Bokelskere.no

Bare hyggelig! Den episoden du refererer til tror jeg er kapittel 18 i den første boka, Ah . . . en av mange muntre møter!

Mange takk for slike fine ord! ;-)

Jeg ser at du ikke vil ha kokebøker på lista di, men jeg tar allikevel sjansen på at " The Book Lover's Cookbook" av Shaunda Kennedy Wenger & Janet Kay Jensen kan være berettigeten en plass.

I denne boken er det samlet nærmere 200 oppskrifter som er direkte knyttet til skjønnlitteraturen. Planlegger du et kulinarisk litterært måltid er denne boken et funn.

Her finner en bl.a. "Pork Roast with Cabbage" fra "Huckleberry Finn" av Mark Twain.

"Zucchini Lasangne" fra Cat.s Eye av Margaret Attwood.

Oppskrifter fra "Fried Green Tomatos at the Whistle Stop Cafe" av Fannie Flagg.

"Sober Shepherd Pie" fra "Bridget Jone's Diary" av Helen Fielding.

Kakeoppskrifter fra både Pippi Langstrømpe og Toni Morrison samt på muffins som ble spist i Oscar Wilde's bøker. Pluss mye,mye mer. God appetitt!

Det var vanskelig for meg også å bli særlig rørt av tragedien, altså tragedien som en tragedie. Men jeg tror nok dette kommer av at Romeo og Julie er et skuespill som hver og en idag vet slutten på allerede før man er satt til denne verden; historien er liksom så familiær at den er blitt del av vårt arvemateriale og ikke lenger har mulighet til å forbløffe oss. ;p

Jeg ser at du lenger nede på siden nevner Baz Luhrmanns filmatisering. Kan ikke si at jeg har særlig sans for den selv, av instinkt avskyr jeg - kanskje irrasjonelt - alle moderniseringer eller "ungdomiseringer" av klassikere. Men filmen hadde en genistrek som jeg virkelig savnet i Shakespeares stykke, at Julie våkner før Romeo trekker sin siste pust. All den pathos som følger med et slikt øyeblikk . . .

Jeg leste det slik at Rosaline var ei jente som Romeo hadde bekjent sine følelser til, men som avviste ham og dermed sendt ham inn i en tilstand av tungsinn, eller som det heter mer universelt: kjærlighetssorg. Julie er for ham veien tilbake til lykken, hun blir hans håp. Romeos 'feiler' er vel først og fremst hans alder og følsomme lune (som man sikkert kan si går hånd i hånd), som han ofte blir kritisert for av de andre karakteren, særlig den fornuftige Benvolio og den slagferdige Mercutio. Både ung alder og følsomt lune er da to 'feiler' ved en karakter som er svært så sympatisk og uforskyldt. En feil Romeo begår selv er naturligvis at han tar sitt liv, også veldig sympatisk siden han gjør det i den tro at Julie er død - men kanskje han burde ha ventet en liten stund og tenkt gjennom saken før han helte i seg gift, ja, hvem vet, kanskje Julie ikke var død allikevel..?

Julie er, ja, betydelig mer praktisk enn Romeo. Og underlig kvikk og veltalende for en trettenårig pike!

Jeg tror forøvrig det er rimelig å tro at Shakespeare leste Aristoteles; hvis det var noe man leste under renessansen, var det vel de gamle vismenn. ;-)

Må anbefale for dere alle å høre Prokofievs ballett av Romeo and Juliet, den er virkelig råflott, og tidvis både sart og skummel.

Ifølge prologen er det stjernene som har skylden! ;-)

Når det gjelder den altoppslukende kjærligheten, kan vi spørre oss: er det engang det? At Romeo og Julie elsker hverandre, er det ingen tvil om, men hvor oppriktig er kjærligheten deres, hvis den da kan måles på noe vis? Romeos kjærlighet synes opprinnelig å ha sprunget frem bare for å fylle et hull (etter Rosaline eller hva hun het), og for Julie er forelskelsen kanskje bare krydder for lediggangen, ja, hun synes jo å være innestengt i Capulet-villaen med ikke annet selskap enn sin amme. Hehe, jeg må nok imidlertid innrømme at dette synet på hovedpersonenes følelser er et mer kynisk perspektiv enn min egen oppfatning er - det er vanskelig å gjøre annet enn å kjenne seg igjen i stormen - men kanskje er det likevel en måte å lese dem på.

Isabel Allende's "Aphrodite" og "The Cookbook Collector" av Allegra Goodman er også gode smaksopplevelser.

Man kan også opprettholde det hevede øyebrynet og erklære at "men denne Romeo er da en svermer med tæl!" Men akk, jeg må nok medgi at også jeg rives med, oftere enn iblant.

Når forfattere prøver for hardt å fange min oppmerksomhet, da føler jeg meg bare utnyttet og legger boka vekk . . .

Jeg vet ikke om hun passer inn, jeg har ikke lest The Taming of the Shrew. Men er Katherine en misantrop? Forakter hun menneskene (altså, ikke bare noen få utvalgte, men hele sin art) eller er hun bare sint av seg? Er Katherine ulykkelig, føler hun seg ensom, har hun lyst til å bli giftet bort (men ingen vil ha henne)? Eller er hun bare tverr? Ordet "shrew" gir meg assosiasjoner til en gretten gammel dame. Kvalifikasjonen for å kunne kalles misantrop burde være å selv vite at man er det, og kvalifikasjonen for å kunne kalles outsider burde være å ønske andres selskap, uten å få den.

Hvis jeg skal velge én av disse, hvilken vil du trekke frem som det beste eksempelet? Og er hovedpersonen i Genets romaner (har ikke lest dem selv) faktisk en misantrop eller bare en opprører, og er de forbrytere fordi de vet å utnytte samfunnet eller fordi de avskyr samfunnet?