Bokelskere.no

"Somme tider, når du ser på et menneske, så ser du bare flokene og ikke mønsteret i veven."

En må ikke slippe sine foreldre i nærheten av sine innerste ydmykelser.

[...] hvor tåpelig å tro at den ene mannen er så annerledes en den annen, når alt det livet egentlig koker ned til, er å få seg en skikkelig kopp kaffe og plass til å strekke bena?

Verden var ennå ikke kommet til dem. Verden kom ikke før man ble fjorten.

Tea, of course, made the problem seem smaller, as it always does, and by the time they reached the bottom of their cups, and Mma Makutsi had reached for the slightly chipped teapot to pour a refill, it had become clear what they would have to do.

Although she was not a great reader, Mma Potokwani was a firm believer in the power of the book. The more books Botswana had, in her view, the better. It would be on books that the future would be based; books and the people who knew how to use them.

Folk som så notisen med den sensasjonelle overskiften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntuffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen.

Men han hadde arbeidet sitt og arbeidet var det viktigste, arbeidet var det helligste, arbeidet oppfylte ham og frigjorde ham og han hadde lovet seg selv en gang for lenge siden at selv om han var en drittsekk, skulle han være den beste på sitt felt og det var han nå. isak Lövenstad var den beste på sitt felt. Han lyste!

Kjærligheten vokste og vokste. "Underlig at den bare kan vokse slik, at den nærmeste ikke kjenner noen grenser, men bare brer seg ut og opp i det uendelige," tenkte jeg.

Why is it that there are always these problems and misunderstandings between men and women? Surely it would have been better if God had made only one sort of person, and the children had come by some other meabns, with the rain perhaps.

[...] high heels were always a temptation, but, like all temptations, one paid for them later.

"They are all different," agreed Mma Potokwani. "Brother and sister - it makes no difference. The recipe for each child is just for that child, even if it is the same mother and father. One child is fat, one child is thin. One child is clever, one is not that clever. So it goes on. Every child is different."

Det kunne ha vært et uhell. At vi forsøkte å gjenvinne balansen og grep etter denne nærmeste, store, gummiaktige tingesten, uten riktig å forstå hva vi gjorde. Jeg har tenkt nøye gjennom alt. Jeg tror vi kunne fått tilgivelse. Små barn. Vettskremte.
Ja, ja. Visst knapt hva de gjorde.
Er det noe sannhet i dette? Det er sant at vi i én forstand ikke tok noen avgjørelse, ikke i første omgang. Vi så ikke på hverandre og bestemte hva vi deretter, bevisst gjorde.

 "Pen tallerken," sa han og holdt den opp som om han hadde lyst til å speile seg i den. Akkurat da hun vendte oppmerksomheten mot eggene, hørte hun den smelle i gulvet,
"Å, gubbevaremegvel," sa han med en ny stemme, en pipestemme, avgjort ubehagelig. "Se hva jeg har gjort, da."
"Alt i orden," sa hun og visste nå at ikke noe var det.

 Det var en kjølig morgen, tidlig vår, men med sne på bakken, og der satt Lloyd på trappen uten jakke.
"God morgen," sa han med høy, tilgjort høflig stemme.
Og hun svarte god morgen, med en stemme som lot som den ikke oppfattet sarkasmen i hans.
Han flyttet seg ikke for å slippe henne forbi.
"Du kan ikke gå inn der," sa han.
Hun tenkte det var best å ta det rolig.
"Ikke hvis jeg sier vær så snill, engang?"
Han så på henne, men svarte ikke. Han smilte med sammenknepne lepper.
"Lloyd?" sa hun. "Lloyd?"
"Ikke verdt at du går inn."
"Jeg fortalte henne ingenting, Lloyd. Jeg beklager at jeg gikk min vei. Jeg trengte bare et pusterom, skjønner du."
"Ikke verdt at du går inn."

Nå er det kanskje nok. Dette burde definitivt bli siste gang jeg tar fire sovetabletter. Da vekkerklokken ringte i dag tidlig, var øynene mine som forseglet, og i noen sekunder var jeg redd for at jeg kanskje var blitt blind.

Det var bare ved et uhell at jeg gikk med på å oppsøke en psykiater.

De har slutta å leve. Det er som om de sitter og tviholder på hverandre.
Men jeg er jo ikke som dem, sier jeg. Jeg vil heller ikke ha det sånn.
Nei, sier han. Så blir det stille ei stund før han ser på meg og sier, men du ligner jo litt på mora di.

Så sier jeg det jeg har tenkt på, at det er så rart at vi vil vekk fra det, men samtidig er det der vi hører hjemme. Her vil vi alltid være fremmede.

Lufta er skarp i dag. Han kjenner pulsen dunke i kroppen. Skal det trenge inn i hjemmet deres også, hetsen, ordene, skal det ikke være mulig å bare få være i fred, puste, leve? Må han starte dagen med å vaske vinduer, fylle vann i bøtta, såpe, stå ute i kulda, gni på glasset, forte seg? Han har begynt å stå opp ekstra tidlig, han sørger for å være i butikken før jentene komme, hver dag, en drøy time før dem, bare i tilfelle det er noe han må fjerne fra vinduene. De skal slippe å se det.