Bokelskere.no

Kanskje det også kunne vært en idé her å ha en mulighet for en personlig rangering etter hvilke forfattere som står en nærmest (med portretter naturligvis, for å tilfredsstille vår forfengelighet), og videre, hvis det lar seg gjøre, at det også står opplyst hvor mange og hvilke bøker man har lest av disse forfatterne.
F.eks:

Knud Kjeldrupp sine favorittforfattere:

• 1. Humbert Humbug. Bøker lest: En fiolin til besvær; Den dag uret slo feil; Visdom og annet sprell.
  
• 2. Gerald Garbjerg. Bøker lest: De døde går omkring på stranden; Et sommereventyr; La oss juble høylydte rop; Doktor Frabenfnüss.
  [...] osv

På 1970-tallet ga psykiater og forfatter Heinar Kipphardt ut boka "März".

Romanen bygger på autentisk materiale fra en schizofren pasient.

Den schizofrene pasienten März har begått selvmord. Hans psykiater finner etterlatte dagbøker, dikt og sanger. Arbeidet med dette materialet blir både en opprulling av März' historie og en opprørende selvransakelse for legen.

Det begynner å bli noen år siden jeg leste boka, men jeg tror den passer godt inn i den kategorien du etterspør. ISBN 82-530-0973-9

Var det snakk om en gang i tiden at vi skulle få en egen bolke på profilsidene kalt "[Et eller annet navn] sine favorittforfattere"? Snakk eller ei, det kan da ikke være annet enn en god idé! ;-)

Oppfølgeren til "The Fifth Child", "Ben, in the World" anbefales også!

Alle de gode svarene du hittil har fått vil holde deg beskjeftiget med spennende reiser innen den klassiske litteraturen i flere år fremover. Til tross for dette vil jeg gjerne forlenge reisen din med flere forslag:

Alexander Kiellands "Gift" fra 1883. En roman med kritikk mot datidens konvensjoner.

"Vredens Druer" av John Steinbeck.

"Larmen og Vreden" av William Faulkner.

"Things Fall Apart" by Chinua Achebe.

"Cry - the Beloved Country" by Alan Paton

"Fluenes Herre" av William Golding.

The Little Prince" by Antoine de Saint-Exupery,

Og av nyere dato - Milan Kunderas "Tilværelsens uutholdelige letthet".

God tur!

Smak tror jeg ikke har noe med saken å gjøre, med mindre da, naturligvis, man ikke er født med en instinktiv avsky mot alt som pirrer forestillingsevnen, f.eks. metaforer. Det er vel mer et spørsmål om mestring og genuinitet. Jeg mener, kan man ikke like både den nøkterne Hemingway og den svulstige Homer på samme tid? Et rått og kortfattet språk (den kritikerne faller pladask for) blir jo ikke mer enn et "fotballspråk" hvis stilen ikke er gjennomført og dermed føles tilgjort, og en tung bildebruk hvor metaforene hverken treffer eller er oppfinnsomme, ja det fungerer ikke dét heller. Ingenting gleder meg mer enn en vellykket metafor! Og ingenting gjør meg mer forbitret enn en fuktig en.

Charles Bukowski har gitt meg flere leseopplevelser -
en av dem var med diktet "Bluebird".

BLUEBIRD

there's a bluebird in my heart that

wants to get out

but I'm too tough for him,

I say, stay in there, I'm not going

to let anybody see

you.

there's a bluebird in my heart that

wants to get out

but I pour whiskey on him and inhale

cigarette smoke

and the whores and the bartenders

and the grocery clerks

never know that

he's

in there.

there's a bluebird in my heart that

wants to get out

but I'm too tough for him,

I say,

stay down, do you want to mess

me up?

you want to screw up the

works?

you want to blow my book sales in

Europe?

there's a bluebird in my heart that

wants to get out

but I'm too clever, I only let him out

at night sometimes

when everybody's asleep.

I say, I know that you're there,

so don't be

sad.

then I put him back,

but he's singing a little

in there, I haven't quite let him

die

and we sleep together like

that

with our

secret pact

and it's nice enough to

make a man

weep, but I don't

weep, do

you?

Nåvel. Kanskje løsningen på gåten ligger i dine egne ord: "Men ellers synes jeg ikke han er leseverdig for folk som meg". Hamsun er åpenbart ikke for alle og enhver, og har man – som du gir uttrykk for – klassifisert ham som "den gamle nazisten" og dessuten er i den tro at det er hans eget underbevisste sjeleliv han skriver om og ikke romankarakterenes, altså at alle bøkene hans er selvbiografiske, ja, da har man et rimelig dårlig utgangspunkt. Litteratur skal ikke brukes til noe (blander man kunst og nytte forsvinner kunsten), den skal fortæres og forstås, og jeg vil driste meg til å påstå at språket spiller en viktigere rolle enn en direkte nytteverdi.

Jeg tror at "The Immortal Life of Henrietta Lacks" av Rebecca Skloot - overgår det meste innen denne sjangeren.

http://www.aftenposten.no/nyheter/article3735166.ece

Vi omtaler nå en av de mest gåtefulle skikkelsene i litteraturen, hehe, så jeg våger ikke gi noe bastant svar. Jeg har dog hørt Moby Dick tolket som et symbol på alt menneskeheten kjemper mot, alt fra det ukjente, til naturen, til skjebnen, til djevelen og til selveste Gud. Kanskje ikke ond, men ihvertfall en fiende. En linje: «The White Whale swam before him as the monomaniac incarnation of all those malicious agencies which some deep men feel eating in them.» . . .

Det vakre med romanen er at den kan bety så mangt. Noen mener endog at Ahab er skurken, skjønt jeg kom til å se på ham mer som en tragisk helt. ;-)