Tidligere kunne man sende en privat melding til hvem som helst.

Nå kan du kun sende private meldinger til dem som følger deg.

Hvis du sender en privat melding til noen som følger deg, kan mottageren svare på meldingen din selv om du kanskje ikke følger dem.

Endringen kommer fordi enkelte har fått uønskede meldinger fra brukere de ikke kjenner.

Den afrikanske farm er en helt annen type bok. Jeg likte den veldig godt, mens Babettes gjestebud ikke falt i så god jord hos meg. kanskje hvis jeg hadde lest den nå, men som dere andre er jeg ganske så mett nå, og ser frem til neste bok i lesesirkelen.

Syndfloden over Norderney og Et familieselskap i Helsingør står i den utgaven du tenker på.

I motsetning til det meste av litteratur, hvor vi nødvendigvis ikke trenger forkunnskaper om verken forfatteren eller boka, vil jeg si at i dette tilfelle, så er det nesten alfa omega. Jo mer jeg leste om de forskjellige fortellingene og om Karen Blixens liv, jo mer forsto jeg og fikk utbytte av boka. En periode var jeg i ferd med å gi opp, jeg følte nærmest forakt. Så begynte jeg å lese de på dansk, samtidig som jeg leste det jeg kom over i to biografier og på nettet om henne og forfatterskapet, og følelsene mine endret seg drastisk.

Akkurat nå leser jeg den siste fortellingen på dansk, og jeg fryder meg over hvordan språket flyter. Jeg har begynt å kjenne K.B. såpass godt at jeg ser hvor hun bruker seg selv i teksten og jeg har stor respekt for den enorme kunnskapsmengden hun besitter, og jeg er ikke minst takknemlig for at jeg ga henne en ny sjanse. Det er hun verdt i mine øyne.

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen.

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv.

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv.

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell.

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63)

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker.

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir.

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet.

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill.

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ...

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter.

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

Det høres ut som du er på flyttefot, føler med deg, Hilda. Det blir deilig når alt er på plass.

Dessverre så har vi lest den, krira. Se tråden her.

Så synd, Marit. Du er virkelig med på å bidra i lesesirkelen.

Jeg slår til og foreslår Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Det er et omfattende verk, men jeg tenker at det derfor vil passe godt i lesesirkelen.

Leseperioden er snart over, og vi skal nå velge en bok i fra kategorien eldre verdenslitteratur opprinnelig utgitt til og med 1975.

De som kan foreslå og velge bok pr. 19. februar 2016:

Ann Helen E. H., Anniken, Bjørg L, bokogkaffe, Eli Hagelund, Gabriella,
gretemor, Hedvig, Hilda, ingar h, Ingunn S, Jostein Røyset, Karen Ramsvik, kari bråten,
Karin Jensen, Kjell G, kjell k, krira, Kristin, Kristine Louise, Laila,
Lillevi, Marcelle, Marit Håverstad, Octavia, Vibeke Hulback, Wolfcat.

Vi vil gjerne ha med flere, så send meg gjerne en melding, så fører jeg deg opp på lista.

Frist: mandag 22. februar kl 19.00.

P.s. Jeg velger å la være å kommentere forslagene, da jeg ikke vil synes å foretrekke noen fremfor andre.

Jean Paul Sartre var påvirket av Søren Kierkegaard, og Karen Blixen var helt klart opptatt av filosofi. Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche var to av de hun satte høyest.

Drømmerne

Hvem er du? eller kanskje viktigere; hvem er jeg, er kjernespørsmål i denne fortellingen. Og ikke minst, hvem er vi i forhold til de rundt oss.

Operasangerinnen Pellegrina føler at hun mistet identiteten sammen med stemmen sin i brannen, og er på leting, mens hun har tre menn som (for)følger henne.

Identitetsspørsmålet og kjønnsroller er to av Karen Blixens kjepphester. Hvem er vi egentlig, kun i kraft av oss selv? Før i tiden ble gjerne kvinnens identitet og rolle definert i forhold til mannen, i forhold til familie og slekt. I seg selv uten familie, mann og barn, var hun ofte lite verdsatt.

Mennene på sin side, som beskrevet i Drømmerne, styrker sin identitet i forhold til Pellegrina. Hun blir bare sett og definert utenifra. Hver og en av de ser bare de egenskapene de selv har bruk for og ønsker å finne hos henne.

Der hvor Pellegrina med sine iscenesettelser blir et symbol på livets mangfold og en autentisk livsførsel, fremstår mennenes synsvinkel som begrensede og identitetsløse.

Jeg kan selv relatere meg til identitetsproblematikken, ikke i forhold til mannen, men i oppveksten i forhold til foreldre. Karen Blixen har uttalt at hun alltid skulle gjøres til noe annet enn den hun var, og det hun trodde var godt ved henne selv, kunne ikke moren og hennes familie akseptere. Faren tok livet sitt da hun var ti år gammel. Begge deler traumer som har satt spor i hennes eget liv og forfatterskap.

Jeg opplevde det samme som deg.

Jeg bruker en iPad, og har ingen problemer med å lese bloggen, tvert imot den er veldig bra.

I søkefeltet Finn en bok, kan du skrive inn boktitler, forfatternavn og ISBN-nummer. I de tilfellene der navn eller titler skiller seg litt ut, holder det ofte å skrive inn ett enkelt ord. Prøv deg frem og du vil oppdage at det ofte er unødvendig å skrive inn hele titler og forfatternavn.

Det er på en måte forståelig at en oversetter i 1935, kan fristes til å utelate visse ting, men at dette ikke er rettet opp i en utgave fra 1991, er helt uakseptabelt.

Leseperioden for Syv fantastiske fortellinger går ut neste søndag.

Jeg lager en ny tråd for forslag førstkommende fredag, og vi velger denne gangen eldre verdenslitteratur frem til og med 1975.

Enda mindre forståelig er jeg med på, men den er ikke bedre enn orginalen.

Jeg har lyst til å sammenligne Karen Blixens fortellinger med musikkstykker som ved første gangs gjennomhøring er ukjente og møter motstand. Men hvis du lytter igjen og igjen og igjen, så øker forståelsen, variasjonene, intensiteten. Enkelte av fortellingene har jeg lest tre og fire ganger nå, og jeg oppdager stadig noe nytt. Det å lese de på dansk utgjorde den store forskjellen for meg.

Det er ikke godt å si, vi kan bare spekulere. I dette tilfelle så tillater jeg meg å gjøre akkurat det.
Da Alf Harbitz (1880-1964) første gangen oversatte boka i 1935, så mente han kanskje at enkelte umoralske ting kan jeg spare det norske folk for. Danskene har vel, til undskyldning, ligget et hakk foran oss på det området. Jeg minnes godt Jens Bjørneboes "Uten en tråd", som kom ut i Danmark, lenge før vi nordmenn fikk muligheten til å lese den.

Og så går tiden, og du blir kanskje spurt om å modernisere oversettelsen, og det du kan gjøre er å pynte på gammeldagse ord, flytte litt på ordene. Hva du kuttet ut i teksten for mange tiår siden er for lengst glemt, hvis du da ikke gidder å lese orginalutgaven ved siden av.

Det gjorde ikke Alf Harbitz etter sin første oversettelse, mener jeg, mens Trude Marstein oversatte teksten for førrste gang i 2012, og hun leste selvsagt teksten grundig.

Jeg skulle ønske at jeg hadde lest denne på dansk i Karen Blixens ånd med en gang i stedet for å kjempe meg gjennom Alf Harbitz' oversettelse, det ville ha gjort opplevelsen så mye bedre.

Etter at jeg fant ut at den danske versjonen ligger på nb.no, har jeg lest flere av fortellingene om igjen, og noe løsnet for meg. Jeg hadde nærmest avskrevet forfatteren, og så finner jeg ut at nok en gang, greier oversetteren å ødelegge en bok for meg.

Når jeg gikk Harbitz nærmere etter i sømmene, så viser det seg at han har følt behov for å skåne oss for Karen Blixens "usømmeligheter". Tekst er flere steder bevisst kuttet ut av den norske oversettelsen. Et sted forsvinner rett og slett sammenhengen. I tillegg, er språket minimalt modernisert i fra 1935-utgaven, men viktigst av alt, oversetterspråket er ikke flytende og godt. Selv har jeg Århundrets Bibliotekutgave fra 1991.

Trude Marstein har gjort en god jobb, her er ikke teksten kuttet, og hun har holdt flyten, allikevel føler jeg at Karen Blixens sjel og ånd går litt tapt i oversettelsene. Det ærverdige, høytidelige, nærmest aristokratiske språket hennes lar seg vel neppe gjendikte.

P.s. Trude Marsteins oversettelse fra 2012 ligger på bibliotekenes e-bokutlån.