Bokelskere.no

Livet er en stor tumult med stadige kast mellom det som skremmer og det som gir glede. I beste fall greier vi å skape gode minner i løpet av livet. Selv om det i vår verden finnes altfor mange mennesker som er nødt til å glemme for å leve.

Det er i vår tid en utbredt forestilling at "reinkarnasjon kan
bevises", for det "er mennesker som kan huske hva de har vært
i tidligere liv" -- og "alle kan gjenoppleve noe fra sine
tidligere inkarnasjoner".
Ofte har 'bevisene' et komisk skjær - som når en mann kan huske
at han har vært Sokrates, Paulus, Rikard Løvehjerte -- eller
når noen i et tv-program står ved et imitert renessansebygg og
forteller at han i korsfarertiden levde her. (..)

Det er utenkelig å få noe sterkere 'bevis' enn det Carolsfeld-
Krausé opplevde. Men [åndsmakter kan levere slike narrespill ]..

Det er makter i mørket. De vet at ved å si "reinkarnasjon" kan
man med ett ord benekte hele den kristne tro. Dissses evner til
å bedra kan overgå alt hva mennesker på forhånd kan forestille
seg:

"Moderne mennesker" er mer forsvarsløse enn noen tidligere
generasjon i historien: De er oppfostret med en "vitenskapelig
opplysning" mer naiv enn noen annen overtro som har herjet verden.
Et kompleks av vrangforestillinger, der den mest inngrodde er at
ånder i sin alminnelighet / onde ånder i særdeleshet ikke kan
finnes.
Bærende i overtroen er en vanhellig treenighet av filosofiske
-ismer. Disse har idéhistoriske forløpere i oldtiden, men i vår
tid viser det seg et samlet konsept for å utrydde tro, håp og
kjærlighet.

Øverst troner Humanismen -- den opphøyer faktisk mennesket til
den ene sanne gud. Og nå, i sin apokalyptiske sluttfase, slipper
den å bekymre seg med å skjule hva den står for.
Uatskillelig fra menneskets selvtilbedelse står Rasjonalismen,
troen på menneskets forstand som eneste kilde. Potensert i
Vitenskapen, en slags strengt uhildet og suveren dommer over
sant og usant --
samt Materialismen: Det stofflige, slik det fremstår for våre
sanser som det umiddelbart eneste virkelige.
Blir det tale om 'åndskamp' i humanismens, rasjonalismens og
materialismens skyggerike, tenkes det utelukkende på menneske-
ånden. .. Alt som har med ånd og åndelighet, står egentlig i
mentale hermetegn for "moderne mennesker" - Ånd i egentlig
forstand regnes ikke reelt med. Å tenke seg reelle åndelige,
personlige vesener i "åndskampen", engler eller demoner, Gud
eller Satan, anses straks som intellektuelt eller vitenskapelig
diskvalifiserende. Alt som vil bli tatt på alvor og kan regnes
for vitenskap -- teologi innbefattet -- må starte med å utelukke
alt "overnaturlig" fra å få inngå i systemet. Særlig gjelder det
Gud, som er overnaturligere enn alt annet: Her får man kun
forholde seg rent historisk beskrivende, noe noen "har trodd på" -
eller ved anakronisme, "tror på".

Det "moderne menneske" befinner seg i en ørken skapt i den Viten-
skapelige opplysningens navn. Og det holder på -- fordi det nå
fortsatt er et menneske - å dø av tørst,
og er parat til å helle i seg det mest plumpe og giftige sprøyt,
bare det ikke smaker av ånd i 'egentlig forstand'.

I tørstens helvete streifer ikke spørsmålet om noe i de åndelige
sfærer kunne være giftig, bevisstheten i det hele tatt.
Her øynes den tradisjonelle sataniske totrinns raketten: Driv
mennesket til det ytterste i rasjonalisme og materialisme, -- da
er det ingen grenser for hvilken djevelskap som skal kunne gå for
å være "noe åndelig".
Selvmords-sektene som i tider og utider, på ny demonstrerer hvor
sykt menneskesinnet kan bli, er bare førstedansere i en stor
dødsdans.

Til og med begrepene om godt og ondt flyter i ørkenens humanistiske
fata morgana. Det onde anses helst som enkelte noe uønskede
tilbøyeligheter i mennesket:
Disse kan overvinnes ved en passende terapi - om det da ikke, i
darwinismens skjema, oppføres som 'det negative gode', som kan
fremme en utvikling av muligheter. Det 'gode' danner på samme
vis, muligheter hos mennesket. Disse kan 'realiseres' gjennom en
passende sosialpolitikk og moderne foranstaltninger.
I de nyeste strømninger fremkommer Gud selv som en slik mulighet
som skal realiseres av det menneskelige kollektiv. Men hva som
i siste instans er 'godt eller ondt', blir det delte meninger om
i "åndskampen" i det pluralistiske samfunn. Her regnes ikke med
klare kjennetegn, bortsett fra at visse grupper straks intuitivt
regnes til 'ond' gruppering, såsom 'sionister' eller 'bibeltro
fundamentalister'. Mens grupper som de homoseksuelle og endel
fjerne urbefolkninger, spontant hører til i grupperingen 'gode'.

Man forestiller seg kanskje fremdeles at det er en eller annen
grense for aksept av det 'onde', men i praksis er den borte for
lenge siden. Det reageres ikke på lange scener med blødende
mennesker, slik de rendyrkes i splatterfilmer og i stigende grad
får prege hele mediabildet. Tvertimot dannes klubber der denslags
dyrkes som en 'kunstnerisk nyskapning'. Alt kan sies: Bare si det,
så er det blitt et "synspunkt" i en "debatt".

De som fremdeles har visse forbehold, trøster seg med at det
"bare er film". Men det er det absolutt ikke. Det er lenge siden
pressen kunne melde at autentiske sexmord hadde gjort sitt inntog
på videomarkedet.
(Det gav en viss lindring å se en ung pike uttale at den nyheten
hadde tatt fra henne lysten til å leve.)
Film eller ikke film, det er ganske enkelt ånden -- Uånden -- fra
de perverse påfunn i det hedenske Roms arenaer som vender tilbake,
bare med forsterket og forstørret slagkraft gjennom høyteknologi.

"Det fantastiske ved å se horror- og splatter-filmer har for meg
alltid vært at volden er så estetisk vakker", uttalte en film-
student til Berlingske Tidende: "Det gir en lystopplevelse som er
vanskelig å forklare. Etter midnatt sitter jeg hjemme i min hule
og nyter min samling av juveler."

Ingen tvil om at Nero med sitt kunstneriske gemytt, ville ha
uttrykt seg i lignende vendinger om det han lot de kristne få
gjennomgå på arenaen.

Satanisk? Ja, bokstavelig talt. Satanisme forstås som bevisst
bekjennelse til djevelen selv, og forbindes i media ofte med
visse rockestjerner, hærverk på kirker og kirkegårder, funn av
spor etter heslige seremonier på øde steder.
(Skal tro hvor mye slike måter å søke oppmerksomhet, gleder den
'ekte' internasjonale satanismens ekte ledere i deres direktør-
villaer og hemmelige redselshuler..)

Men dyrkelse av det sataniske er i full gang med å gnage seg inn
i selve den nyhedenske folkesjel: Det er en åndelig sykdom til
døden; splatter-fenomenet er bare et enkelt symptom.
Det skal ikke her gås i detaljer om den omtalte filmstudentens
"lystopplevelse" ...
Sadisme er ikke bare syk, men demonisert seksualitet. (. . . )

( sjekk fulltekst: >

“Political correctness is communist propaganda writ small.

In my study of communist societies, I came to the conclusion

that the purpose of communist propaganda was not to persuade
or convince,
not to inform, but to humiliate;

and therefore, the less it corresponded to reality the better.

When people are forced to remain silent when they are being
told the most obvious lies,

or even worse when they are forced to repeat the lies themselves,

they lose once and for all their sense of probity.
[ integritet, ærlighet ]

To assent to obvious lies is in some 'small' way
to become evil oneself.

One's standing to resist anything is thus eroded,
and even destroyed.

A society of emasculated liars is easy to control.

If you examine political correctness,
it has the same effect and is intended to.

”

[― Theodore Dalrymple ]

Den største utfordringen er viljen til å prøve nye tanker. Å ikke nøle med å sette spørsmålstegn ved andres sannheter og å gå andre veier.

I grunnen er vår eksistens en tragedie. Livet igjennom søker vi å utvide våre kunnskaper, vår viten, våre erfaringer. Men til slutt kommer alt dette til å gå tapt i et ingenting.
Jeg respekterer dem som tror på andre liv etter dette. Men jeg forstår dem ikke. Det ser ut for meg som om religionen ikke blir annet enn en unnskyldning for ikke å akseptere livets vilkår. Her og nå. Ingenting mer. I dette ligger også det unike i det å leve, det vidunderlige.