Bokelskere.no

Stykkevis veldig fin, men vanskelig å få historien til å henge sammen.

Ikke la deg lure av at denne romanen som utgir seg for å være bare en ungdomsroman! Stillheten etterpå er nemlig en samfunnskritisk roman skrevet i den klassiske realismetradisjonen som henvender seg like mye til de voksne som til ungdom noen år etter Metoo-revolusjonen, der tid og sted til hendelsen setter et behov til å stille de kritiske spørsmålene som man midt i perioden ikke stilte seg den gangen; Hvordan kan Metoo misbrukes, og kan offerrollen gi makt som gjør at de kanskje egentlig er den sterkeste parten som misbruker den mot den svakest parten på grunn av vedtatte kjønnsfordommer og forestillinger i samfunnet og i oss selv?

Dette utfordrer forfatteren oss ved å la ungdommen Ada og den nydannete unge læreren Odd-Erik fortelle oss denne gripende og intense historien om Metoos gråsoner og mørkere bakside mekanismer. For også her kan det gå for langt hvis man ikke er kritisk nok på alle punkter som taler både for eller imot, der begge sider burde bli hørt uten forhåndsdømming og spekulasjoner. Alle har godt av å bli utfordret av slike bøker av og til, spesielt hvis det stiller det mot vedtatte sannheter og politisk korrekthet i samtiden.

En kvinne mister sitt ufødte barn i en bilulykke og strever med å få livet på rett kjøl. Eller, hun strever ikke. Hun gjør ingenting. Traumatisert og i sorg dveler hun ved ulykken, skjebnen og alt som ikke ble som de skulle. Samlivet rakner og datteren på tretten år er alt hun har og lever for.

Thomas Marco Blatt har skrevet en intens fluktroman med et sårt utgangspunkt. Det er nærliggende å tro at moren er mentalt ustabil, preget av traumer hun ikke evner eller ønsker gi slipp på. I all sin uhyggelighet tegner det samtidig et rørende bilde på sorg og morskjærlighet. - Og dette noe allmenne vi alle kan kjenne oss igjen i: Hvordan vi klamrer oss til tiden vi er i, ikke våger gi slipp på det som en gang var, i frykt for at noe eller noen skal forlate oss.

(Sakset fra min bokblogg: Ellikkens bokhylle)

Dette er kanskje lenken? :) http://www.bbc.com/culture/story/20180525-every-story-in-the-world-has-one-of-these-six-basic-plots

Noen personlige favoritter, anbefalte bøker i parantes:

Amalie Skram (Hellemyrsfolket)
Delphine de Vigan (Alt må vike for natten)
Irene Nemirovski (Hett blod)
Tove Ditlevsen (Barndom, Ungdom, Gift)

Fortellingen om Martinus, hans familie og samtid, er sterkt rørende i all dens hverdagslighet. Marianne Teie forteller om slit og strev, fattigdom og sykdom, men også om samhold, kjærlighet og varme. Hun er aldri insisterende, men skriver minne om hans liv ut i fra egne erfaringer og tanker. Så avsluttes det hele med hans død og hennes fødsel. Generasjoner følger generasjoner, de som har gått veien før oss og vi som går etter. Slekt skal følge slekters gang.

(Les mer ... )

Mira Bartoks språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert.

Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning.

Les min omtale i dette blogginnlegget.

Djevelen i den hvite byen er en sakprosa bok som er skrevet som en roman der forfatteren forteller historien om verdensutstillingen i Chicago i 1893 fra det ble bestemt at USA måtte ta tilbake tittelen som et ledende fremtidsrettet land etter den vellykkete verdensutstillingen i Paris i 1889, med alle problemer og konflikter både før og under planleggingen av arrangementet til gjennomføringen, og til hva slags spor og ettermæle denne utstillingen har betydd for USA frem til i dag. Boken forteller også biografihistorien om USA første seriemorder, dr. H. H. Holmes (1861-96), som er mest kjent for å drept mange kvinner i sitt berømmelige skrekkhotel i Chicago i perioden 1891-94.

Dette er en bok som krever en del tid av deg som leser, selv om det på mange måter er lett å lese siden den er skrevet som en roman med stor skrift og med luft mellom linjene. Grunnen til det skyldes at boken inneholder så mye informasjon man må forholde seg til og at ikke alt er like spennede eller hyggelig å lese igjennom. Jeg anbefaler at man leser noe lysere ting samtidig eller mellom lesepausene av denne boka siden dette ikke er en bok man kan kose seg med spesielt når man leser om Holmes og alle de menneskene som ble drept av han. Dette er ikke en bok som passer alle.

Camilla Sandmo skriver riktig godt. Enkelt, men godt. Hennes dialoger flyter og hun fletter inn de fleste elementer tenåringer i dag må forholde seg til. De ulike familiekonstellasjoner er nære og naturlige. Presset ungdommene føler, både fra venner, familie, skole og samfunn for øvrig, formidles uten at det føles beklemmende og påtatt. Det er bare slik det er; man husker det selv, og kanskje innser man at man selv er blitt slik man en gang lovte seg selv å ikke bli. Det handler om vennskap og utenforskap, og den konstante streben etter å tilhøre noen, eller den trassige stoltheten over å stå alene. Man kan jo i alle fall late som man syns det er det beste. Problemer og utfordringer er en naturlig del av livet, og her er forfatteren ekstra god. Hun unngår ofte å gå i dybden. Hun lar det ikke ta overhånd.

Og mest av alt handler den om den forunderlige, uventede, uforlignelige første kjærlighet. En forelskelse som slettes ikke var ventet, ikke ønsket, ei heller kan vare. En forelskelse man likevel kan velge å la seg omsluke av, her og nå, om så bare for en stakket stund.

Les hele teksten på Ellikkens bokhylle

Den unge, kvinnelige forskeren har nok av utfordringer. Naturens lunefulle krefter er ikke det verste. Det verste, det aller, aller verste er ensomheten om dagen og gjenopplivingen av minner om natten. Den eneste kontakten hun har med omverden er en hakkete telefonlinje og minimal nettilgang. Det er storm, evig snøvær og kulde. Svette, skitt og væskende sår. Lengsel, tårer, samvittighetskvaler og sorg. Usikkerhet, desperasjon, frykt og gryende vanvidd.

Alt er lite, og samtidig så stort. Hennes eneste trygge tilholdssted er noen få kvadratmeter trekoie midt i et isøde som virker uendelig. Og jo mer alene hun er, jo færre impulser mottar hun. I mangel av annet lar hun seg drive med av stedets tragiske historier, hun spinner videre på de, og lar fordums personer gli inn i sin egen nåtid. Ikke minst må hun bale med sine egne spøkelser. Minner fra ekteskap og brudd hjemsøker henne, og etterlater frykt og paranoia.

Under påskudd av et forskningsprosjekt har hun flyktet fra sin eksmann. Gjennom kvalmende minner fra deres forhold og påfølgende brudd tegnes et bilde av et menneske med klare psykopatiske trekk. Vi mer enn aner at hun i mangel av alternativ, har overlatt sin datter til ham, for å redusere faren for at noe fryktelig, utenkelig, uholdbart, skal skje. – Men frykten og samvittighetsnaget bare forsterkes der oppe i isødet, langt fra folk, helt uten beskyttelse.

Hele tiden er hun bevisst faren for å gå fra vettet. Det er mange historier om ensomme forskere som aldri blir seg selv igjen, hun er så nær, så nær. Hadde han bare kommet. Han, elskeren, hennes fremtid, trøst og kjærlighet. Han som skulle være hennes assistent i prosjektet, hennes livbøyle, vern mot vanviddet.

Hun slutter å vaske seg, slutter å bytte klær, lar det gå betennelse i sårene. Å forsøke leve et så normalt liv som mulig virker uvesentlig. Det spiller ingen rolle lenger, hun har gitt opp, kjæresten kommer ikke.

• Men kanskje kommer noen andre.

Negative emosjoner og skildringer står nærmest i kø og overlapper hverandre i en uvanlig intens roman. En stadig variasjon mellom ytre og indre utfordringer sikrer tilstrekkelige pustepauser og resulterer i en uhyre uhyggelig roman man sent vil glemme.

Tekst hentet fra min bokblogg: Ellikkens bokhylle

Årets beste norske?

En diktroman på mindre enn sytti sider er fort gjort å lese igjennom. Likevel; ordene, stemningen, følelsene, slipper ikke taket i deg. Om du ikke veksler mellom gåsehud og klump i halsen av denne lyrikken vil jeg hevde du er temmelig hardhudet.

Så hvorfor har jeg latt meg rive med? Det hele er vondt, hjerteskjærende – og tidvis gjenkjennelig.

Fortelleren er en mor som lengter etter sitt barn. Barnet ble født før tiden, og den traumatiske starten på livet er problematisk for mor-og-barn-forholdet. Mor er hele tiden i alarmberedskap, og det er vanskelig å hente frem de gode følelsen. Frykten for at noe skal skje med barnet er for stor. Årene går, men mors angst er like fullt til stede. Hun mener godt, men det kommer ut feil, og det er sårt å lese.

... Som når hun holder på å kjøre av veien, hun skylder på et rådyr som kommer løpende over veien, men egentlig er det fordi hun er redd for at barnet har sluttet å puste. Som når hun står i timevis og steker vafler, har tømt skapene for ingredienser, fordi barnet har lyst til å selge til naboene. Det begynner å regne, vaflene blir ødelagte før de i det hele tatt rekker å bli kalde. Moren kjefter; - du skulle da forstått at det var en tåpelig idè.

Hun mener det ikke. Selvsagt vil hun bare godt. Hun er frustrert over negative tanker og urasjonelle utbrudd. Mor ser hvordan hun overfører redselen, frykten, til barnet, og hvordan barnet trekker seg mer og mer bort fra henne. Barnet nekter å spise. Barnet får venner hun ikke tar med hjem. Så blir barnet voksen.

Det går galt med barnet. Veldig galt, og morens selvransaking er vond å lese. Vondt, fordi hun lengter etter sitt barn, ønsker at ting var annerledes, at hun hadde gjort annerledes, tenkt annerledes, sagt noe annet. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt.

(Opprinnelig blogginnlegg)