Bokelskere.no

Neinei, jeg er nok ikke ferdig med Portrait ennå, bare lest de første par sidene. Men det lover godt, jeg har ledd rikelig allerede, f.eks. av slikt tull som O, the green wothe botheth, haha, steike hvor bra han skriver. Tenkte å prøve meg på Portrait før jeg gir meg i kast med Ulysses. Men av det lille jeg så langt har smakt, virker Joyce å være en forfatter jeg kan like.

«It sometimes seems to me that I can hear wine talking – he speaks with his soul, with that voice of the spirits which only spirits can hear and understand - and says: Man, my beloved, I want to sing out to you, despite my prison of glass and my bolts of cork, a song full of fraternity, a song full of joy, light and hope. I am not ungrateful; I know I owe you my life, and I will reward you. I will pay off my debt to the full; for I feel an extraordinary joy when I tumble deep down a throat parched by hard work. The breast of a decent man is a dwelling-place that I far prefer to these melancholy and impassive cellars. It is a joyous tomb in which I eagerly accomplish my destiny.» - Charles Baudelaire.

Baudelaire og Scott Fitzgerald er de to som kommer meg til tankene (foruten Hemingway, men han er jo nevnt). Det er også en minneverdig scene i Trolldomsfjellet hvor Hans Castorp drikker portvin alene på høyfjellet.

Det er over tredve år siden jeg leste om spøkelset i Canterville. Nå boken lastet ned på Kindle'n for re-lesing - takket være din fristende omtale. :)

Jeg kan forsøke å gi deg et svar, men unnskyld rotet! Jeg har forøvrig kun erfaring med litteraturvitenskap på NTNU, og jeg er ennå ikke ferdig med min bachelor. Mitt inntrykk er at det er veldig åpent, både når det gjelder valg av litteratur og hvordan man ønsker å vinkle. (En kommentar her kan være at det er flere som skriver masteroppgave om Ingvar Ambjørnsen enn om Ibsen, altså, det synes ikke å være noe despotisk klassikerhierarki på universitetet). Basisemnene (som Iselin nedenfor har delt pensumlisten for) er imidlertid obligatoriske og urokkelige, så kanskje dette er det du etterlyser som det man bør lese "for å kunne utøve faget på en skikkelig måte" og "for å kunne vite noe kvalifisert om bredden", i det minste et minimum. Begrepsapparat og metodekunnskaper tilegner man seg fort - med litt prøving og feiling - ved å skrive analyseoppgaver i disse basisemnene, og her er det naturligvis pensumet man skriver om. Det finnes også et litteraturvitenskapelig leksikon. Jeg vet ikke hva du mener med "de ulike kategoriene litteratur", mener du retninger, f.eks. formalisme og strukturalisme? Som jeg skrev innledningsvis er faget veldig fritt, men det preges selvsagt av foreleserne, hva de spesialiserer seg i og hva de synes om. Noen har en forkjærlighet for kjønn og feminisme, andre for nykritikk eller Nietzsche. Men fordypningsemnene (som kommer etter man er ferdig med basisnivå) kan man heldigvis velge og vrake imellom; det er ikke så uhyre mange, men nok til at man kan være litt selektiv og følge sine egne lyster. Foreleserne er naturligvis ikke tyranner, men trivelige folk.

Så langt har det vært lite Dostojevksij, og Vesaas dukket ikke opp på pensum (han er vel å finne på Nordisk), men det må likevel sies at vi i en forelesning måtte sette oss i grupper og rake opp i symbolbruken i en novelle av ham, hehe, huff.

La meg svare deg, det du skriver til å begynne med, min rolle forteller at jeg må - og ta naturligvis dette med en klype salt, jeg er jo ikke helt habil! Hamsun er slettes ikke utdatert, nei, det er nåtiden, ja nåtiden nemlig, som har skrånet ut. Språket hans er så opprinnelig som det kan bli. Nåh, i det minste for meg som har lest ham så mye at jeg rusler rundt og tenker med hans ord; det høres riktig ut, mens radikal bokmål får det til å vrenge seg i meg, haha.

Knausgård må jo være et funn i så måte - for de som leser ham. :)

Det var en overdrivelse ja, det er heldigvis ikke slik. Hvem er det forøvrig som bruker et ord som "sleskhane" nå til dags, eller, heh, om det noen gang har blitt brukt, jeg kan ikke huske å ha lest det noe sted. En overdrivelse riktignok! dog mer enn dét. Det er vel et fåtall som tenker slik jeg beskrev i mitt innlegg, men jeg mener nå å ha blitt møtt av en slik reaksjon likevel. Ellers hender det ofte at det er en gjensidig forlegenhet, at hverken jeg eller den andre vet hva vi skal snakke om, hvor landet ligger, at jeg er redd for å "vise meg frem" og den andre er redd for å "bli ledd av". Ja oftere er det slik, en misforståelse altså. Noen blir jo til og med begeistret.

Jeg lever utvilsomt i fortiden. Noen må passe på at vi ikke glemmer det gode den har å by på. ;)

Jeg tror vi er i en like heldig situasjon, Anja. Også jeg liker mye forskjellig. Både rock og opera, sier du, og jo, det finnes mye i spennet mellom The Doors of Wagner som jeg setter pris på. Krim er ikke en sjanger jeg misliker - Raymond Chandler er f.eks. glimrende, eller din favoritt Eco - men i likhet med fantasy vegrer jeg meg gjerne mot å lese denne sjangeren, ikke fordi jeg har noe imot den, nei Gud bevares! men fordi den gjerne er så kommersialisert, så lite ekte i uttrykket og lite oppfinnsom i innhold at man - iallefall jeg - rett og slett kan få mark. Det tar tid å lete seg frem til godbitene, og tid er det dessverre for lite av. Markedet for denne litteraturen er kanskje litt for, ehh . . . markedsstyrt. "Dette er Madonna sin favorittbok!". Når det gjelder møblement skulle jeg svært gjerne hatt et herskapelig engelsk bibliotek, franske vinduer etc etc, men som student er dette naturligvis bare drømmer, hele leiligheten er innredet med IKEA-artikler, og det har jeg forøvrig ingenting imot, det fungerer greit. Blir jeg derimot spurt om hva jeg liker, så svarer jeg hva jeg liker mest. Gustav Mahler kommer før Bee Gees, selv om jeg av og til er i humør for en dans.

Ja det er litt slik, opplever jeg, litt i retning av –
Noen: «Hvilken musikk er det du liker?»
Meg: «Åh, jeg hører jo på Beethoven av og til.»
Noen: «Jaha, gjør du dét, du? heee-heee ...» avsides (og iltert stirrende i gulvet): «tror han at han er noe, den sleskhanen!»

Havner jeg i en prat om musikk blir jeg alltid forlegen og ille til mote, fordi jeg liker klassisk over pop (jeg hører på P2 og ikke P3 for å si det slik) og fordi jeg ikke har noe videre ønske om å være bedre enn andre, bare være meg selv. Klassisk musikk føles nesten som en guilty pleasure, selv på universitetet. Jeg skyr derfor å prate om musikk, og det samme gjelder litteratur, for å slippe (dette er forøvrig direkte sitert fra en samtale med min optiker idag) –
Optiker: «Hva er favorittforfatteren din?» Meg: «Hamsun kanskje, jo det må bli ham.» Optiker: «Åja, Hamsun ... Han synes jeg er tung.» Meg: «Åja.»

Og dette etterfølges naturligvis av en litt vond tausheten, skjønt praten begynte hyggelig med meninger generelt om lesning og små artigheter rundt hvor akk så nærsynte all lesningen gjør oss. Jeg skyr derfor å prate om bøker med mindre jeg kjenner den jeg snakker med og denne kjenner meg, at vi vet hvor vi står, at vi har en smak og er oppriktige med hverandre. Dette til tross for at bøker jo er min lidenskap og jeg gjerne skulle ha plupret ivei med frimodighet.

Men kort tilbake til musikk igjen. "Allsang på grensen" gir meg frysninger, brrrrr, for ikke å nevne Melodi Grand Prix, nei huff, så jeg ser ikke på disse programmene, det får være måte på hva man skal pine seg igjennom for folkelighetens skyld. Hva er nå det folkelige, hvor kommer idéen fra? Eller: hvorfor er det så grunnfestet at folket er en masse som hverken leser eller beveger seg innenfor kultur?

Ønskediktet, Hartvig Kiran og deklamasjoner med innlevelse. Det var tider det! :)

Karaffelproblemer finner en også hos Jakob Sande.

Etter ein rangel.

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skåla visor meir i laddevinsrus,
men syngja åndelege songar på Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møter skal eg sky som berre fan,
trur eg,
og gå vyrdelig forbi dei som ein nybakt kapellan,
trur eg.
Eg skal sitja som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffi medan drøset går um åndelige ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lid til høgste natt,
trur eg,
koma ruslende på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal leggja meg når grisen går til kvila i sitt bol,
og stå upp når hanen flaksar og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg,
taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men idag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg mest må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

"Da fikk han se bestemor Skogmus som kom trippende. "Ah! Se der!" sa han til seg selv, "der kommer en deilig musestek, akkurat passe stor nok til meg. Nå gjemmer jeg meg her, og venter til hun kommer helt hit." Og bestemor nærmet seg og glemte å passe seg, for det blåste så mye nettopp da, og bestemor hadde nok å gjøre med å holde fast på paraplyen sin. Og det ble farligere og farligere."

Fra "Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen" - Torbjørn Egner.

"With that whimsical hint of a smile which had grown to be a part of him, he tried various moves on the board to see how far he could go without interrupting her reveries. He checkmated her, re-lit his cigar and waited until she should notice it. And when she did not notice, gravely he moved back his queen and let the game continue. How many hundreds of games, he thought, Edith must have played with him in the long years when his spirit was dead, for her now to take such chances. Nearly every Friday evening fornearly sixteen years."

(locations 42-46) Kindle

Fra "His Family" - Ernest Poole.

Artig tråd, gretemor!

En maskes bekjennelser.

En dag i oktober
kom kjærlighet
opp til overflaten.

Yukio Mishima, Sigurd Hoel, Karsten Alnæs, Veselin Markandaya