Jeg tror ikke jeg vil kalle den for den beste boka jeg har lest i juni, pga stiv konkurranse, men jeg vil allikevel trekke den frem, siden folk ikke synes å vite av den. Den heter Dersu Uzala, eller Dersu, stifinneren, og er skrevet av Vladimir Arsenjev. Jeg ble først kjent med den gjennom Akira Kurosawas filmatisering, som jeg setter stor pris på, og en dag var jeg heldig å snuble over boka på et antikvariat – til bare 10 kroner. Boka er memoarene til Arsenjev fra tre ekspedisjoner til taigaen mellom Russland og Kina (han tegnet kart og studerte dyrelivet, ca 1902-1907), hvor han møter en innfødt jeger og fangstmann ved navn Dersu. Mye av boka skildrer det rørende vennskapet, båndet og respekten som snart utvikler seg dem imellom, og ikke minst forskjellen mellom sivilisasjonen og villmarken, hvor da mennesket er det farligste dyret. Den var trivelig, godt skrevet, og er dessuten en rik kilde på lærdom om været, fjelliv og overlevelse. Den er absolutt å anbefale hvis man som meg har noe nær en 'Walden'-lengsel, til et fritt liv utendørs, eller om man bare liker å traske ute og nyte luften, stillheten og bekkeskvulpet.
Fuglenes morgenkvitter var matte toner for Françoise.
Veien til Guermantes, Marcel Proust.
Jeg beklager også, da. Og som et plaster: Jeg har lagt ham til for lengst.
Mari, du og jeg er i stor grad samstemte om poesi, noe jeg har lagt merke til og husker fra tidligere diskusjoner og fra det terningkastene her på forumet forteller. Rimbereid er en dikter jeg selvsagt har hørt om og hørt lovprist, og jeg har også lest litt av ham selv: Orgelsjøen og Herbarium. Ingen av dem hadde jeg noe særlig sans for, jeg ble ikke rørt på den måten du sier du rørtes av Solaris Korrigert, en bok jeg har hatt på ønskelisten min lenge. Men jeg tror disse samlingene er ulike, så jeg skal gi Solaris en sjanse, kanskje allerede nå i sommer pga. din anbefaling; det synes den å være verdt.
Jeg ser ikke ut til å få sove i natt. Men takk skal du ha for all denne informasjonen!
Jeg antar mer enn å snuse! Samtidspoeter er dét jeg med denne tråden først og fremst ønsket å vite mer om. Jeg visste ikke at Johan Harstad skrev lyrikk, jeg kjente bare til Buzz Aldrin [...] og Hässelby.
Edit: Hmmm, du må ha redigert bort Johan Harstad og erstattet med Johan Grip (som jeg ikke vet hvem er).
Edit 2: Er Ingrid Elisabeth Hanssen riktig skrevet? Jeg får ingen resultater når jeg søker.
Av det forrige svaret du ga fikk jeg inntrykk av at du var nedlatende, "[...] som du ser ut til å mene", men jeg orket ikke å kommentere på det i tro om at jeg antakelig tok feil og fordi jeg var i godt humør. Imidlertid sitter jeg igjen med det samme inntrykket nå også, av at du her setter "skogens dikter" i hermetegn, og av måten du avslutter på, "Saktmodig?". Jeg håper ikke den språklige magefølelsen min her har rett. Siden du har fått stjerner for det, vil jeg gjerne få eventuelle misforståelser oppklart.
Jeg vet ikke noe om Børli. Jeg vet bare det jeg har hørt. NRK og Wikipedia betegner ham som "skogens dikter", derfor gjentok jeg det. Saktmodig tenkte jeg han var fordi han angivelig levde av tømmerhogging, og jeg antar det yrket ikke går så livlig for seg som hverken Monty Python eller Discovery Channel vil ha det til, og fordi Børli er Sigbjørn Johnsen (av alle folk) sin favorittdikter. Han er også glad i å kle seg i kofte og ta seg en pipe mellom slagene, som meg selv, og dét er et godt tegn.
Jeg vet ikke hvorfor saktmodighet og et brennende hjerte er ment å utelukke hverandre. Det skjermer jo heller ilden, bygger opp trykk. Stille vann har dypest grunn, og selv om det vel ikke alltid stemmer for poesien sin del (jf. Byron) har det allikevel noe for seg. Det Børli i diktet du siterer egentlig sier er jo "hvis du visste hva jeg har inni meg", som med andre ord vil si . . . ? Man ser det ikke med "det blotte øyet", hatet har "overvintret", det har ikke blomstret, sprunget frem, tinet, men er båret, holdt inne, utholdt, stivnet, og man må stikke hånda inn i hjertet hans for å finne ut hvem han er, inn, og da vil man "brenne" seg, bli overrasket, man forventet ikke slik varme.
La vie est la farce à mener par tous.
J'ai embrassé l'aube d'été.
I, like everyone, want explanations. In other words, I extract explanations where none exist.
Imre Kertesz says it well in Kaddish for an Unborn Child. Here you go:
But, it would seem, there is no getting around explanations, we are constantly explaining and excusing ourselves; life itself, that inexplicable complex of being and feeling, demands explanations of us, those around us demand explanations, and in the end we ourselves demand explanations of ourselves, until in the end we succeed in annihilating everything around us, ourselves included, or in other words explain ourselves to death.
These literary dilettantes know books about as well as an airline passenger knows the landscape he overflies; they talk about novels in highlights as if they're reading a fashion magazine.
In the early pages of his gorgeous novel "Sepharad", Antonio Munoz Molina writes: "Only those of us who have left know what the city used to be like and are aware of how much it has changed; it's the people who stayed who can't remember, who seeing it day after day have been losing that memory, allowing it to be distorted, although they think they're the ones who remained faithful, and that we, in a sense, are deserters."
Certainly a beautiful sentence, and a lovely sentiment, but I respectfully yet strenuously disagree. There may be much I can't remember, and my memory may have become distorted along the way, but Beirut and how she was, how she has changed through the years - her, I never forgot, and I have never left her.
Haha, dette var et fint og litt rørende svar. Gunnar Reiss Andersen har jeg vært på utkikk etter lenge, og idag fant jeg ham faktisk på et antikvariat. Om det diktet du siterer: ja, du har nok rett i at det er et sannhetskorn. Som 'franskmannen' sier om Rilke: Rilke var en stor poet, så han har antakelig rett. Sentimentet i diktet kjenner vi også fra Proust og svært kjent for oss nordmenn i Hamsuns Pan. Hva elsker du mest? Jo, drømmen.
Neinei, Rolf, du har rett, det er ikke noe problem og ingen skam ved å være en smule gammelmodig av seg, men jeg har kanskje vært det en anelse for lenge, jeg mener, det er hyggelig og vakker lesning, men jeg vil gjerne også utforske hva som er i vinden idag, hva det er som finnes i en slags post Jan Erik Vold-verden, ikke bare som en leser, men også som en som skriver litt selv.
Der kom begeistringen, takk! Og nå får jeg vel legge ham til ønskelisten. Er det en spesifikk samling av ham du vil anbefale (istedenfor å gå igang med alt)?
Skogens dikter, ikke saktmodig? Det høres ut som en selvmotsigelse, men er nok bare en fordom fra min side, men i det minste en fordom som ikke var dårlig ment. Her var det forresten to overraskelser, jeg har ikke lest og ikke engang hørt om Takvam og Gundersen, selv om jeg er sikker på å ha sett ansiktet til Gundersen et sted. Takk for tips.
Jeg svarer dere alle ved å svare meg selv. Svarene her er gode, men også kjedelige. Hverken overraskende navn eller noen tegn på begeistring fra deres sin side. - Å nevne navn er til liten nytte, for alle navnene vil man jo som en oppegående person som er litteraturinteressert eller leser avisen allerede ha tilgang til. En anbefaling er jo mye mer! Noen ord bak navnene! ai ai. Det mest fristende så langt er kanskje Tande P, og det er da nokså merkelig?
Mads: Løveid har jeg ennå ikke klart å svelge. Kanskje jeg må få henne inn langsomt med skje, hmm. Gulliksen må jeg huske å sjekke ut. Han kan hende er akkurat det jeg er på utkikk etter: han er ikke under torven og har likevel noe anseelse, og han er passe fersk, hverken alt for sprelsk debutant eller alt for etablert.
Karin: Bjørneboe har jeg lest for lite av, og jeg er redd jeg skal være for sen ved å ikke ha lest ham i ungdommen. En fordom? Jeg er også redd for at han i diktene sine er litt for mye sånn Bjerke er på sitt dårligste, m.a.o. for formanende, for frampå fortellende, diktet som lærestykke, men jeg kan her også ta feil. Halldis Vesaas har lenge vært på leselisten min, men nå er hun rykket et steg opp. Fandango er litt sånn "tilbake på ungdomsskolen".
Ellen og Randi: Falkeid er åpenbart fraværende i bokhylla mi, men i enda større grad er Hans Børli det, for der er det kanskje en mann etter mitt eget saktmodige lynne. Derimot er begge disse to noe gammal og lite overraskende svar. Hvem kjenner vel ikke til dem? Men det kan være godt med en påminning.
Noen situasjoner blir best forstått av bokelskere.
Jeg gjør et unntak i fra "artikler med litterært innhold", og legger ved en link som viser hverdagen til tre modige jenter i Kabul.
En interessant artikkel om litteratur som våpen - under den kalde krigen.
Samfundets Grundvold er Hjemmene; men Hjemmets Grundmur er Moderen. Forsømmer Mødrene sine Pligter, maa Hjemmene gaa tilgrunde.
Kvinnene skal bruka sine evner og kraft, sin fornuft og si kjensle på den plassen dei er sette og kjempa for familiesamfunnet sin orden.