med seg? :)

Jeg takker gudene (og mine foreldre, for den saks skyld) for at jeg ikke vokste opp i en blokkbebyggelse. Vel var jeg stille og beskjeden i barndommen, men vi var liksom ikke så gærne vi ungene i min vesle hjembygd. De fleste barna bodde på gårder spredt omkring, med såpass stor avstand at det ikke var naturlig å henge sammen uten at foreldre kjørte og hentet. Unntatt barna i boligfeltet, da. De var liksom litt større og kulere enn oss andre. Jeg ser ikke bort ifra at de ble mer erfarne enn oss som hang i skjørtene til mor. Eller som i mitt tilfelle: hjemmesydde, fornuftige bukser. Jeg er da tross alt barn av min tid. I alle fall hørte jeg troverdige rykter om en brennende trehytte i skogen mellom oss og boligfeltet. Større skandaler var det trolig ikke.

Handlingen i Skyskraperengler skjer nesten 20 år før min tid, og er hentet fra forfatterens egen oppvekst i en av Norges aller første drabantbyer: Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Skyskraperengler er en klassisk oppvekstroman, og bokens jeg-person heter Tove Nilsen. Med andre ord, boken er mer eller mindre selvbiografisk. Et virkemiddel som stort sett bestandig er vellykket, siden man bevisst eller ubevisst undres over hva som er fakta og hva som er fiktivt. Denne boken er intet unntak. Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse. Selv om jeg var langt fra påtenkt på den tiden, er gjenkjennelsesfaktoren likevel stor, takket være rikholdig nostalgiske detaljer.

Boken er ført i en humoristisk penn, selv om det er nok av hendelser som får deg til å rynke på nesa. Boken er kanskje litt for ærlig for voksne, ingen foreldre liker vel å tenke tilbake og huske alle detaljer fra tidlig pubertet. Jeg tenkte i alle fall ”uff” opptil flere ganger underveis… Heldigvis smilte jeg desto flere ganger. Boken er til forskjell fra andre oppvekstromaner relativt tynn, rundt 180 sider, altså absolutt overkommelig.

Hvordan jeg greide å gå glipp av denne boken da jeg selv var på denne alderen er uforståelig, og den har i mange år ligget på dårlig samvittighetslisten min. Det fungerer heldigvis bra i voksen alder også, selv om jeg nok ville vært mer begeistret for 20 år siden. Har den så tålt tidens tann? Slang-uttrykkene er utdaterte og det meste er sjarmerende grunnet det nostalgiske, men tankene og opplevelsene til bokens personer kan alle 12-åringer uansett årstall relatere seg til. Formodentlig vil det også være spennende for dagens pubertale å få et innblikk i foreldregenerasjonens oppvekst. Dessuten, som vi sier i min lille hjembygd: Kua gjemmer ofte at den selv har vært kalv. Boka funker for både voksne og barn.

OBS! Anbefales ikke for foreldre med barn i alderen 9-14 grunnet overhengende fare for overbeskytting og panikkanfall.

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne! Ble akutt nysgjerrig - Siden du liker min favorittbok Crow Road anser jeg deg som et meget oppegående menneske med bra boksmak :D

Jeg blei rørt og fascinert over disse uvanlige kjærlighetshistoriene mellom ei vanlig norsk jente og to menn som fortsatt er svært berømte. Forfatteren skriver lavmælt og vakkert, og selv om det konsekvent fortelles om hovedpersonen Marianne i tredjeperson, får vi et nært innblikk i hennes tanker og følelser da alt er sett fra hennes synspunkt. Til tross for dette er boka stort sett nøytral og gir leseren muligheten til å selv felle dommer over det som skjer, og dette synes jeg er en styrke. En interessant del av historien er nemlig måten Axel Jensen fremstår på, og tankene det vekker om kvinneroller. De fargerike beskrivelsene av bl.a. bohemlivet på den greske øya Hydra er med på å gi historien liv og å heve den over typiske kjærlighetsromaner. Vi får ikke vite stort om hva som skjedde videre i livet til Marianne etter at forholdet til Leonard Cohen tok slutt på 60-tallet, men personlig likte jeg at dette blir utelatt. Boka har undertittelen "ei kjærleikshistorie" og det er nettopp det vi får!

Det bør du så absolutt! Boka er min definitive favoritt, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor den ikke er bedre kjent her i Norge. Den er... geniaaaaaaaal :)

"It was the day my grandmother exploded."

The Crow Road av Iain Banks.

Bokstavelig talt en pangåpning på en bok med fantastisk herlig svart humor. Og det beste? Eksplosjonen hadde en helt naturlig forklaring.

Illusjonenes bok, av Paul Auster.

Det føles trist i ettertid at jeg ikke skrev noen bokanmeldelse av boken umiddelbart etter at jeg ble ferdig med den. Illusjonenes bok gjorde et solid inntrykk, og ingenting av det jeg nå skriver yter boken rettferdighet. At Paul Auster er en mester med pennen skrivemessig er viktig, men det er ikke hans flytende språk og skriftlige finesser som blir vektlagt i denne anmeldelsen.

Bokens hovedperson er professoren David Zimmer som etter å ha mistet sin kone og barn i en bilulykke, drukner seg i sorgen. Ved en tilfeldighet ser han en stumfilm av Hector Mann, og han tar seg i å smile. Et eller annet ved denne filmen eller denne mannen fikk ham et øyeblikk til å ta en pause fra sorgen og fortvilelsen. Ett eller annet rørte ved ham, slik at han et øyeblikk fikk fred og fant glede ved tilværelsen. Noen få sekunder. Zimmer bestemmer seg for å søke videre etter denne gleden, og forsvinner inn i stumfilmens verden. Han sluker Hector Manns stumfilmer og setter flasken på hylla.

Hector Mann, som for øvrig aldri har eksistert i vår virkelighet, hadde stor suksess på 20-tallet, og med sin karakteristiske gimikk og utseende ble han en berømthet i filmens verden. Filmindustrien utviklet seg stadig, og da filmen gikk over til farger og lyd, forsvant Hector Mann ut i det blå. Siden har ingen sett eller hørt fra ham. Hvordan kunne en mediapersonlighet som ham bare forsvinne? - Var det et velregissert PR stunt? Ble han drept? Ante han hva som ville komme og ønsket å trekke seg tilbake før den store nedturen?

Zimmer søker i hans liv og prøver å finne svar. Det som likevel er viktigere for ham, er selve filmene. Zimmer går svært systematisk til verks, og detaljrikdommen i filmbeskrivelsene er intet annet enn overbevisende. Faktisk så overbevisende at leseren rent glemmer at dette er tekst, ikke film. Beskrivelsene kan gå over flere titalls sider, tross fattig handling. Likevel fengsles man på en måte som kan være vanskelig å forstå.

Vanskelig er det også å forstå at Mann skapte filmene ikke for sin egen karriere, for andres utbytte eller for inntekt. Mann skapte filmene for filmenes skyld. For kunsten. Denne holdningen samt andre hendelser i Zimmers liv gir solid grobunn for filosofering under og etter lesingen.

En dag mottar vår helt et brev fra en kvinne som hevder at Hector Mann er i live...

Hva som skjer etter dette skal jeg ikke røpe. Det er heller ikke det viktigste, føler jeg, når man leser Illusjonenes bok. Det viktigste er hvordan boken får det til å kjenne etter, fundere og leve seg inn i David Zimmer og Hector Manns liv og sinn.

Hvordan skal jeg makte å ”selge” min favorittbok over alle favorittbøker? Hvordan skal jeg kunne fortelle om humoren, det rikholdige persongalleriet, mysteriet, kjærlighetskvalene, rivaliseringen, naturskildringene…?

500 sider skotsk-engelsk bok tar sin tid å komme igjennom. Jeg tror faktisk ikke boken er oversatt til norsk, og godt er kanskje det. Mye av sjarmen ville ha forsvunnet med språk og slang. Om boken skulle bli for hard å slite seg igjennom, kan BBC serien med samme navn anbefales på det sterkeste. Det er rundt 15 år siden jeg så den på NRK, ble fullstendig fortapt og lykken var stor da jeg fikk julens høyeste gaveønske oppfylt: historien i bokform. Siden den gang har Crow Road stått høyest på favoritthierarkiet mitt. Enhver bok jeg har likt har måtte sett seg sammenlignet med Crow Road, bare for å bli fullstendig rakket ned på. Ingen over, ingen ved siden av.

Det var derfor med en viss uro jeg tok frem boken på nytt, så mange år senere. Ville den fortsatt innfri? Ville jeg være like begeistret for boken tross alle disse årene og en helt annen livssituasjon? Svaret er ubetinget ja.

For å ta det mest vesentlige først: Crow Road er en gate i Glasgow, men viktigst av alt en betegnelse på døden (to go the crow road). Det handler altså ikke om kråker…

Bokens jeg-person er Prentice McHoan, erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20årene. Stedene er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst: på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory.

Rory er som en rød tråd gjennom hele boken. Crow Road er også tittelen på boken han jobbet med rundt tiden da han forsvant. Rory fremstår som bokens store illusjon. Den bortkomne. Kenneth og Hamish langt yngre bror. Rory er en bereist reisebokforfatter uten særlig suksess. Da Prentice var i begynnelsen av tenårene stjal Rory sin venns motorsykkel og siden har ingen sett ham. Lever han fortsatt?

Da et nært familiemedlem dør på tragisk (og akk så komisk) vis, finner Prentice stadige spor som nøster opp familiehemmeligheter og ikke minst ledetråder til hva som førte til Rorys forsvinning. Sammen med tilbakeblikk til både hans og Prentice sin oppvekst, får vi som lesere også være med på denne oppnøstingen.

På mesterlig vis tar boken oss stadig tilbake i tid, til dels også frem i tid, uten at det er i kronologisk rekkefølge. Like ofte får vi historier servert av bokens biroller; nære og fjerne familiemedlemmer. Denne stadige forflytningen i tid, sted og personer fungerer på overbevisende måte. På mange måter oppfattes Crow Road som en solid familiesaga, selv om boken handler om så mye mer enn det.

Dette er en klassisk finne seg sjæl-prosess, hvor hovedpersonen blir stadig mer voksen og ansvarlig etter hvert som historien og boken nærmer seg slutten. Han trekker slutninger, finner svar og ser sammenhenger.

Parallelt med selve historien finner vi rike naturskildringer. En ren hyllest til den skotske naturen. Dette skjer ved skildringer i seg selv, men også gjennom Prentices far sine barnefortellinger. Også dette gjennom tilbakeblikk og minner.

Motsetningsforholdet Prentice og Kenneth, far og sønn, er av stor betydning. Kenneth er sterkt ateistisk og kynisk, samtidig som han er barnebokforfatter og har fostret opp sine sønner med majestetiske og fantasifulle fortellinger. Prentice ønsker å beholde tro og tvil, ikke minst for å klare å håndtere vanskelige hendelser (blant annet en venns dødsfall), men faren avfeier ham totalt, og uoverenskomsten blir for stor. Prentice får støtte hos Hamish, hans onkel og Kenneths bror. Hamish selv er sterkt religiøs og forsterker dermed uoverenskomsten ytterligere.

Viktig er også Verity. Gudinne og drømmekvinne. Prentice forguder og opphøyer denne vakre skapningen og gjør henne til et ideal. Dessverre for vår helt hopper hun ned fra et biltak rett i armene til Lewis, Prentices storebror. Så enkelt og så ubarmhjertelig knuses hans drøm. Attpåtil er Lewis stand up komiker med stigende hell, så irriterende det enn er for en lillebror. Gjennom hele prosessen finnes Ashley, Prentices beste venn. Hun er der for ham, alltid. Noen ganger ser man ikke hva som er rett foran nesen. Det er også Ash som støtter Prentice i hans søken etter Rory.

En annen viktig birolle finner vi i Fergus Urvill. Pamp og godseier. Enkemann etter at Prentices tante Fiona døde i en bilulykke. Fergus er fortsatt en viktig del av storfamilien, også i egenskap av å være far til tvillingene Helen og Diana, dog noe høyere opp i rangstigen enn McHoans-klanen.

Humor er et viktig stikkord i en bokanmeldelse av Crow Road.

Boken er skrevet med en gjennomført god humor, helt fra aller første setning: It was the day my grandmother exploded. Eksplosjonen er faktisk en naturlig konsekvens.

Man gapskratter ikke av humoren, den er underfundig og sarkastisk. Veldig britisk. Til min store fornøyelse ender boken like vidunderlig plutselig og herlig.

Anbefales på det sterkeste og enda litt til.

"Du ser trøtt ut Malin, visst gjör hon det, Tove."

Midvinterblod av Mons Kallentoft

Jeg blir litt ekstra glad, litt ekstra gira på å lese når jeg leser åpningslinjer som setter seg skikkelig i magen. Hva som er en god åpningslinje er derimot veldig subjektivt, men egen smak kan også variere. Noen ganger er det de tunge, tankefulle setningene som griper tak, mens andre ganger er det de enkle, men allmenngyldige. En favoritt, hentet fra Incontro av Anne Gjeitanger:

"Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til."

Alfred & Emily er en bastardroman, en episk uryddig selvbiografisk tekst, ikke i det hele tatt velkomponert eller spesielt godt balansert - men hva gjør det? Når jeg leser Doris Lessing, åpenbart en av sin tids største forfattere, får jeg den sjeldne følelsen av å lytte til et klokt menneske, å være vitne til en rik intelligens, et skarpsyn som forstummer alt omkring seg. Dama var nesten 90 da hun skrev denne! Respekt, woman! Da jeg la fra meg denne boken, tenkte jeg: "Jeg må faen ta skrive et brev til henne og si at hun er steinbra."

Personlig liker jeg best å lese boka før jeg ser filmen når bøker filmatiseres, men skjønner hva du mener.

Informativt og humoristisk!

Deilig makabert og nusselig!

Jeg må innrømme at jeg syntes denne boka hørtes ganske rar ut, men bestemte meg for å gi den en sjanse - og det angret jeg ikke på! Historien er sterk og velskrevet. Noe er vondt å lese om, andre ting er ganske vittige. Absolutt spennende, men for meg var den viktigste delen av historien det såre vennskapet mellom to barn som begge sliter med å finne sin plass i verden. Dette er ingen typisk vampyrroman, den rommer nemlig mye mer - anbefales!

Ikke mange bøker som veksler mellom å framkalle kvalme og latteranfall - men det gjorde denne. Fantastisk skrullete og grusom, med en seriøs baktanke.