Bokelskere.no

[...] å løse et hjerteproblem med hjernen, svarer ikke det til å skru i en skrue med en hammer eller løse en ligning med en russisk-arabisk ordbok?

Og for det andre er utsagnet "i like måte" en tom frase, en likegyldighet, en gratis talemåte som burde være forbudt på alle språk. Særlig kjærlighetens.

Det er rått, fordi en jernbanestasjon er midlertidighet i stål, rastløshet og jern. Avskjed revet over som leddbånd. I realiteten, og togtrafikk er ikke annet, i realiteten er jernbanestasjoner bare et sted for oppbrudd og ankomster og siden forstand knapt et sted, fordi de to tingene opphever hverandre.

Ingen historier likner hverandre, og likevel sies det at i hele verdenslitteraturen finnes det bare åtte fortellinger, alt annet er variasjoner av et tema.

[...]på veggen rant det sprit nerover og det var et rift i tapeten der flaska hadde treffi og jeg visste hvordan Egil holdt arma rundt seg sjæl mens han trava fram og telbake der oppe, jeg hadde sett'n utallige ganger på sjukehuset, trave opp og ner korridora og det var den eneste plassen jeg kunne ta ham, den eneste redninga som fantes og det vakke no redning i det hele tatt og Roar stønna og dro snorkelyder ut gjennom nesa og detta var nære på det og jeg så flasketuten som lå på gølvet og jeg hadde kanskje kommet tel å slå ham ihjæl om ikke Mutter hadde kommi og skriki akkurat når'a gjorde[...]

Det er sånn det føles, som en drøm, som om jeg er i en drøm som ikke slutter, men det er ikke no drøm detta, det er som det var, de åra som endra så mye. Samtidig som alt står klart fram, som om det skjer nå, så er jeg så sliten at jeg ikke greier å skille tinga fra hverandre og noen ganger tenker jeg at detta kan ikke stemme, at jeg husker ting så detaljert, kan jeg stole på det, eller var det annerledes, har det blitt sånn fordi jeg trur at det var sånn, jeg veit ikke.

Han var helt stiv i kroppen og jeg klemte tel hardere, dro ham så tett mot meg som det gikk og tenkte jeg skulle stå sånn tel'n løsna opp, tel'n tinte, og jeg kjente kinnet hans mot mitt og det var utrolig mjukt og jeg tenkte at det er merkelig at det går, går å værra så mjuk og samtidig helt stivna i kroppen og det var ikke en lyd å høre den Jesusnatta vi sto der på parkeringsplassen[...]

Det var rart å holde ham sånn, det hadde jeg aldri gjort før, ikke med noen, og den lille kroppen hans lente seg mot meg med huet mot brøstkassa mi og jeg kjente hvor tynn han var, det var nesten ikke no der under huden hans, noen skranglete bein og det var det, han hadde nesten ikke kjøtt på kroppen, gutten, og jeg la handa på bakhuet hans og snakka rolig tel'n og den stive kroppen hans løsna der i arma mine og jeg klemte'n alt jeg kunne.

I do not remember very many things from the inside out. I do not remember what it felt like to touch things, or how bathwater traveled over my skin. I did not like to be touched, but it was a strange dislike. I did not like to be touched because I craved it too much. I wanted to be held very tight so I would not break. Even now, when people lean down to touch me, or hug me, or put a hand on my shoulder, I hold my breath. I turn my face. I want to cry.

But in some ways, the most significant choices one makes in life are done for reasons that are not all that dramatic, not earth-shaking at all; often enough, the choices we make are, for better or for worse, made by default.

I grew into it. It grew into me. It and I blurred at the edges, became one amorphous, seeping, crawling thing.

You wake up one morning and there it is, sitting in an old plaid bathrobe in your kitchen, unpleasant and unshaved. You look at it, heart sinking. Madness is a rotten guest.

It is, at the most basic level, a bundle of contradictions: a desire for power that strips you of all power. A gesture of strength that divests you of all strength.

Hatred is so much closer to love than indifference.

Never, never underestimate the power of desire. If you want to live badly enough, you can live. The great question, at least for me, was: How do I decide I want to live?