Bokelskere.no

Jeg er usikker, jeg har ikke lest nok av henne til å kunne sammenligne dem så alt for bastant. Sist vinter begynte jeg på hennes samlede dikt, men bindet er så jævlig svært og avskrekkende at jeg ga opp å lese det intensivt, noe man ikke skal gjøre uansett (å bruke kort tid på en så vid produksjon). Jeg endte istedet opp med å sette et slags forsett om å lese minst ti dikt før jeg la meg for å sove, men etter en stund kom jeg over andre bøker som tok oppmerksomheten, og så ble det vanskelig å vende tilbake. Kan vel kanskje hevde at det innimellom er en nær likhet mellom Lawrence og Dickinson i stil og uttrykk, et modernistisk oppbrudd, en eksentrisitet og stolthet. En likhet er iallefall at de ofte skriver korte dikt og at de begge er begeistret for blomster. Men ellers vet jeg ikke, jeg tror likhetene slutter der. Dickinson, likesom tilbaketrukket, skjermet, reflektert, en slags dødspoet, kristen endog, og Lawrence som jo er ganske annerledes, som med nietzscheansk vigør hatet kristendommen, som måtte vekk for ikke å kveles, som dro ut, reiste, kjente, smakte, følte, som levde og skrev om livet mer enn om noe annet, likesom en bror av Hamsun og Hemingway.

Iallefall for min egen del er det gjerne bautaene, de store romanene, jeg tar med meg videre. Dette året har jeg lest forbausende få slike bøker, og det har for det meste gått i lyrikk på fritiden og i artikler og kompendier i studietiden. Likevel finnes det noen titler jeg vil trekke frem og bejae, først og fremst D.H. Lawrence samlede dikt. Fordommen er at fyren ikke kan skrive dikt fordi han var så urimelig dyktig til å forfatte romaner (og et stakkars menneske kan da ikke være god til begge deler, kan det vel?), men der tar man feil; han er jo på nivå med Whitman, kanskje noe mellom Whitman og Blake (Blake sin visualitet og styrke, Whitman sin flyt og lek). Diktene hans har for meg vært en slags vekker for hva som er mulig å få sagt, og jeg vil utvilsomt vende tilbake til dem, nei hva sier jeg, "vende tilbake", som om jeg vil forlate dem! jeg tror jeg skal ha vanskelig for å slippe dem av syne de nærmeste to årene, akkurat nå sitter jeg og tviholder på de to bindene de er samlet i fordi lånetiden på biblioteket har runnet ut! Men ja, la meg også nevne tre romaner som har vært en fryd, nemlig Chandlers The Long Good-bye, Dr. Zhivago av Pasternak og Julie av Rousseau. Ellers av dikt har jeg kost meg til fjells med Wildenveys samlede. Og så håper jeg å bli ferdig med Stendhals Le Rouge et le Noir som er så godt skrevet at jeg ikke forstår hvorfor jeg har utsatt den så lenge. Bra det er juleferie og kaldt.

..... eller som salige Bjørnstjerne skrev:

"I den det gamle faller,
i den det ny får feste:
det volder litt rabalder,
dog fred er ei det beste,
men at man noget vil".
(fra Jeg velger meg April)

Jeg tror at det nærmeste vi kommer betingelsesløs kjærlighet - er kjærligheten man finner i et foreldre/ barn forhold. Å ha barn er som å ha et ekstra hjerte utenfor kroppen. Denne betingelsesløse kjærligheten avtar nok noe med årene, men i de første leveårene er den et være eller ikke være for barnet.
- Og fint er det - at de fleste foreldre fra naturens side er utstyrt med "myrsnipeegenskaper".

Å leve sammen

Å leve sammen var som å leve
med en eneste skygge på deling
Ingen av dem ville helt gi seg hen
og ingen slippe taket

For sent forstod hun
at hun hadde hatt råd til å gi ham
den kjærligheten
som han aldri torde gi henne

Og forsent forstod han
at han skulle ha vært for henne
den kjærligheten
som han selv aldri hadde fått

-Stein Mehren

Siste ordet er foreløpig mitt, så nei, det tror jeg ikke. Husker forøvrig å ha opplevd det samme ved kommentering på lister.

Etter å ha skrevet en kommentar på en bokomtale, dukker jeg opp under "Snakket sist", men ikke under "Sist sagt". Mer har jeg ikke å si annet enn å spørre hva dette kommer av.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi du har fått stjerner for å påstå noe galt. Samtidig sier du at det står klart for deg, og det finner jeg ganske hovent. Ut av en så mangfoldig og foregripende roman orket du bare å trakte ut og begrense den ned til to hovedpoenger, og ingen av disse har å gjøre med Werthers forelskelse. Du må ha fortrengt det du kaller føleriet fordi du syntes det var plagsomt, og ser derfor ikke at det også var plagsomt for Werther. Det er tydelig hvorfor du ikke var istand til å like boken.

Andre ting:
- Lotte og Albert hadde ikke et fornuftsekteskap, de elsket hverandre hengivent (dette mener selv den sjalu Werther).
- Werther blir ikke like mye støtt ut av spissborgerne som han støter seg selv ut.
- Boken er ikke "heldigvis" kort, den er akkurat så lang som den behøver å være.
- Boken bør ikke anbefales til "alle som er interessert i samfunnsutvikling", men til alle som har vært forelsket.

Forøvrig har både Engels og Mann rett. Werthers opprør speiler Rousseaus forakt for bylivet, det mondene, det pedantiske og snevre. Så . . . ikke snevre inn en roman som Werther ved å komme bærende med poenger og konklusjoner, det er det den selv prøver å unngå.

En far med hjemmeboende avkom som står for renholdet - har all grunn til å være fornøyd.

Bokholderi har aldri fenget meg. :)