I den skogen (Harlan Coben). "Den" virker så malplassert.
[...] å løse et hjerteproblem med hjernen, svarer ikke det til å skru i en skrue med en hammer eller løse en ligning med en russisk-arabisk ordbok?
Og for det andre er utsagnet "i like måte" en tom frase, en likegyldighet, en gratis talemåte som burde være forbudt på alle språk. Særlig kjærlighetens.
Det er rått, fordi en jernbanestasjon er midlertidighet i stål, rastløshet og jern. Avskjed revet over som leddbånd. I realiteten, og togtrafikk er ikke annet, i realiteten er jernbanestasjoner bare et sted for oppbrudd og ankomster og siden forstand knapt et sted, fordi de to tingene opphever hverandre.
Ingen historier likner hverandre, og likevel sies det at i hele verdenslitteraturen finnes det bare åtte fortellinger, alt annet er variasjoner av et tema.
[...]på veggen rant det sprit nerover og det var et rift i tapeten der flaska hadde treffi og jeg visste hvordan Egil holdt arma rundt seg sjæl mens han trava fram og telbake der oppe, jeg hadde sett'n utallige ganger på sjukehuset, trave opp og ner korridora og det var den eneste plassen jeg kunne ta ham, den eneste redninga som fantes og det vakke no redning i det hele tatt og Roar stønna og dro snorkelyder ut gjennom nesa og detta var nære på det og jeg så flasketuten som lå på gølvet og jeg hadde kanskje kommet tel å slå ham ihjæl om ikke Mutter hadde kommi og skriki akkurat når'a gjorde[...]
Det er sånn det føles, som en drøm, som om jeg er i en drøm som ikke slutter, men det er ikke no drøm detta, det er som det var, de åra som endra så mye. Samtidig som alt står klart fram, som om det skjer nå, så er jeg så sliten at jeg ikke greier å skille tinga fra hverandre og noen ganger tenker jeg at detta kan ikke stemme, at jeg husker ting så detaljert, kan jeg stole på det, eller var det annerledes, har det blitt sånn fordi jeg trur at det var sånn, jeg veit ikke.
Han var helt stiv i kroppen og jeg klemte tel hardere, dro ham så tett mot meg som det gikk og tenkte jeg skulle stå sånn tel'n løsna opp, tel'n tinte, og jeg kjente kinnet hans mot mitt og det var utrolig mjukt og jeg tenkte at det er merkelig at det går, går å værra så mjuk og samtidig helt stivna i kroppen og det var ikke en lyd å høre den Jesusnatta vi sto der på parkeringsplassen[...]
Det var rart å holde ham sånn, det hadde jeg aldri gjort før, ikke med noen, og den lille kroppen hans lente seg mot meg med huet mot brøstkassa mi og jeg kjente hvor tynn han var, det var nesten ikke no der under huden hans, noen skranglete bein og det var det, han hadde nesten ikke kjøtt på kroppen, gutten, og jeg la handa på bakhuet hans og snakka rolig tel'n og den stive kroppen hans løsna der i arma mine og jeg klemte'n alt jeg kunne.
Jeg ser du har blitt tipset om samlingen Ambulanse av Johan Harstad lenger ned i tråden, men jeg kan ikke la være å anbefale den jeg også, for den er helt fantastisk! I tillegg kan jeg anbefale novellesamlingene til Judith Hermann ("Sommerhus, senere" og "Bare gjengangere"), Christer Mjåset ("Verdens eldste mann er død", og "En dans der veien slutter") og Lena Niemis "Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket"
Ligger et sted mellom 60 og 70 bøker i året som regel, men hittil i år har det blitt litt færre bøker enn til vanlig (litt over 20). Det kan komme av forskjellige ting, men jeg har heller ikke noe mål om å lese x antall bøker i løpet av et år.
Jeg vil anbefale tyske Judith Hermann. Hun skriver mesterlige noveller! Både "Sommerhus, senere" og "Bare gjengangere" kan anbefales på det varmeste. Fantastisk språk!
Ellers vil jeg også slå et slag for Anita Shreve. Det er kanskje ikke tungt klassiker-materiale, men det er definitivt underholdende, spennende og godt skrevet.
Man kan ikke stole på hester, de er så nervøse, de fleste skulle vært innlagt, en av dem stanset hver gang den kom til en vanndam, så måtte man gjøre en volte for å få den forbi, det kaller jeg tvangstanker.
Jeg savner å se informasjon om årstall (og gjerne forlag) sammen med antall sider, forfatternavn osv. på hver enkelt bok. Per dags dato må man trykke på "mer bokdata" for å få frem denne informasjonen.
[...]ho gav etter, men ho gav seg ikkje over. Der låg heile forskjellen.
Det er alltid dei som blir forlatne ein snakkar om, og kor trist det er for dei, men har du nokon gong tenkt på sorga til dei som må forlate?
Eg hadde lyst på ein sigarett. Det var idiotisk, eg hadde slutta å røykje for mange år sia. Men, men, er ikkje det typisk livet ... Her viser du enorm viljestyrke, og så, ein vintermorgon bestemmer du deg for å gå fire kilometer i kulden for å kjøpe deg ein pakke røyk, eller du elskar ein mann, de lagar to barn saman og så, ein vintermorgon får du høyre at han skal gå sin veg fordi han elskar ei anna. Ikkje nok med det, han er forvirra, han har tatt feil.
Som på telefon: "Orsak, det var visst feil nummer." Heilt i orden, heilt i orden.
Kor lang tid skal det gå før du gløymer lukta av den som har elska deg? Og når skal du sjøl slutte å elske? Kan nokon gi meg eit timeglas.
Jeg har erfart at hvis man tenker for mye, så blir man utslitt. Og det er ikke tull, for du kan søren meg tenke deg vekk! Du må komme deg videre. Du kommer deg aldri over det, men du lærer deg å leve med det.
Kate Jacobs - Fredagsstrikkeklubben, kanskje?