Bokelskere.no

Å, jeg syntes forsida var grell.

SPOILER En middelmådig roman. I tillegg var den småklein, selv om den hadde sin sjarm. Jeg synes det ble for mye styr på slutten der, da «alle» plutselig skulle røpe at de var homo. Og med «alle» denne gangen, så mener jeg faktisk flere enn to. Tre, nemlig! (Og så så jeg filmen Sykt lykkelig et par dager etterpå.) Jeg leste et uttrykk i en bokanmeldelse en gang som lød slik: «Altfor mange bøker er skrevet av mennesker i små rom.» Jeg synes dette slående beskrivende uttrykket passer godt til Ljublju.

Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad er riktignok den første e-boka jeg kjøpte, men Wood Nymph Seeks Centaur er den første boka jeg leste på lesebrett. En bok som kanskje er den kjipeste FLB-boka jeg har lest (eller kanskje jeg holder på å vokse fra FLB?). Pinlig nok er det en slags datingbok hvor FLB beskriver de forskjellige mennesketypene i verden som mytiske figurer. Jeg er jo på en livslang egotrip (det er vi alle som én, vi mennesker flest liker bare ikke å innrømme det), så jeg kjedet meg etter at jeg hadde funnet min karakteristikk. Gå glipp av denne boka.

En fin diktsamling. Ikke like fin som Se på meg nå, men finere enn Et ansikt som minner om norsk politikk. Noen av linjene er så utrolig slående, gjenkjennende og fine at de bare kan være for seg selv. Se:

vi skulle alltid på kino og se en film om noe du hadde opplevd

og

[...] jeg husker jeg var nitten. Nå er jeg femogtredve over alt har jeg møtt par som ligner deg og meg

En gang i høst satt jeg på Norli i Galleriet og drakk rødvin og hørte et knippe av årets debutanter høytopplese. En av dem var Janne S. Drangsholt. Utdraget hun leste opp handlet om hovedpersonen Rakel som skulle på jobbintervju, og selve jobbintervjuet, men jeg skjønte ikke hva slags jobb det kunne være. Noe fishy, tenkte jeg, eller kanskje ikke. Det ante meg at det kanskje var en jobb som lignet jobben Julie tar i Charlotte Glaser Munchs Nødinngang. Jeg ble nysgjerrig og endte derfor opp med å plukke med meg Humlefangeren under en tur på biblioteket.

Humlefangeren handler om Rakel som drar til Japan for å studere og få sitt gamle liv på avstand. Der møter hun Saeki som har forbindelser til giftgassangrepet i Tokyos undergrunnsbane. Etter at jeg hadde lest boken, leste jeg sikkert fire-fem wikipedia-artikler om terrorhandlingen og sekten som stod bak og tenkte no way om jeg drar til Japan noensinne.

Altså, en spennende og interessant bok med overraskende (og kanskje litt usannsynlige) vendinger, men enkel. En kosebok hadde jeg sagt, hvis det ikke hadde vært for at temaet ikke er så hyggelig.

Har allerede nevnt Lorrie Moore flere ganger på bloggen den siste uka. Å, elsker henne. Leste en novelle av henne for circa tusen år siden, 'How to Be an Other Woman', som jeg likte, men som likevel forsvant for meg (dvs. at jeg skrev ikke ned navnet hennes for å sjekke ut mer) fordi jeg leste den i en novelleantologi hvor det var et par andre noveller som jeg heller la merke til. Den gang da. Siden, i høst, leste jeg et forfatterportrett av henne i Vinduet hvor jeg tenkte hm, har jeg ikke lest Lorrie Moore før? Og joda, en rask titt i nevnte novelleantologi gav meg svaret. Jeg hadde lest henne før. Jeg ble nysgjerrig og fant fram til henne igjen. Novellene handler om helt ordinære mennesker og minner meg litt om Raymond Carvers Where I'm Calling From akkurat sånn (kanskje tenker jeg det fordi jeg leste Where I'm Calling From ikke så lenge før Birds of America). Uansett, Birds of America. Jeg er helt rørt og betatt. Favorittnovella mi er 'Charades'. Det er ikke lenge siden jeg leste denne ferdig, men allerede nå er jeg i gang med A Gate at the Stairs.

Lettlest, enkel og kanskje... en smule for dum. Selv om den later som den er smart. Likte ikke hovedpersonen noe særlig (som jeg forøvrig så for meg så ut som en blanding av de to forfatterne avbildet på omslaget). Vanligvis liker jeg når det refereres til andre bøker i en bok, men i denne boka funket det ikke for meg. Jeg fikk ikke lyst til å sjekke opp referanser jeg ikke hadde hørt før. Og de jeg gjenkjente virket bare banalt.

Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke, før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt. Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede. Det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.

Slik er en av novellene i Ari Behns Talent for lykke ('Punktum' heter den). Hele boken er en samling kortprosa. Noen av novellene er tilogmed mindre enn denne. Jeg hadde skyhøye forventninger til denne boken etter anmeldelsene, og det faktum at han skriver kortprosa, som er det jeg også liker best å skrive. Til tross for det har jeg nemlig ikke lest så mye kortprosa.(Anbefalinger tas i mot med takk!)

En annen novelle fra samlingen jeg vil nevne er den som handler om to fyrer som drar til Timbuktu, som er en av de litt lengre novellene (som jeg ikke kan huske tittelen på). Det kanhende det var denne reisen i ørkenen som fikk meg til å tenke på Camus, samt at personene hos Ari Behn har den samme typen likegyldighet til verden som hovedpersonen i Den fremmede. (Er ikke dette et kompliment, så vet ikke jeg!) Riktignok er Behns karakterer hakket mer fandenivolske. Litt Bukowski-ish. (Enda et kraftkompliment!)

Talent for lykke var en god bok, mener jeg, og nå lurer jeg på hvordan Behn skriver når han skriver lengre. Derfor akter jeg å lese Vivian Seving etc.

Diktantologien Verdens finnes ikke på kartet ble ikke lest i en jafs i løpet av noen dager i desember. Jeg leste i den med jevne mellomrom over en tidsperiode som begynte omtrent fra september (etter å ha hørt Pedro Carmona-Alvarez fortelle om boka og høytopplese fra den på Kulturnatta) til midten av desember. Jeg leste meg gjennom kontinenter og stusset på kunsten å gjendikte fra et språk til et annet. Jeg møtte på noen kjenninger, som Yoko Tawada, Velimir Khlebnikov og Ulf Karl Olov Nilsson, men de fleste var nye. Jeg leste Sharon Olds, Vénus Khoury-Ghata og Nathalie Quintane og ville lese mer. Andre favoritter var: Noémi Lázlo, César Vallejo, Martin Gambarotta, Kim Hyesoon og Hiromi Ito.